Namaskar. Jeg er filmstjerne. Jeg er 51 år gammel, og foreløpig bruker jeg ikke Botox. (Latter) Så jeg er ren, men oppfører meg som en 21-åring i filmene mine, som dere så. Ja, jeg gjør det. Jeg selger drømmer og handler kjærlighet med millioner av mennesker hjemme i India som går ut fra at jeg er verdens beste elsker. (Latter) Ikke si det til noen, jeg kan si at det ikke stemmer, men jeg lar aldri intrykket forsvinne. (Latter) Jeg har også latt meg fortelle at mange av dere her ikke har sett arbeidet mitt, og det er veldig synd på dere. (Latter) (Applaus) Dette forhindrer ikke det faktum at jeg er fullstendig selvopptatt, som en stjerne bør være. (Latter) Det var da vennene mine, Chris og Juliet, inviterte meg hit for å snakke om framtidens Dere. Naturligvis innebærer det at jeg skal snakke om meg selv, nå. (latter) For jeg tror virkelig at menneskeheten ligner mye på meg. (latter) Den gjør det, den gjør det. Den er en aldrende filmstjerne som strever med alt det nye rundt seg mens den lurer på om den fikk det til i utgangspunktet og likevel forsøker den fortsatt å skinne videre. Jeg ble født i en flyktningekoloni i Indias hovedstad, New Dehli. Og faren min var frihetsforkjemper. Moren min var, vel, bare en forkjemper, slik mødre er. Og, omtrent som de originale homo sapiens, slet vi for å overleve. Da jeg var tidlig i 20- årene, mistet jeg begge foreldrene mine, jeg må innrømme at dette virker noe skjødesløst i ettertid. men.. (latter) Jeg husker godt natten faren min døde, og jeg husker sjåføren til en nabo som kjørte oss til sykehuset. Han mumlet noe om at "døde folk er gjerrige på tipsen" og gikk ut i mørket. Og jeg var bare 14 den gangen og jeg plasserte liket av min far i baksetet på bilen, og moren min foran. Jeg begynte å kjøre hjem fra sykehuset. Og mens hun gråt stille kikket moren min på meg, og hun sa, "Sønn, når lærte du å kjøre bil?" Og jeg tenkte på det og innså svaret, og sa til moren min, "Akkurat nå, mamma." (Latter) Så fra den natten av, på mange vis som menneskeheten i sin ungdom, lærte jeg meg å bruke overlevelsens grove redskaper. Og livets rammer var veldig, veldig enkle på den tiden, for å være ærlig. Du vet, du bare spiste det du hadde og gjore alt du ble bedt om. Jeg trodde cøliaki var en grønnsak, og en veganer var selvfølgelig Mr. Spocks forsvunne kamerat i "Star Trek". (Latter) Du giftet deg med den første jenta du gikk ut med, og du var teknologikyndig hvis du kunne fikse forgasseren i bilen din. Jeg trodde virkelig at "gay" var et sofistikert engelsk ord for glad. Og Lesbisk var, som dere alle vet, hovedstaden i Portugal. (Latter) Hvor var jeg? Vi stolte på at systemene som ble skapt gjennom tidligere generasjoners streben og oppofrelse beskyttet oss, og vi følte at myndighetene faktisk jobbet for at vi skulle få det bedre. Vitenskapen var enkel og logisk, Apple var fortsatt bare en frukt den gang som Eva eide, deretter Newton, ikke Steve Jobs, inntil da. Og "Eureka!" var det du hylte når du ville løpe naken gjennom gatene. Du dro dit livet tok deg for å finne jobb, og folk ønsket deg stort sett velkommen. Begrepet migrasjon ble fortsatt brukt om sibirske traner, ikke mennnesker. Aller viktigst: Du var den du var og sa det du mente. Så, sent i 20- årene forflyttet jeg meg til den voksende storbyen Mumbai, og rammene mine ble, som for den nylig industrialiserte, ambisiøse menneskeheten, endret. I det urbane jaget etter ny, mer utsmykket eksistens, begynte ting å se litt annerledes ut. Jeg traff mennesker ankommet fra alle verdenshjørner, raser og kjønn, folk og røvere. Definisjonene ble mer og mer flytende. Jobben begynte å definere deg på den tiden på overveldende utjevnende vis, og alle systemene virket mindre pålitelige for meg, nesten for tykke til å kunne ivareta menneskehetens mangfold og dens behov for framskritt og vekst. Ideene fløt nå med mer frihet og fart. Og jeg opplevde mirakelet som er mennskelig nyskapning og samarbeid, og min egen kreativitet, når den fikk støtte av denne kollektive aktivitetens ressursstyrke, kastet meg inn i superstjernelivet. Jeg begynte å få følelsen av å ha nådd frem, og generelt var jeg virkelig, virkelig på på vingene før jeg fylte 40. Jeg var over alt. Vet dere? Jeg hadde laget 50 filmer da og 200 sanger, og jeg hadde blitt adlet av Malayserne. Jeg hadde fått den franske regjerings høyeste sivile utmerkelse, og jeg kan fortsatt ikke for mitt bare liv uttale tittelen. (Latter) Jeg beklager, Frankrike, og takk, Frankrike, for dette. Men enda større enn det, jeg fikk møte Angelina Jolie.. (Latter) i to og et halvt sekund. (Latter) Og jeg er sikker på at hun også husker møtet på et vis. OK, kanskje ikke. Jeg satt ved siden av Hannah Montana ved et rundt middagsbord for det meste med ryggen hennes mot meg. Ja, jeg var på vingene, fra Miley til Jolie, Og menneskeheten fløy med meg. Vi var begge i ferd med å fly fra vettet, faktisk Og dere vet alle hva som så skjedde. Internett skjedde. Jeg var sent i 40- årene og begynte å tweete som en kanarifugl i bur, jeg gikk ut fra at, du vet, folk som gløttet inn i min verden ville beundre den som det miraklet jeg mente den var. Men noe annet ventet meg og menneskeheten. Dere vet, vi forventet en ekspansjon av ideer og drømmer med verdens forbedrede konnektivitet. Vi hadde ikke regnet med Bygdedyret, med fordømmelse, med definisjoner som strømmet fra samme sted som der friheten og revolusjonen foregikk. Alt jeg sa fikk ny mening. Alt jeg gjorde.. godt, ondt, grusomt,, var der så verden kunne kommentere og dømme. Faktisk så møtte alt jeg ikke sa eller gjorde samme skjebne. For fire år siden bestemte min vakre kone Gauri og jeg oss for å få barn nummer tre. Det ble påstått på nettet at han var kjærlighetsbarnet til vårt første barn, som var 15 år grammel. Han hadde visstnok gjort sine hoser grønne med en jente mens han kjørte bilen hennes i Romania. Og ja, det fulgte med en falsk video. Og vi ble så forskrekket som familie. Sønnen min, som nå er 19, kan nå og da, når du snakker til ham fortsatt snu seg og si, "Men bror, jeg har ikke Europeisk sertifikat en gang." (Latter) Jepp. I denne nye verdenen ble virkeligheten sakte virtuell og det virtuelle ble virkelig, og jeg begynte å føle at jeg ikke kunne bli den jeg ville være eller si det jeg egentlig tenkte, og menneskeheten identifiserte seg helt med meg på denne tiden. Jeg tror vi begge gikk gjennom midtlivskrisen vår, og som meg var menneskeheten i ferd med å bli en overeksponert primadonna. Jeg begynte å selge alt mulig, fra hårolje til dieselgeneratorer. Menneskeheten kjøpte alt mulig, fra råolje til atomreaktorer. Vet dere, jeg prøvde til og med å komme inn i en åletrang superheltdrakt for å fornye meg. Jeg må innrømme at jeg mislyktes grundig. Og for å ha nevnt det vil jeg si, på vegne av verdens Batmenn, Spidermenn og Supermenn; all ære til dem, for den superheltdrakten gjør skikkelig vondt i skrittet. (latter) Helt ærlig, jeg trenger å fortelle dere her dette. Virkelig. Og ved et uhell kom jeg til å finne opp en ny dans, uten å vite det, og den ble en farsott. Så hvis det er greit, dere har sett litt av meg, så jeg er skamløs, jeg skal vise dere. Den het Lungi-dansen. Så hvis det er greit skal dere få se. Jeg er ellers ganske flink. (Jubel) Den var omtrent slik. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi. Det var det. Den ble en farsott. (Jubel) Den ble virkelig det. Som dere merker var det bare jeg som forstod hva som var i ferd med å skje og jeg blåste egentlig i det, for hele verden, og hele menneskeheten virket like forvirret og fortapt som meg. Jeg ga ikke opp da. Jeg prøvde til og med å fikse imaget mitt på sosiale medier slik alle andre gjør. Jeg tenkte at hvis jeg var filosofisk på Twitter ville folk synes jeg var kul, men noen av de svarene jeg fikk på de tweetene var ekstremt forvirrende forkortelser som jeg ikke skjønte noe av. ROFL, LOL. "Adidas" var det en som skrev tilbake på en av mine mer tankevekkende tweets, jeg lurte på hvorfor man ville skrive en joggesko, Jeg mener, hvorfor svare meg med navnet på en joggesko? Jeg spurte datteren min på 16 og hun forklarte meg det. "Adidas" betyr nå "All Day I Dream About Sex." (Latter) Helt sant. Det var kanskje nytt for dere. Så jeg skrev "WTF" tilbake til Hr. Adidas, med store bokstaver mens jeg var takknemlig for at noen forkortelser ikke forandrer seg. WTF. Men her er vi nå. Jeg er som nevnt 51 år gammel og, umulige forkortelser eller ei, jeg vil bare si at har det noensinne vært en betydningsfull tid for menneskeheten, så er det nå, får det nåværende Dere er modige det nåværende Dere har håp. Dere, nå, er ressurssterke og innovative, og selvfølgelig er Dere, nå irriterende vanskelig å definere. Og i dette trollbindende, ufullkomne øyeblikket i livet, da jeg følte meg litt modig, like før jeg kom hit, bestemte jeg meg for å kikke lenge og nøye på ansiktet mitt. Og jeg innså at jeg begynner å ligne mer og mer på voksfiguren av meg på Madame Tussaud's. (Latter) Ja, og i det jeg innså dette stilte jeg det viktigste og presserende spørsmålet til meg selv og menneskeheten: Trenger jeg å fikse ansiktet mitt? Alvorlig talt, jeg er, som sagt, skuespiller. et moderne uttrykk for menneskets kreativitet. Landet jeg kommer fra er en kilde til uforklarlig men lettfattelig åndelighet. Med enorm gavmildhet bestemte India seg visst for at jeg, den muslimske sønnen av en blakk frihetsforkjemper som forvillet seg inn i drømmesalgbransjen, skulle bli dets romantiske konge, "Badshahen av Bollywood", den største elsker landet noen gang har sett.. med dette ansiktet. Jepp. (Latter) Som har blitt beskrevet som stygt, ukonvensjonelt og ikke sjokoladeaktig nok. Pussig. (Latter) Folket i dette urgamle landet omfavnet meg i sin grenseløse kjærlighet, og jeg har lært fra menneskene at verken makt eller fattigdom kan gjøre livet ditt mer magisk eller mindre krokete. Jeg har lært fra folket i landet mitt at verdigheten til et liv, et menneske, en kultur, en religion, et land i virkeligheten bor i evnen til å vise heder og omtanke. Jeg har lært at det som beveger deg, det som driver deg til å skape, til å bygge, det som holder deg på beina, det som hjelper deg å overleve, er menneskehetens kanskje eldste og enkleste følelse, og det er kjærlighet. En mystiker og poet fra mitt land skrev på berømt vis (Deklamerer på Hindi) (Diktet slutter) Dette kan løselig oversettes med at hva enn.. Ja, klapp gjerne hvis dere skjønner Hindi. (Applaus) Det er vanskelig å huske på det. Dette kan løselig oversettes til å faktisk bety at selv med alle bøkene med kunnskap som du kan lese for så å dele kunnskapen din gjennom innovasjon, gjennom kreativitet, gjennom teknologi, vil menneskeheten aldri vite mer om framtiden sin hvis ikke den parres med kjærlighet og omtanke for sine medmennesker. De to og en halv alfabetene som lager ordet "प्रेम," som betyr "kjærlighet". Hvis du kan fatte dette, og praktisere det, er dette i seg selv nok til å opplyse menneskeheten. Så jeg tror virkelig at framtidens Dere må være et Dere som elsker. Ellers vil det avblomstre. Det vil forgå i studiet av seg selv. Så dere kan bruke kreftene til å bygge murer og holde folk ute, eller til å sprenge barrierer og slippe dem dem inn. Dere kan bruke troen deres til å gjøre folk redde, og skremme dem til underkastelse eller dere kan bruke den til å gi folk mot så de kan heve seg til opplysningens største høyder. Dere kan bruke energien deres til å bygge atombomber og spre ødeleggelsens mørke eller dere kan bruke den til å gi millioner lysets glede. Dere kan tankeløst besudle havet og hogge ned alle skogene. Dere kan ødelegge økosystemet eller vende dere til dem med kjærlighet og gjenskape livet fra vann og trær. Dere kan lande på Mars og bygge bevæpnede festninger, eller søke etter livsformer og skapninger og lære av og respektere dem. Og dere kan bruke alle pengene vi alle har tjent til å krige meningsløst og legge våpen i hendene til små barn så de kan drepe hverandre, ellelr dere kan bruke dem til å lage mer mat så de kan fylle magene sine. Landet mitt har lært meg at menneskets evne til kjærlighet er som guddommelighet. Den lyser over en verden som jeg tror sivilisasjonen allerede har fiklet for mye med. Dagene her, med foredragene, de fantastiske menneskene som kommer og viser talentene sine, som hver og en snakker om hva de har oppnådd, innovasjon, teknologi, vitenskapen, kunnskapen vi tilegner oss ved å være her sammen med TED Talks og alle dere er i seg selv grunner for oss til å feire det framtidige Oss. Men i den feiringen må vår streben etter å utvikle evnen til kjærlighet og omtanke hevde seg, hevde seg i like stor grad. Så jeg tror på at framtidens Dere er et uendelig Dere. Det heter en chakra i India, det er som en sirkel. Den ender der den begynner for å gjøre seg selv komplett. Et Dere som oppfatter tid og rom på en annen måte forstår både deres utenkelige og fantastiske viktighet og deres fullstendige uviktighet i universets større sammenheng. Et Dere som vender tilbake til menneskehetens opprinnelige uskyld som elsker fra hjertets renhet, som ser fra sannhetens øyne, som drømmer fra klarheten til et sinn ingen har tuklet med. Det framtidige Dere må være som en aldrende filmstjerne som har fått troen på at det er en mulighet for en verden som er fullstendig helt og fullt, forelsket i seg selv. En verden.. det må virkelig være et Dere for å lage en verden som er sin egen førsteelsker. Dette mener jeg, mine damer og herrer at det framtidige Dere bør være. Tusen takk. Shukriya. (Applaus) Takk. (Applaus) (Takk.) (Applaus)