Jeg har et spørsmål til dere:
Er dere religiøse?
Vennligst rekk opp hånden nå
hvis du ser på deg selv som en religiøs person.
La oss se, jeg tenker det er omtrent tre eller fire prosent.
Jeg hadde ingen anelse om at det var så mange troende på en TED-konferanse.
(Latter)
Ok, her er et annet spørsmål:
Ser du på deg selv som spirituell
på noen som helst måte? Rekk opp hånden.
Ok, det er majoriteten.
Mitt foredrag i dag
handler om hovedårsaken, eller en av hovedårsakene,
til at folk flest ser på seg selv
som spirituelle på en eller annen måte.
Mitt foredrag i dag handler om egentranscendens.
Det er simpelthen en grunnleggende del av å være et menneske
at noen ganger virker det som om jeg-et bare smelter bort.
Og når det skjer,
er følelsen ekstatisk
og vi søker over alt etter metaforer
for å forklare disse følelsene.
Vi snakker om å løftes opp
eller heves over bakken.
Det er veldig vanskelig å tenke på noe så abstrakt som dette
uten en god konkret metafor.
Så her er metaforen jeg tilbyr i dag:
Tenk på sinnet som om det er et hus med mange rom,
flesteparten er rom vi er veldig godt kjent med.
Men noen ganger er det som om en døråpning åpenbarer seg
ut av ingenting
og den fører til en trappeoppgang.
Vi går opp trappen.
og opplever en tilstand av endret bevissthet.
I 1902
skrev den store amerikanske psykologen William James
om de mange variantene av religiøse opplevelser.
Han samlet alle slags saksstudier.
Han siterte utsagnene til alle slags mennesker
som hadde erfart forskjellige varianter av disse opplevelsene.
En av de mest interessante for meg
er denne ungen mannen, Stephen Bradley,
som hadde et møte, trodde han, med Jesus i 1820.
Og her er hva Bradley sa om det:
(Musikk)
(Video) Stephen Bradley: Jeg trodde jeg så frelseren i menneskelig form
i omtrent ett sekund i rommet,
med armene utstrakt,
mens han tilsynelatende sa til meg, "Kom."
Den neste dagen skalv jeg av glede.
Jeg var så lykkelig at jeg sa jeg ville dø.
Denne verden påvirket meg ikke lengre.
Før denne hendelsen,
var jeg veldig egoistisk og selvgod.
Men nå ønsket jeg det beste for alle mennesker
og kunne, med hele mitt hjerte,
tilgi mine verste fiender.
JH: Legg merke til
hvordan Bradleys smålige, moraliserende selv
bare dør ut på vei opp trappen.
Og på dette høyere nivået
blir han kjærlig og tilgivende.
Verdens mange religioner har funnet mange måter
å hjelpe folk opp trappen.
Noen sperrer jeg-et ute gjennom meditasjon.
Andre bruker psykedeliske rusmidler.
Dette er fra en Azteker-rull fra det 16. århundre
som portretterer en mann i ferd med å spise en psilocybin-sopp
og i samme øyeblikk bli dyttet opp trappen av en gud.
Andre bruker dans, spinning og sirkling
for å fremme egentranscendens.
Men du trenger ikke en religion for å få deg opp trappeoppgangen.
Mange mennesker finner egentranscendens i naturen.
Andre overvinner jeg-et på raveparty.
Men her kommer det rareste stedet av alle:
krig.
Veldig mange bøker om krig sier det samme,
det er ingenting som samler mennesker sammen
som krig.
Og det å samle mennesker åpner muligheten
for ekstraordinære egentranscendentale opplevelser.
Jeg skal spille et utsnitt
fra denne boken av Glenn Gray.
Gray var en soldat i den amerikanske hæren under 2. verdenskrig.
Og etter krigen intervjuet han mange andre soldater
og skrev om erfaringene til mennesker i kamp.
Her er et nøkkelutsnitt
hvor han praktisk talt beskriver trappeoppgangen.
(Video) Glenn Gray: Mange veteraner vil erkjenne
at opplevelsen av felles innsats under slag
har vært høydepunktet i livet deres.
"Jeg" blir ubevisst om til et "vi,"
"min" blir til "vår"
og individuell tro
mister sin sentrale rolle.
Jeg tror at det er intet mindre
enn forsikringen om udødelighet
som gjør selvoppofrelse i disse øyeblikkene
så relativt enkelt.
Jeg kan falle, men jeg dør ikke,
for det som er sant i meg fortsetter videre
og lever videre i kameratene
som jeg ofret mitt liv til.
JH: Så det alle disse scenarioene har til felles
er at jeg-et ser ut til å utvannes, eller forsvinne,
og det føles godt, det føles veldig godt,
på en måte helt ulikt det vi opplever i våre normale liv.
Det føles på en eller annen måte opphøyende.
Denne idéen om at vi løftes opp sto sentralt i skriveriene
til den store franske sosiologen Emile Durkheim.
Durkheim kalte oss til og med Homo duplex,
eller to-trinns-menneske.
Det laveste trinnet kalte han for det profane nivået.
Profan betyr det motsatte av hellig.
Det betyr ordinært eller normalt.
Og i våre ordinære liv lever vi som individer.
Vi ønsker å tilfredsstille våre individuelle begjær.
Vi forfølger våre individuelle mål.
Men av og til skjer det noe
som trigger en faseendring.
Individer forenes
til et lag, en bevegelse eller en nasjon,
som til sammen utgjør mye mer enn summen av dens deler.
Durkheim kalte dette trinnet for det hellige nivået
fordi han trodde at religionens funksjon
var å forene folk inn i en gruppe,
inn i et moralsk fellesskap.
Durkheim mente at alt som forener oss
rører ved en aura av hellighet.
Og når folk samler seg rundt
en hellig gjenstand eller verdi
vil de jobbe som en gruppe og slåss for å forsvare den.
Durkheim skrev
om et sett med intense kollektive følelser
som oppnår dette mirakelet av E pluribus unum;
å lage en gruppe ut av individer.
Tenk på den kollektive gleden i Storbritannia
den dagen 2. verdenskrig var over.
Tenk på det kollektive sinnet på Tahrir-plassen,
som veltet en diktator.
Og tenk på den kollektive sorgen
i USA
som vi alle følte, som førte oss alle sammen,
etter 9/11.
Så la meg oppsummere hvor vi er.
Jeg sier at kapasiteten for egentranscendens
bare er en grunnleggende del av å være menneske.
Jeg tilbyr metaforen
om en trappeoppgang i sinnet.
Jeg sier at vi er Homo duplex
og at denne trappen tar oss opp fra det profane nivået
til det hellige nivået.
Når vi klatrer opp trappen,
så blekner egeninteresse,
vi blir simpelthen mye mindre egoistisk,
og vi føler oss som om vi er bedre, edlere
og på en måte opphøyet.
Så her kommer tusenkronersspørsmålet
for samfunnsforskere som meg:
Er trappeoppgangen
en funksjon som følge av vårt evolusjonære design?
Er det et produkt av naturlig seleksjon,
slik som hendene våre?
Eller er det en bug, en feil i systemet –
disse religiøse greiene er bare noe
som skjer når trådene krysses i hjernen –
Jill har et slag og hun har denne religiøse opplevelsen,
er det bare et feilskjær?
Vel, mange forskere som studerer religion har dette synet.
De nye ateistene, for eksempel,
argumenterer for at religion er et sett med idéer,
en form for smittsomme idéer,
som kommer inn i sinnet vårt
og får oss til å gjøre masse sprø religiøse ting,
selvdestruktive ting, slik som selvmordsbombing.
Og tross alt,
hvordan kunne det noen sinne være fordelaktig for oss
å miste oss selv?
Hvordan kunne det noen sinne være tilpasningsdyktig
for noen organisme
å overkomme egeninteresse?
Vel, la meg vise dere.
I "Menneskets avstamning,"
skrev Charles Darwin en god del
om evolusjonen av moralen –
hvor den kom fra, og hvorfor vi har det.
Darwin påpekte at mange av våre dyder
er til veldig liten nytte for oss selv,
men de er til stor nytte for gruppen vår.
Han skrev om et scenario
der to stammer av tidlige mennesker
ville ha kommet i kontakt og konkurranse med hverandre.
Han sa, "hvis den ene stammen inneholdt
et stort antall modige, sympatiske
og trofaste medlemmer
som alltid er beredt til å hjelpe og forsvare hverandre,
ville stammen være mer suksessfull
og overvinne den andre."
Han fortsatte med å si at "Egoistiske og kranglevorne mennesker
vil ikke samstemme,
og uten samstemning
kan ingenting gjennomføres."
Med andre ord,
så trodde Charles Darwin
på gruppeseleksjon.
Denne idéen har vært veldig kontroversiell de siste 40 årene,
men den er i ferd med å gjøre et stort tilbakekomst dette året,
spesielt etter at E.O. Wilsons bok kommer ut i April,
og fremmer en veldig sterk sak
for at vi, og en rekke andre arter,
er produkter av gruppeseleksjon.
Men den beste måten å tenke om dette på
er som seleksjon på flere nivåer.
Se på det på denne måten:
Du har konkurranse pågående innad i grupper og mellom grupper.
Her er en gruppe med gutter på et college-rolag.
Innad i laget
foregår det en konkurranse.
Disse guttene konkurrerer mot hverandre.
De tregeste roerne, de svakeste roerne, kommer til å bli kastet ut av laget.
Og bare noen få av disse guttene kommer til å fortsette med sporten.
Kanskje vil én av de komme seg til OL.
Så innad i laget,
er deres interesser faktisk satt opp mot hverandre.
Og noen ganger vil det være fordelaktig
for en av guttene
å prøve å sabotere for de andre.
Kanskje vil han snakke stygt om sin hovedrival
til treneren.
Men mens den konkurransen foregår
innad i båten,
foregår det også en konkurranse mellom båtene.
Med en gang du putter disse guttene i en båt som konkurrerer med en annen,
har de ikke noe annet valg enn å samarbeide
fordi alle sitter i den samme båten.
De kan bare vinne
hvis alle ror sammen som et lag.
Jeg mener, disse tingene høres banale ut,
men de er dype evolusjonære sannheter.
Hovedargumentet mot gruppeseleksjon
har alltid vært
at, jo sikkert, det hadde vært fint med en gruppe av samarbeidspartnere,
men så snart du har en gruppe samarbeidspartnere,
vil de bare bli overtatt av gratispassasjerer,
individer som vil utnytte det harde arbeidet til de andre.
La meg illustrere dette for dere.
Anta at vi har en gruppe med små organismer –
de kan være bakterier, de kan være hamstre; det spiller ingen rolle –
og la oss anta at denne lille gruppen her, de utviklet seg til å bli samarbeidende.
Vel, det er flott. De beiter, de forsvarer hverandre,
de arbeider sammen, de genererer velstand.
Og som du vil se i denne simuleringen,
ettersom de samhandler blir de flere, de vokser,
og når de har doblet i størrelse, vil du se at de deler seg,
og det er hvordan de formerer seg og populasjonen vokser.
Men anta at en av dem muterer.
Det er en mutasjon i genet
og en av dem muterer til å følge en egoistisk strategi.
Den utnytter de andre.
Så når en grønn samhandler med en blå,
vil du se at den grønne blir større og den blå blir mindre.
Så her er hvordan ting utspiller seg.
Vi starter med bare en grønn,
og ettersom den samhandler
får den velstand eller poeng eller mat.
Og etter kort tid er samarbeiderne ferdig.
Gratispassasjerene har tatt over.
Hvis en gruppe ikke klarer løse gratispassasjer-problemet
så kan den ikke høste fordelene av samarbeid
og gruppeseleksjon kan aldri starte.
Men det finnes løsninger til gratispassasjer-problemet.
Det er ikke et spesielt vanskelig problem.
Naturen har faktisk løst det mange, mange ganger.
Og naturens favorittløsning
er å putte alle i den samme båten.
For eksempel
hvorfor er det slik at mitokondriene i hver celle
har sitt eget DNA,
helt adskilt fra DNA-et i kjernen?
Det er fordi de pleide å være
adskilte frittlevende bakterier
og de samlet seg
og ble en superorganisme.
På en eller annen måte – kanskje den ene svelget den andre; vi får aldri vite nøyaktig hvorfor –
men så snart de fikk en membran rundt seg,
var de alle i den samme membranen,
og all velstand skapt av arbeidsfordeling,
all storhet skapt av samarbeid,
forblir innad i membranen
og vi har en superorganisme.
La oss nå kjøre simuleringen på nytt
med en av disse superorganismene
sammen med en populasjon av gratispassasjerer, av avhoppere, av juksere
og se hva som skjer.
En superorganisme kan praktisk talt ta det den vil ha.
Den er så stor og mektig og effektiv
at den kan ta ressurser
fra de grønne, fra avhopperne, fra jukserne.
Og ganske snart vil hele populasjonen
faktisk være bestående av disse nye superorganismene.
Det jeg har vist dere her
er noen ganger kalt en stor overgang
i evolusjonær historie.
Darwins lover endres ikke,
men nå er det en ny type aktør på banen
og ting begynner å se veldig annerledes ut.
Denne overgangen var ikke et engangstilfelle fra naturen
som bare skjedde med noen bakterier.
Det skjedde igjen
for omtrent 120 eller 140 millioner år siden
når noen enslige veps
begynte å lage små enkle, primitive
reir, eller bol.
Så snart flere veps var sammen i det samme bolet,
hadde de ikke noe annet valg enn å samarbeide,
fordi ganske snart var de i konkurranse
med andre bol.
Og de mest enhetlige gruppene vant,
akkurat slik Darwin sa.
Disse tidlige vepsene
dannet opphavet til biene og maurene
som har dekket jorden
og endret biosfæren.
Og det skjedde igjen,
enda mer spektakulært,
i de siste 500.000 årene
da våre egne forfedre
ble kulturelle skapninger,
de kom sammen rundt et ildsted eller et bål,
de fordelte arbeidskraft,
de begynte å tegne på kroppene sine, de snakket sine egne dialekter,
og til slutt tilba de sine egne guder.
Når alle var samlet i den samme stammen,
kunne de høste fordelene av det avgrensede samarbeidet.
Og de muliggjorde den mektigste kraften
noen sinne kjent på denne planeten,
nemlig menneskelig samarbeid –
en kilde til konstruksjon
og destruksjon.
Selvfølgelig, menneskelige grupper er på langt nær så enhetlig
som bikuber.
Menneskelige grupper kan minne om svermer i korte øyeblikk,
men de har en tendens til å bryte fra hverandre.
Vi er ikke låst til samarbeid på den måten bier og maur er.
Faktisk, ofte,
slik vi har sett i mange av opprørene fra den arabiske våren,
er ofte disse skillelinjene langs religiøse linjer.
Likevel, når folk samler seg
og alle blir med i den samme bevegelsen,
kan de flytte fjell.
Se på menneskene i disse bildene jeg har vist dere.
Tror dere at de er der
for å forfølge sine egeninteresser?
Eller forfølger de felles interesser,
som betinger at de mister seg selv
og simpelthen blir en del av en helhet?
Ok, så det var mitt foredrag
presentert på standard TED-vis.
Og nå skal jeg presentere hele foredraget på nytt igjen
på tre minutter
på en måte som dekker det fulle spekteret bedre.
(Musikk)
(Video) Jonathan Haidt: Vi mennesker har mange varianter
av religiøse opplevelser,
slik William James beskrev.
En av de mest vanlige er å klatre opp den hemmelige trappeoppgangen
og miste oss selv.
Trappen tar oss
fra opplevelsen av livet som noe profant eller ordinært
opp mot opplevelsen av livet som hellig,
eller dypt sammenvevd
Vi er Homo duplex,
slik Durkheim forklarte.
Og vi er Homo duplex
fordi vi har utviklet oss gjennom seleksjon på flere nivåer,
slik Darwin forklarte.
Jeg kan ikke være sikker på om trappen er en adapsjon
snarere enn et feilskjær,
men hvis det er en adapsjon,
er implikasjonene dyptgripende.
Hvis det er en adapsjon,
så utviklet vi oss til å bli religiøse.
Jeg mener ikke at vi utviklet oss
til å bli med i gigantiske organiserte religioner.
De greiene har oppstått altfor nylig.
Jeg mener at vi har utviklet oss
til å se hellighet overalt rundt oss
og til å bli med i grupper
og sirkle rundt hellige objekter,
mennesker og idéer.
Det er derfor politikk har en slik stammementalitet.
Politikk er delvis profant, det er delvis om egeninteresse,
men politikk handler også om hellighet.
Det handler om å forenes med andre
for å søke etter moralske idéer.
Det handler om den evige kampen mellom godt og ondt,
og vi mener alle at vi er på de godes side.
Og viktigst av alt,
hvis trappeoppgangen er virkelig,
gir den en forklaring på den vedvarende undertonen
av misnøye i det moderne liv.
Fordi mennesker er, til en viss grad,
flokkdyr som bier.
Vi er bier. Vi brøt ut av flokken under opplysningstiden.
Vi brøt ned de gamle institusjonene
og brakte frihet til de undertrykte.
Vi slapp løs kreativitet som forandret verden
og genererte store mengder velferd og komfort.
I dag flyr vi rundt
som individuelle bier, triumferende i vår frihet.
Men noen ganger undrer vi:
Er dette alt som er?
Hva bør jeg gjøre med livet mitt?
Hva mangler?
Det som mangler er at vi er Homo duplex,
men det moderne, sekulære samfunnet ble bygd
for å tilfredsstille våre lavere, profane selv.
Det er veldig komfortabelt her nede på det lavere trinnet.
Kom, slå deg ned foran mitt hjemmekinoanlegg.
Et stor utfordring ved det moderne livet
er å finne trappen midt i alt rotet
og deretter gjøre noe godt og edelt
når du klatrer til toppen.
Jeg ser dette begjæret blant mine studenter ved University of Virginia.
De ønsker alle å finne en sak eller et kall
de kan kaste seg selv inn i.
De leter alle etter sin trappeoppgang.
Og det gir meg håp
fordi mennesker er ikke utelukkende egoistiske.
De fleste lengter etter å overvinne smålighet
og bli en del av noe større.
Dette forklarer den ekstraordinære gjenklangen
bak denne enkle metaforen
manet frem for nesten 400 år siden:
"Intet menneske er en øy
helt for seg selv.
ethvert menneske er en del av kontinentet,
et stykke fastland."
JH: Takk.
(Applaus)