Obama Libya 2

I kveld vil jeg oppdatere det amerikanske folk om det internasjonale arbeidet

vi har ført i Libya. Hva vi har gjort, hva vi har tenkt å gjøre og hvorfor vi bryr oss.

Jeg vil begynne med å hylle våre menn- og kvinner i uniforms innsats som nok en gang har vist mot,

profesjonalitet og patriotisme. De har handlet med utrolig hastighet og styrke.

Takket være dem, og våre dedikerte diplomater,har en koalisjon blitt smidd og utallige liv er

reddet. I mellomtiden, mens vi snakker, har våre tropper våre støtter våre allierte Japan, og etterlatt Irak til folket sitt,

som stopper Talibans fremdrift i Afghanistan og følger etter al-Qaida over hele verden.

Som sjefskommandant er jeg takknemlig til våre soldater, sjømenn, flyvere, mariner, kystvakter og

familiene deres, og jeg vet at alle amerikanere føler med dem.

I flere generasjoner har Amerikas Forente stater spilt en unik rolle som vert for global sikkerhet

og som advokat for menneskelig frihet. Med hensyn til risikoen og kostnaden ved militær handling

nekter vi naturligvis å bruke makt til å løse verdens mange problemer.

Men når det går ut over interessene og verdiene våre er vi ansvarlige til å handle.

Det er hva som hente i Libya de siste seks ukene.

Libya ligger midt mellom Tunisia og Egypt: to nasjoner som har inspirert verden da folkene deres

valgte å ta kontroll over sin egen skjebne. I mer enn fire tiår

har det Libyske folket blitt styrt av en tyrann, Muamar Ghadaffi.

Han har nektet folket sitt frihet, utsatt fortjenestene deres, drept fiender hjemme og i utlandet,

og terrorisert uskyldige folk over hele verden, inkludert amerikanere som ble drept

av Libyske agenter. Forrige måned så det ut til at Ghadaffis fryktgrep slapp taket

for løftet om frihet. I byer og bygder over hele landet gikk Libyere ut på gatene

for å kreve de grunnleggende menneskerettighetene sine. Som en Libyer sa,

"For første gang håpet vi at det førti år gamle marerittet snart ville være over."

Med denne motsettelsen begynte Ghadaffi å angripe folket sitt. Som president var min umiddelbare

bekymring våre borgeres sikkerhet, derfor evakuerte vi ambassaden og

alle amerikanere som trengte vår asistanse. Da vi tok en rekke raske

skritt på få dager for å besvare Ghadaffis aggresjon, frøs vi mer enn 33 milliarder dollar

av Ghadaffis regimes middler. Sammen med andre nasjoner i de Forente Nasjoners Sikkerhetsstyre

utvidet vi sanksjonene våre, påla en våpenboikott,

og tillot Ghadaffi og de rundt ham å bli tiltatt for forbrytelsene sine.

Jeg kunngjorde at Ghadaffi ikke lenger stolte på folket sitt og legitimiteten til å lede, og

jeg sa at han trengte å gi fra seg lederstillingen. Foran verdensfordømmelse, valgte Ghadaffi

å øke angrepene sine, og fyrte av en militærkampanje mot det Libyske folk.

Uskyldige folk ble siktet på for drap; sykehus og ambulanser ble angrepet.

Journalister ble arrestert, overgrepet og drept. Mat- og drivstofforsyninger

ble stoppet. Vann til hundretusener av folk i Missrata ble skåret av.

Byer ble bombardert, moskeer ble tilintetgjort, og leilighetbygninger ble til grus.

Militærfly og helikopter, slagskip ble avfyrt på folk

som ikke kunne forsvare seg mot luftangrep.

Møtt av denne brutale representasjonen, og en økene humanitær krise,

beordret jeg slagskip i middelhavet.

Europeiske allierte erklærte viljen sin til å begå resurser til å stoppe drepingen.

Den Libyske motstanden og den arabiske ligaen skulle tilsynelatende redde liv i Libya.

Og så med min kommando, prøvde Amerika, med vennene våre i FNs sikkerhetsstyre

for å forbigå et historisk oppløsning som tillot en ikke-fly sone å stoppe

regimets luftangrep og andre autoriserte nødvendige middler

for å beskytte det Libyske folket.

For ti dager siden, etter et forsøk på å slutte volden uten å bruke makt,

tilbød det internasjonale fellesskapet Ghadaffi en siste kjangse til å slutte med

kampanjen sin om å drepe eller ta konsekvensene.

I stedet for å slutte, fortsatte styrkene hans å avansere, og ødela byen Benghazi.

Hjemmet til nesten 700 000 menn, kvinner og barn som søkte frihet ut fra frykt.

Nå kommer Amerikas Forente Stater og verden til ett valg.

Ghadaffi erklærte at han ikke ville vise noen nåde til sitt eget folk.

Han sammenlignet dem med rotter og truet med å gå fra dør til dør for å påføre straff.

I fortiden har vi sett ham henge sivile i gatene og drepe mer enn ett tusen

folk på én dag.

Nå så vi til regime styrker i utkantene av byen.

Vi viste at hvis vi ville -- hvis vi ventet én dag til, kunne Benghazi, en by nesten

på størrelse med Charlotte, ha lidd en massakre som ville gitt gjenlyd

over hele området og stivnet sinnet til hele verden.

Det var ikke blant våre interesser å la det skje.

Jeg nektet å la det skje.

Og så for ni dager siden, etter å rådslå med det tverrpolitiske lederskapet i kongressen,

tillot jeg militær handling for å stoppe drepingen og påtvinge FNs sikkerhetsrådsforsett 1973.

Vi angrep regime styrker som kom mot Benghazi for å redde byen og folket i den.

Vi traff Ghadaffis tropper i nærliggende Adjabiya, og tillot motstanden å få dem ut.

Vi traff Ghadaffis luftforsvar, som banet veien for en anti-flysone.

Vi siktet på stridsvogner og militære eiendeler som hadde kvelt av bygder og byer,

og vi skar av mange av resursene deres.

Og i kveld kan jeg meddele at vi har stoppet Ghadaffis dødelige angrep.

I dette forsøket har ikke de forente stater handlet alene.

Istedet, har vi gått sammen med en sterk og voksende koalisjon.

Dette inkluderer våre nærmeste allierte som: Storbritannia, Frankrike, Canada, Danmark,

Norge, Italia, Spania, Hellas, og Tyrkia. Alle som har sloss på vår side i tiår.

Og det inkluderer Arabiske partnere som Qatar og de Forente arabiske emirater

som har valgt å ta ansvar for å forsvare det Libyske folk.

For å oppsummere dem, på kun en måned har Amerikas Forente Stater jobbet med våre internasjonale partnere

for å mobilisere en bred koalisjon, sikre et internasjonalt mandat til å beskytte sivile,

stoppe en fremrykkende hær, hindre en massakre, og opprette en ikke-fly sone med våre allierte

og partnere

For å låne litt perspektiv på hvor raskt dette militære og diplomatiske reaksjon kom sammen,

da folk ble mishandlet i Bosnia på 1990-tallet, tok det det internasjonale samfunnet

mer enn et år å gripe inn med flystyrke for å beskytte sivile.

Det tok oss trettien dager.

Dessuten har vi oppnådd disse målene i samsvar med løftet jeg har lovet

til det amerikanske folk i starten av de militære operasjonene våre

Jeg sa at Amerikas rolle vil være begrenset, og at vi ikke ville sette bakkestyrker i Libya.

At vi ville fokusere de enestående evnene våre på den fremre enden av operasjonen, og at vi ville

overføre ansvaret til våre allierte og partnere. I kveld oppfyller vi dette løftet.

Vår mest effektive allianse, NATO, har tatt kommando over håndhevelse av våpenembargoen

og flyforbudssone.

I går kveld, besluttet NATO å ta på seg det ekstra ansvaret å beskytte

Libyske sivile. Denne overføringen fra USA til NATO vil foregå på onsdag.

Fremover vil ledernesom skal håndheve flyforbudssone og beskytte de sivile på bakken

vil overgangen til våre allierte og partnere,

og jeg er helt trygg på at våre koalisjonen vil holde trykket på Ghadaffis gjenværende styrker.

I den innsatsen, vil USA spille en støtterolle inkludert etterretning,

logistikkstøtte, søk og redningsassistanse og evner for å hindre regime kommunikasjoner.

På grunn av denne overgangen til en bredere, NATO-baserte koalisjon, vil risiko og kostnader

av denne operasjonen og våre militære og amerikanske skattebetalere være reduseres betydelig.

Så for de som tvilte vår evne til å utføre denne operasjonen, vil jeg være klar:

Amerikas forente stater har gjort hva vi sa vi ville gjøre.

Det er ikke for å si at vårt arbeid er fullført. I tillegg til våre NATO-forpliktelser

vil vi arbeide med det internasjonale samfunnet å gi hjelp til befolkningen i Libya:

for å gi mat til de sultne og helseomsorg for de sårede.

Vi vil beskytte mer enn 33 milliarder dollar som ble fryst fra Ghadaffi-regimet

slik at det er tilgjengelig for å gjenoppbygge Libya. Tross alt, tillhører pengene verken Ghadaffi eller oss.

Det tilhører det libyske folket, og vi skal sørge for de mottar den.

I morgen vil sekretær Clinton dra til London, der hun vil møte den libyske motstanden og

rådføre med mer enn tretti land.

Disse diskusjonene vil fokusere på hva slags politisk innsats som er nødvendig for å

presse Ghadaffi samtidig som den støtter en overgang til fremtiden det libyske folket fortjener.

Fordi mens vår militære stilling er fokusert på å spare liv,

kan vi fortsette å forfølge et bredere mål i Libya som ikke tilhører en diktator

men sitt folk.

Nå, til tross for suksessen til vår innsats for den siste uken, vet jeg at noen amerikanere

fortsatt har spørsmål om vår innsats i Libya.

Ghadaffi har ikke ennå trappet ned fra makten, og inntil han gjør dette forblir Libya farlige.

Videre, selv etter at Ghadaffi går fra makten, har førti år med tyranni forlatt Libya

ødelagt og uten sterke sivile institusjoner.

Overgangen til en legitim regjering som svarer til det Libyske folket

vil være en vanskelig oppgave, og mens USA vil gjøre vår innsats for å hjelpe, vil det være en oppgave

for det internasjonale samfunnet, og enda viktigere en oppgave for det libyske folket selv.

Faktisk har mye av debatten i Washington lagt frem et galt valg når det gjelder Libya.

På den ene siden, noen spørsmål hvorfor Amerika bør intervenere i det hele tatt, selv i begrensede metoder

i dette fjerntliggende landet.

De hevder at det er mange steder i verden hvor uskyldig sivile

står ansikt til ansikt mot brutale vold i hendene til deres regjering og Amerika bør ikke forventes

til å vakte verden, spesielt når vi har så mange nødvendige behov her hjemme.

Det er sant at Amerika ikke kan bruke vårt militære der undertrykkelse oppstår.

Og gitt kostnadene og risikoene ved intervensjon, må vi alltid måle våre interesser mot

trangen til handling, men det kan ikke være et argument for å aldri opptre på vegne av hva som er rett.

I dette bestemte landet--Libya--i dette spesifikke øyeblikk, ble vi møtt med

utsiktene til vold i forferdelige skala.

Vi hadde en egen evne til å stoppe den volden: et internasjonal mandat for handling,

en bred koalisjon som er forberedt på å bli med oss, støtte fra araberlandene og en påstand om hjelp

fra det libyske folket selv.

Vi har også hatt muligheten til å stoppe Ghadaffis styrker i deres spor uten å sette Amerikanske

tropper på bakken.

Å børste til side Amerikas ansvar som leder og mer dypt vårt ansvar

til medmennesker under slike omstendigheter, ville ha vært et svik

mot hvem vi er.

Enkelte land kan være i stand til å snu blinde øyne på grusomhetene i andre land.

Amerikas forente stater er forskjellig, og som President nekter jeg å vente på bildene av

slakting og massegraver før vi handler.

Videre, har Amerika en strategisk interesse for å hindre at Ghadaffi overkjører de

som motsetter seg ham.

En massakre ville har drevet tusenvis av ekstra flyktning--flyktninger over Libyas grenser,

og legger enorme påkjenningene på de fredfylte, men likevel skjøre overgangene i Egypt og Tunisia.

De demokratiske impulsene som demrer over hele regionen ville blitt formørket av den mørkeste

form for diktatur ettersom undertrykkende ledere konkluderte med at vold er den beste strategien for å klynge seg til makten.

Skrevet av FNs sikkerhetsråd ville har vist seg å være litt mer

enn tomme ord som hemmer institusjonens fremtidige troverdighet til å opprettholde global fred og sikkerhet.

Så mens jeg aldri vil minimere kostnadene involvert i miltiær handling, er jeg overbevist om at å feile

med å handle i Libya ville ha gjennomført en langt større pris for Amerika.

Nå, akkurat som det er de som har argumentert mot intervensjon i Libya, finnes det andre

som har foreslått at vi utvider vårt militære oppdrag utenfor oppgaven med å beskytte det libyske folk

og gjøre hva det enn krever å få ned Ghadaffi og rettstjener i en ny regjering.

Selvfølgelig, er det ingen tvil om at Libya og verden ville være

bedre med Ghadaffi ute av makt.

Jeg, sammen med mange andre verdensledere, har omfavnet målet og vil aktivt

forfølge den gjennom ikke-militære midler, men å utvide militære oppdrag for å inkludere

regimeendring ville være feil.

Oppgaven jeg har tilordnet våre styrker – for å beskytte det libyske folket fra umiddelbar fare og til

etablere en flyforbudssone--bærer med seg en FN-mandat og internasjonal støtte.

Det er også hva libyske opposisjonen bedt oss om å gjøre. Hvis vi prøvde å kantre

Ghadaffi med makt, ville koalisjonen vår knuses.

Vi ville trolig måtte sette amerikanske tropper på bakken for å fullføre det oppdraget, eller risikere

å drepe mange sivile fra luften.

Farene som blir møtt av våre menn og kvinner i uniform ville være langt større--kostnadene også,

og vår del av ansvaret for hva som kommer etterpå.

For å være sløv, gikk vi ned den veien i Irak. Takk til de ekstraordinær ofrene av våre tropper

og fastsettelse av våre diplomater,har vi håp på Iraks fremtid, men regjerings-

endringer der tok åtte år, tusenvis av amerikanske og irakiske liv og nesten 1 billion dollar.

Det er ikke noe vi kan ha råd til å gjenta i Libya.

Som mesteparten av vår militære innsats daler ned, er hva vi kan gjøre-- og vil gjøre--støtte

ambisjonene til det libyske folk.

Vi har intervenert for å stoppe en massakre, og vi vil jobbe med våre allierte og partnere for å

opprettholde sikkerheten til sivile.

Vi vil nekte regimet militær, kuttet forsyningeene deres av kontanter, hjelpe motstand,

og arbeide med andre nasjoner for å skynde på dagen da Ghadaffi forlater makten.

Det kan ikke skje over natten, ettersom en dårlig svekket Ghadaffi prøver desparat å

klynge seg til makten, men det bør være klart for dem rundt Ghadaffi og for hver Libyer at

historien ikke er på Ghadaffi's side, at tid og rom har vi gitt det libyske folk

de vil være i stand til å bestemme sin egen skjebne, og det er slik det burde være.

La meg avslutte med å ta opp hva denne handlingen sier om bruken av Amerikansk militærmakt

og Amerikas bredere lederskap i verden under min formannskapet.

Som øverstkommanderende har jeg ingen større ansvar enn å holde dette landet trygt.

Og ingen avgjørelse veier på meg mer enn når jeg må kle våre menn og kvinner i uniform.

Jeg har gjort det klart at jeg aldri vil nøle med å bruke våre militære raskt, avgjørende,

og ensidig når det er nødvendig å forsvare vårt folk

vårt hjemland, våre allierte og våre hovedinteresser.

Det er derfor vi kommer etter al-Qaida uansett hvor de søker fotfeste; Det er derfor vi fortsette å

kjempe i Afghanistan, selv ettersom vi har avsluttet vårt kampoppdrag i Irak og fjernet mer enn

100 000 tropper fra det landet.

Det vil være tider, skjønt, når vår sikkerhet ikke er direkte truet

men våre interesser og våre verdier.

Noen ganger utgjør historiens gang utfordringer som truer

vår felles menneskelighet og vår felles sikkerhet.

Å reagere på naturkatastrofer, for eksempel. Eller å hindre folkemord og holde fred.

Å sikre regional sikkerhet og vedlikeholde flyt av handel.

Disse er kanskje ikke Amerikas problemer alene, men de er viktige for oss.

De er problemer vi løser.

Og i disse forholdene vet vi at USA, som verdens kraftigste nasjon,

vil ofte bli bedt om å hjelpe.

Vi bør ikke være redd for å handle i slike tilfeller, men byrden av handlingen bør ikke

være Amerikas alene.

Som vi har i Libya, er vår oppgave i stedet å mobilisere det internasjonale samfunnet for kollektiv innsats.

Fordi i motsetning til påstander av noen amerikanske ledelsen ikke er bare et spørsmål

om å gjøre det alene og bære alle byrdene selv.

Ekte ledelse oppretter betingelser og koalisjoner for andre til å tre frem selv

for å arbeide med allierte og partnere slik at de bærer sin del av byrden og

de betaler sin andel av kostnadene.

Og for å se at prinsippene i rettferdighet og menneskeverdet er opprettholdt av alle.

Det er den slags ledelse vi har vist i Libya.

Selvfølgelig, selv når vi opptrer som en del av en koalisjon, vil risikoene ved noe miltiary være høy.

Disse risikoene ble virkeliggjort da et av våre fly ble ødelagd over Libya.

Men når en av våre luftmenn landet med fallsjerm på bakken i et land hvis leder ofte har

demonisert USA, i et område som har en så vanskelig historie med vårt land,

denneamerikaneren fant ikke fiender; i stedet ble han møtt av folk som omfavnet ham.

En ung Libyer som kom til hans bistand sa,

"Vi er dine venner. Vi er så takknemlig til de mennene som beskytter himmelen."

Denne stemmen er bare ett av mange i en region der en ny generasjon nekter å bli tilbakevist

rettigheter og muligheter lenger.

Ja, denne endringen vil gjøre verden mer komplisert for en tid; fremgangen blir ujevn.

Og endringen vil komme på ulike måter til forskjellige land.

Det finnes steder som Egypt hvor denne endringen vil inspirere oss og heve vårt håp.

Og det vil være steder som Iran der endringer brutalt undertrykkes.

De mørke kreftene av sivil konflikt og sekterisk krig vil måtte være avskydd og vanskelig

politiske og økonomiske bekymringer må bli adressert.

USA vil ikke kunne diktere farten på og omfanget av denne endringen, kun

befolkningen i regionen kan gjøre.

Men vi kan gjøre en forskjell.

Jeg tror at denne bevegelsen av endringer ikke kan slås tilbake, og at vi må stå sammen med

de som tror på de samme kjerneprinsippene som har ledet oss gjennom mange stormer.

Vår motstand mot vold rettet mot ens eget folk.

Vår støtte for et sett med universell rettigheter herunder folks frihet til å uttrykke seg selv

og velge sine ledere.

Vår støtte for regjeringer som i utgangspunktet har ambisjoner om å lytte til sine folks behov.

Født som vi er, ut av en revolusjon av de som lengtet etter å være frie, tok vi varmt imot faktumet at

historien er på farten i Midtøsten og Nord-Afrika, og at unge mennesker

fører an.

Fordi uansett hvor folk lengter å være frie, vil de finne en venn i USA.

I siste instans er det troen at de idealene som er det egentlige målet for amerikansk lederskap.

Medamerikanere, jeg vet at på en tid med omveltning utenlands, når nyhetene er fylt

med konflikt og endringer, kan det være fristende å snu seg vekk fra verden.

Og som jeg har sagt før er vår styrke i utlandet forankret i vår styrke her hjemme.

Det må alltid være vår Nordstjerne: evnen til våre folk å nå sitt potensial, for å gjøre

kloke valg med våre ressurser, å forstørre velstand som fungerer som en rikdom våren for

vår makt, og å leve verdiene som vi har så kjært.

Men la oss også huske at i generasjoner har vi gjort det harde arbeidet å beskytte vårt

eget folk i tillegg til millioner over hele verden.

Vi har gjort det fordi vi vet at vår egen fremtid er tryggere,

vår egen fremtid er lysere, hvis mer av menneskeheten kan leve med det sterkte lyset av frihet og verdighet.

I kveld, la oss takke amerikanerne som tjenestegjør gjennom disse prøvende stunder og

koalisjonen som bærer vår innsats fremover. Og la oss se på fremtiden med tillit og håp,

ikke bare for vårt eget land, men for alle de som lengter etter frihet rundt om i verden.

Takk. Gud velsigne dere. Og måtte Gud velsigne Amerikas forente stater. Takk.