Hei igjen, og velkommen til episode tre
av denne miniserien om Edvard Munch.

Dere lurer kanskje på hvorfor vi
er her, på Freia sjokoladefabrikk?

De skal vi komme tilbake til senere.

Men først, la oss
fortsette der vi slapp sist.

Okei, ikke så langt tilbake, da.

Uansett – det vi lærte forrige gang -

- var at Munch ikke var redd
for å prøve nye måter å male på.

Men det var ikke bare
maling som interesserte Munch.

Han gikk ofte på kino,
og han likte å se ting som filmaviser, -

- spillefilmer og
Charlie Chaplin-komedier.

Ja, han var så interessert i
film at han selv kjøpte seg …

… dette videokameraet.

Og med det filmet han mye rart.

Ja. Munch var veldig glad i film.

Og en gang, så så han en video av
franske arbeidere på vei hjem fra jobb.

Han likte så godt hvordan
menneskene bare kom mot ham, -

- og han bestemte seg
derfor for å male et bilde om det.

Her ser du bildet som
Munch kalte "Arbeidere på hjemvei".

Munch var en moderne kunstner, -

- og han var veldig åpen for å
låne og lære av andre kunstformer.

Edvard malte det han likte,
og det som betydde noe for ham.

Ser dette motivet kjent ut? Ikke?

Vel, studer de to bildene nøye.
Ser du huset i bakgrunnen?

Vi er nemlig på Åsgårdstrand.

Og det var nettopp her Edvard Munch
malte "Pikene på broen" i 1901.

Munch elsket Åsgårdstrand.

Han sa at "å gå her er
som å gå blant bildene mine."

"Jeg får slik lyst til å måle
når jeg går i Åsgårdstrand."

Ja. Så godt likte Munch Åsgårdstrand, -

- at han ikke bare
malte mange bilder herifra, -

- men at han også kjøpte seg et hus her.

Huset er nå et slags museum, og det er
helt likt som det var da Munch bodde her.

Så alle kan komme hit
og se hvordan Munch levde.

Men vet dere hvor mye
han betalte for huset i 1897?

Bare 900 kroner!

Men dere lurer vel fortsatt på
hvorfor vi er på Freia sjokoladefabrikk?

-Bror!
-Men det er digg, da!

Vi er her fordi Munch fikk et
helt spesielt oppdrag i april, 1922.

Han ble nemlig bedt om å dekorere …

… Freias spisesal!

Dette var en stor mulighet for Munch.

Og han fikk masse penger for oppdraget.

Så han malte i vei, og direktøren
for fabrikken var kjempefornøyd.

Arbeiderne derimot,
var ikke like fornøyde.

At Munch hadde malt mennesker uten
ansiktstrekk syntes de for så vidt var greit.

Men hus uten dører og piper
kunne de rett og slett ikke leve med.

Så for at arbeiderne skulle bli fornøyde, -

- måtte Munch komme tilbake senere
for å male piper og dører på husene.

Munch sa seg villig til å
gjøre endringene på én betingelse:

Hver dag skulle det stå en bil -

- foran fabrikken og vente på
ham da arbeidsdagen var over.

Men en dag Munch var ferdig å male var
det ingen bil utenfor og ventet på ham.

Munch ble rasende,
løp opp til direktøren, -

- kastet penselen på ham og skrek:
"Resten kan de ødelegge selv!"

Av den grunn er det fortsatt
mangler ved noen av husene i maleriene.

Selv om det var mange som ikke
satt pris på Munch sine malerier, -

- så fortsatte han å male på sin måte.

Nå er vi på baksiden av Munchmuseet.
Ser dere mønsteret bak oss?

Vet du hvor det kommer fra, Sofie?

Ja, det kommer faktisk fra
et av Munchs siste malerier, nemlig …

… dette maleriet
mellom klokken og sengen.

Munch malte dette
for å vise seg selv med døden.

Som dere ser er mønsteret på
sengeteppet det samme som vi så tidligere.

Edvard står helt alene i stua.

Klokken har ingen visere,
som om tiden ikke finnes mer.

Skyggen hans er et kors, -

- og den åpne døra kan kanskje
være porten inn til dødsriket?

Da Edvard var 80 år gammel,
sovnet han stille inn i sitt hjem.

Selv om folk sa mange
stygge ting om bildene hans, -

- skulle jeg ønske at Edvard visste at han
skulle bli en av verdens største kunstnere.