Dette er en salgsautomat i Los Angeles. Den er på et kjøpesenter, og selger fiskeegg. Det er en kaviar-automat. Dette er kunst-o-maten, en kunst-selgende maskin som selger små artistiske kreasjoner av forskjellige kunstnere, vanligvis små treklosser eller fyrstykkesker, i begrenset opplag. Dette er Oliver Medvedik. Han er ikke en salgsautomat, men han er en av grunnleggerne av Genspace, en offentlig biolab i Brooklyn, New York, hvor alle kan gå og studere og lære hvordan man gjør ting som å dyrke frem E.coli som lyser i mørket eller lære hvordan man tar DNA fra jordbær. Faktisk så jeg Oliver gjøre en slik uttagning av DNA fra jordbær for omtrent et år siden, og det var det som ledet meg innpå denne sære stien som jeg skal fortelle dere om nå. Fordi jordbær-DNA er svært fasinerende, fordi det er så vakkert. Jeg hadde aldri tenkt på DNA som en vakker ting før, inntil jeg så det på denne måten. Og en god del mennesker, spesielt i kunstmiljøet, engasjerer seg ikke nødvendigvis i vitenskap på denne måten. Jeg vervet meg i Genspace direkte etter dette, og jeg spurte Oliver; "Vel, om vi kan gjøre det på disse på jordbærene, kan vi vel gjøre det på mennesker også?" Og omtrent 10 minutter senere, sentrifugerte vi ampuller med blod, og kom opp med en prosedyre for å trekke ut menneskelig DNA. Jeg startet å gjøre dette på egen hånd, og dette er hvordan min DNA faktisk ser ut som. Jeg var i et middagsselskap med noen venner, noen kunstnervenner, og jeg fortalte de om dette prosjektet, og de kunne ikke tro at man faktisk kunne se DNA. Så jeg sa; all right, la oss gå ut og skaffe noen materialer akkurat nå. Så startet jeg å ha disse merkelige middags- selskapene hos meg på fredagskvelder hvor folk kom over og vi foretok uttak av DNA, og vi tapet det faktisk på video, fordi det laget et slags morsomt portrett også. (Latter i salen) Dette er mennesker som ikke nødvendigvis engasjerer seg i vitenskap regelmessig - - det kan man på en måte se på reaksjonene deres. Men de ble fasinert av det, og det var veldig morsomt for meg å se de bli oppspilte av vitenskap. Så jeg startet å gjøre dette regelmessig, det er en ganske merkelig greie å gjøre på en fredagskveld, men dette er hva jeg startet å gjøre, og så begynte jeg å samle en hel del av mine venners DNA i små ampuller, for så å kategorisere dem. Det så slik ut. Og det fikk meg til å tenke over et par ting. Først og fremst så dette veldig ut som tidslinjen min på Facebook, så på en måte hadde jeg laget et slags genetisk nettverk, et genetisk sosialt nettverk, egentlig. Og det andre var en gang en venn kom til meg, så dette på bordet mitt og sa, "Å, hvorfor er de nummererte? Er denne personen sjeldnere enn den andre?" Og jeg hadde egentlig ikke tenkt på det. De var bare nummererte fordi det var rekkefølgen vi hadde tatt ut DNAet i. Men det fikk meg til å tenke på det å samle leketøy, og det som skjer akkurat nå i leketøyverdenen med blanke leketøyesker, hvor det er mulig å samle på forskjellige sjeldne leker. Du kjøper disse eskene. Du er ikke sikker på hva som skjuler seg inni, men så når du åpner de har du en av mange forskjellige sjeldne leker. Og så synes jeg det var interessant. Jeg begynte å tenke på dette, og kaviar- automaten, og kunst-o-maten i sammenheng. Og av en eller annen grunn satt jeg og tegnet en salgsautomat en natt, mens jeg tenkte på å lage malerier av en salgsautomat, og den lille ampullen med mitt DNA stod der, og så så jeg denne vakre kombinasjonen mellom DNA-tråder og coilene på en salgsautomat. Så, selvfølgelig bestemte jeg meg for å lage en kunstinstallasjon kalt DNA-salgsautomaten (The DNA Vending Machine) Her er den; (Musikk spilles) ("DNA-salgsautomaten er en kunstinstallasjon som omhandler å øke tilgangen på bioteknologi.") ("Til en fornuftig pris kan du kjøpe et stykke... ... menneskelig DNA fra en tradisjonell salgsautomat") ("Hvert eksempel kommer pakket med et samlebart... ... portrett av dets eier i et begrenset opplag.") ("DNA-salgsautomaten ser på DNA... ... som et samlebart materiale, og bringer til lys... ... juridiske problemstillinger i forhold til eierskapet knyttet til DNA.") Så, DNA-salgsautomaten er nå i et par gallerier i New York, og selger faktisk ganske bra. Vi er i første opplaget med 100 eksempler, og håper å lage et nytt opplag ganske snart. Jeg kunne faktisk tenkt meg å få dette inn på en mer sentral scene, som Grand Central Station eller Penn Station, like bed siden av de andre, faktiske salgsautomatene i disse områdene. Men med dette prosjektet, og mange av mine andre kunstprosjekter ønsker jeg å stille dere et spørsmål, og det er, "når bioteknologi og DNA-sekvensering blir like billig som f.eks. laserkutting eller 3D-printing, eller å kjøpe kaviar fra en salgsautomat; kommer du fortsatt til å gi et stykke av ditt DNA til en salgsautomat?" Og hvor mye kommer stykket til å være verdt? Og vil du kjøpe noen andres DNA? Og hva har du muligheten til å gjøre med det? Takk for meg. (Applaus i salen)