Jeg må tilstå noe.
Jeg elsker å lete gjennom folks søppel.
Det er ikke noe skummelt.
Vanligvis leter jeg etter
gammel elektronikk,
ting jeg kan ta med
til verkstedet mitt og hacke.
Jeg har litt av en fetisj
for CD-ROM-stasjoner.
Hver enkelt har tre forskjellige motorer,
så nå kan du bygge ting som beveger seg.
Det fins brytere,
så du kan slå ting av og på.
Det fins til og med en laser,
slik at du kan bygge om en kul robot
til en råkul robot.
Jeg har bygget masse rart ut av søppel,
og noen av disse tingene har
på en måte vært nyttige.
Men saken er den:
For meg er søppel en mulighet til å leke,
til å være kreativ og bygge ting
for å more meg.
Jeg elsker å gjøre sånt,
så det ble en del av jobben min.
Jeg leder en universitetsbasert
biologisk forskningslab
der vi verdsetter nysgjerrighet
og utforskning fremfor alt annet.
Vi konsentrerer oss ikke
om et bestemt problem,
og vi prøver ikke å løse
en bestemt sykdom.
Dette er bare et sted der folk kan komme
og stille fascinerende spørsmål
og finne svar.
Og jeg innså for lenge siden
at hvis jeg utfordrer folk
til å bygge utstyret de trenger
ut av søppel jeg finner,
er det en storartet måte
å fostre kreativitet på.
Og det som skjedde
var at kunstnere og forskere
fra hele jordkloden
begynte å komme til labben min.
Og det er ikke bare fordi
vi setter pris på ukonvensjonelle ideer,
det er fordi vi tester og validerer dem
med vitenskapelig nøyaktighet.
Så en dag holdt jeg på å hacke noe,
jeg plukket det fra hverandre,
og plutselig fikk jeg en idé:
Er det mulig å behandle biologi
som maskinvare?
Er det mulig å demontere
et biologisk system,
blande og passe delene
og så montere det på nytt
på en ny og kreativ måte?
Mitt laboratorium
begynte å jobbe med saken,
og jeg vil gjerne vise dere resultatet.
Kan noen fortelle meg
hva slags frukt dette er?
Publikum: Et eple!
Andrew Pelling:
Riktig - det er et eple.
Legg også merke til
at det er mye rødere enn de fleste epler.
Det er fordi vi fikk menneskeceller
til å vokse inni det.
Vi tok et helt uskyldig
Macintosh-eple,
fjernet alle eplecellene og DNA
og implanterte menneskelige celler.
Og det vi har igjen
etter å ha fjernet alle eplecellene
er dette sellulose-stillaset.
Det er dette som gir planter
form og tekstur.
Og de små hullene du ser der,
det er der alle eplecellene
pleide å være.
Så da kommer vi på banen,
vi implanterer noen
pattedyrceller som du ser i blått.
Det som skjer er at disse
begynner å formere seg,
og de fyller hele stillaset.
Og hvor rart det enn måtte være,
minner det om hvordan
vårt eget vev er organisert.
Og i vårt før-kliniske arbeid fant vi ut
at en kan implantere
disse stillasene i kroppen,
og kroppen sender inn celler
og tilfører blod
slik at disse tingene kan holdes i live.
På dette punktet begynner folk
å spørre meg:
"Andrew, kan du lage kroppsdeler
ut av epler?"
Så sier jeg:
"Du har kommet til rett sted."
(Latter)
Jeg snakket faktisk om dette med kona mi.
Hun lager musikkinstrumenter,
så hun driver profesjonelt
med treskjæring.
Jeg spurte henne:
"Kunne du bokstavelig talt skjære ører
ut av et eple til oss?"
Og hun gjorde det.
Jeg tok ørene hennes med til labben.
Vi begynte å forberede dem.
Ja, jeg vet ...
(Latter)
Det er en bra lab, vet du.
(Latter)
Og så fikk vi celler til å vokse på dem.
Og her er resultatet.
Labben min er ikke i
øremaker-bransjen.
Folk har faktisk jobbet
med dette i flere tiår.
Her er saken:
Kommersielle stillas kan være
veldig dyre og problematiske
ettersom de kommer fra
produsenteide produkter,
dyr eller kadavre.
Vi brukte et eple og
det kostet bare få kroner.
Det som også er kult med det,
er at det er ikke vanskelig å lage dette.
Utstyret du trenger
kan lages ut av søppel,
og det viktigste steget
krever bare såpe og vann.
Vi la alle instruksjoner på nett
som en åpen kilde.
Så grunnla vi et misjonsdrevet selskap,
og vi utvikler sett
for å gjøre det enklere
for enhver som har en vask
og en loddebolt,
å lage disse tingene hjemme.
Det jeg virkelig lurer på,
er om vi en eller annen gang
vil være i stand til å reparere,
gjenoppbygge og forbedre vår egen kropp
med ting vi lager på kjøkkenet.
Apropos kjøkken,
her er noen aspargeser.
De smaker godt,
og de får urinen din til å lukte rart.
(Latter)
Jeg var på kjøkkenet,
og jeg la merke til at
hvis du ser nedover disse aspargesstilkene
ser du alle disse små "årene".
Og når vi ser på dem i labben,
kan du se, hvordan sellulosen
danner disse strukturene.
Dette bildet minner meg om to ting:
våre blodårer
og strukturen og organiseringen
av nervene og ryggmargen.
Så spørsmålet er:
Kan vi få aksoner og nevroner
til å vokse i disse kanalene?
Hvis vi kan det,
kan vi kanskje bruke asparges
til å danne nye forbindelser
mellom endene av skadete
og avskårne nerver.
Eller kanskje til og med ryggmarg.
Ikke misforstå meg --
dette er ekstremt vanskelig
og svært hardt arbeid,
og vi er ikke de eneste
som jobber med saken.
Men vi er de eneste som bruker asparges.
(Latter)
Akkurat nå har vi
veldig lovende pilotdata.
Og vi jobber sammen med vev-ingeniører
og nevrokirurger
for å finne ut av mulighetene.
Alt arbeid jeg har vist dere,
tingene jeg har bygget
som ligger rundt omkring på scenen her,
og de andre prosjektene
labben min er involvert i,
er alle et direkte reultat
av å leke med søppelet deres.
Lek - lek er en viktig del
av min vitenskapelige praksis.
Det er med lek jeg trener opp hjernen min
til å være ukonvensjonell og kreativ
og til å beslutte å lage
menneskelige epleører.
Så neste gang noen av dere
ser et gammelt,
ødelagt stykke teknologi
med funksjonsfeil,
tenk på meg.
Jeg vil ha det.
(Latter)
Jeg mener det, ta kontakt med meg,
så finner vi ut, hva vi kan bygge.
Takk.
(Applaus)