Ting som lever er fundementalt
forskjellige fra ting som er døde.

Eller er de det?

Fysikeren Erwin Schrodinger
definerte liv slik:

Ting som lever unngår nedbrytning
til uorden og likevekt.

Men hva betyr dette?

La oss forestille oss at nedlastingsmappen
din er universet.

I begynnelsen var den ryddig,
men ble etterhvert mer og mer rotete.

Med litt arbeid kan du skape orden,
og rydde opp.

Det er dette levende ting gjør.

Men hva er liv?

Alle levende ting på planeten er lagd
av celler.

En celle er som en liten proteinbasert
robot som er for liten til å føle

eller å oppleve noe.

Den har de egenskapene som vi netopp
ga til levende ting:

den har en vegg som adskiller den fra 
omgivelsene, og lager orden;

den regulerer seg selv og opprettholder
et internt miljø;

den spiser ting for å overleve;

den vokser or utvikler seg;

den reagerer på miljøet;

den evolverer;

og den reproduserer seg selv.

Men av alle de tingene som en celle er
lagd av, er ingen av delene i live.

Kjemiske stoffer reagerer med andre
kjemiske stoffer, og danner reaksjoner

som igjen starter reaksjoner,
og så videre.

I hver eneste celle skjer det flere
millioner reaksjoner hvert sekund,

som til sammen danner en 
komplisert symfoni av reaksjoner.

Hver celle bygger flere tusen
forskjellige typer protein:

noen er veldig enkle, mens andre
er som kompliserte små maskiner.

Tenk deg at du kjører en bil i 100 km/t,
mens du hele tiden bygger hver

del av bilen på nytt fra ting du finner
på veien.

Det er akuratt dette celler gjør.

Men ingen av delene til cellen lever i
seg selv;

den består av deler som er døde.
Styrt av universets lover.

Så er livet en samling av masse kjemiske
reaksjoner som foregår?

Etter en stund vil alle levende ting dø.