Nesten 365 millioner mennesker har engelsk som morsmål. Mer enn to milliarder fler lærer og snakker engelsk som andre- eller tredjespråk. Hvis du snakker engelsk kan du gjøre deg forstått til nesten 2,5 milliarder mennesker. Hvorfor skulle du måtte lære noe annet fremmedspråk? Er ikke det bare latterlig bortkastet tid? Nelson Mandela ble sterkt kritisert av svarte sydafrikanere for å snakke afrikaans. Han svarte: "Hvis du snakker til en mann på et språk han forstår, når du hodet hans. Hvis du snakker til ham på hans språk, når du hjertet hans." Her er saken: Hvis du vil overbevise folk er du nødt til å snakke deres språk. Paver vet dette. Johannes Paul II snakket et titall språk flytende og et dusin andre på et mer elementært nivå. Hvor enn han gikk hilste han folk med minst noen setninger på deres morsmål. Det var en viktig nøkkel til hans popularitet. Mennesker med utenlandske svigermødre eller utenlandske blivende svigermødre vet det også. Selv om de snakker engelsk med kjæresten: når det gjelder å være på godfot med jentas mor er unge menn villige til å lære de sprøeste språk, til og med nederlandsk. (Latter) Og som regel er det bare det som må til. Hvorfor? Morsmålet vårt er totalt flettet sammen med vår personlighet, med vår identitet. Hele vår personlige historie er dypt rotfestet, den er dynket i vårt morsmål. Så mange minner og følelser er knyttet til ord, uttrykk, til og med til grammatikken vi har vokst opp med. Hvis du lærer en annens språk viser du at du er oppriktig interessert i deres liv, i deres personlighet. Hvilken svigermor ville ikke være smigret? Når du hører ditt eget språk føler du en tilknytning. Når du er ute og reiser og du har snakket et fremmedspråk i flere dager eller uker - i det øyeblikket du går om bord på et fly der kabinansatte hilser deg på ditt eget språk vet du at du er på vei hjem. Hvis morsmål hadde aroma, tror jeg de ville dufte av kjeks, og av trøstende kyllingsuppe, og av bestemors godlukt - kanskje til og med litt av møllkuler. Dette kan nok være grunnen til at konstruerte språk, som Esperanto, aldri har slått an like bredt som man kunne ha forventet. Uansett hvor smart de er laget, og hvor enkle de er, og lette å lære - ingen land har noen gang gjort et kunstig språk til sitt eget, eller brukt det som fremmedspråk som skal undervises systematisk på en stor skala over lengre tid, enn om det har vært prøvd. Men av en eller annen grunn, tross vanskelighetene med naturlige språk - slik som frustrerende uregelmessigheter, diskrepansen mellom skrift og uttale, iblant absurd kompleks grammatikk - til tross for alt dette foretrekker vi å lære språk som har vokst organisk med mennesker. Konstruerte språk snakker til hodet. Naturlige språk dufter av kjeks. For Mandela var det å lære afrikaans et spørsmål om å "kjenne din fiende." Han sa: "Du må kjenne deres språk, og deres lidenskaper, og forhåpninger og frykter hvis du skal overvinne dem." Det er det han gjorde. Det virket. Men det handler ikke om fiender hele tiden, eller? Det gjelder alle typer menneskelige relasjoner. Og jeg er nok den siste til å påstå at svigermødre er fiender - per definisjon. For sju eller åtte år siden kjørte jeg gjennom Polen med familien min. Butikkene skulle til å stenge og vi trengte mat. Endelig så vi et supermarked på andre siden av veien. Den eneste måten å rekke dit i tide var ved å gjøre en u-sving. Så det gjorde jeg. Det var sannsynligvis farlig. Det var i hvert fall ulovlig. På parkeringsplassen, før jeg hadde sjansen til å slå av motoren, hørte jeg bank-bank. Jeg rullet ned vinduet og to par øyne kom til syne. Til hvert par øyne var det festet en politimann. Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang har vært i stand til å snakke flytende polsk, ikke en gang på mitt beste, men jeg pleide å være i stand til å holde en enkel samtale gående. Men i denne situasjonen, med dårlig samvittighet, ansikt til ansikt med to av lovens menn i uniform rant hvert bidige ord polsk som jeg noen gang hadde kunnet rett ut av meg. Likevel vurderte jeg ikke et øyeblikk å prøve å håndtere situasjonen på engelsk. Engelsk ville høyst sannsynligvis ha gitt meg den språklige fordelen, men dét kunne ha vært ubehagelig for politimennene. So jeg bestemte meg for å holde meg til polsk. Men hvordan? Den polske kroken i hjernen min var tom unntatt én ting... Én ting jeg hadde gjentatt så ofte at jeg kunne ha resitert den i søvnen. Det var et barnedikt om en syk frosk. (Latter) Det var det jeg hadde til rådighet. Det var nok underlig, men jeg buste ut: (Polsk) En viss frosk følte seg slapp så hun gikk til doktor'n og sa at hun var syk. Doktor'n tok på seg brillene - han var gammel. Jeg kastet et blikk på politimennene. De stirret på meg. (Latter) Jeg mener å huske at én av dem klødde seg i hodet. Og så smilte dem. De smilte! Og det beroliget meg, I hvert fall nok til at noen mer relevante ord kunne falle tilbake i hodet mitt. Jeg stammet et par halvsetninger: "Beklager - trengte mat - aldri igjen." De lot meg gå. Og i det jeg løp inn i butikken, ropte de: (polsk) “Szczęśliwej podróży!" "God tur videre!" Det er ikke min hensikt å motivere dere til å lære fremmedspråk slik at dere kan reise verden rundt og bryte lover og slippe straff. Denne lille episoden illustrerer hvordan noen få ord, hvor enkle og tåpelige de måtte være, noen få ord kan gå rett til hjertet - og få det til å smelte. Forresten, det fantes et alternativ til frosken. Én ting jeg kunne like bra: en drikkevise. (Latter) Sikkert ikke noe smil å få der, men en tur til politistasjonen for en blodprøve. Du trenger ikke å lære mange språk, og du trenger ikke å lære dem grundig. Du kommer langt med lite. Ti ord til hjertet kan ha sterkere virkning enn tusen ord til hodet. Du kan velge å alltid bruke engelsk og møtes i midten. Men du kan også velge å være den som krysser midtlinja for å møte din nye bekjent, din motstander, eller hvem det måtte være, på deres eget terreng. Det å snakke den andres språk gjør deg ikke svak, det viser at du er sterk. Det er den som har motet og som gjør innsatsen til å krysse linjer, som til slutt vinner. Ikke vær redd for å gjøre feil. Feil gjør deg menneskelig. Og i dette tilfellet finnes det en bonus. Hvis du gjør en feil "der ute" gir du de andre en mulighet til å hjelpe deg, til å komme deg i møte. Og på denne måten vil båndet som du selv har knyttet bli sterkere. Har du lyst å gjøre deg forstått eller har du lyst å knytte bånd? La oss alle sammen fortsette med å lære og bruke engelsk, slik at vi kan samhandle med et blandet publikum, som vi gjør her på TEDx. Engelsk er et kraftig verktøy for å dele kunnskap, for å gjennomføre internasjonale konferanser om globale problemer. Fremfor alt er engelsk motorveien til 365 millioner hjerter. Til 365 millioner dufter engelsk av kjeks. Men hvorfor skulle vi stoppe der? Hvorfor ikke gjøre en ekstra innsats og lære minst ett annet fremmedspråk? Det finnes mange smaker av kjeks der ute. La oss smake på en ny. Takk. (Applaus)