Vi er ved et vendepunkt i menneskets historie, en art som står mellom å nå stjernene og å miste planeten vi kaller for "hjem". Bare i de siste årene har vi utvidet vår kunnskap av hvordan Jorda passer inn i konteksten av vårt univers. NASAs Kepler-misjon har oppdaget tusenvis av potensielle planeter rundt andre stjerner, noe som indikerer at jorda kun er en av milliarder av planeter i vår galakse. Kepler er et romteleskop som måler den vage dempingen av stjerner når planeter passerer, hvor litt av lyset blokkeres slik at det ikke når oss. Dataen fra Kepler viser størrelsen på planeter i tillegg til avstanden deres fra forelderstjernen. Sammen hjelper det oss å forstå om disse planetene er små og steinete, som de jordiske planetene i vårt eget solsystem, og også hvor mye lys de mottar fra foreldresola. Dette gir oss hint til om planetene vi oppdager kan være beboelige eller ikke. Dessverre, samtidig som vi oppdager denne skattekisten av muligens beboelige verdener, siger vår egen planet under menneskehetens vekt. 2014 var det varmeste året noensinne registrert. Isbreer og sjøis som har eksistert i tusenvis av år forsvinner nå i løpet av et par tiår. Disse globale klimaforandringene som vi har satt igang går mye fortere enn våre muligheter til å endre kursen deres. Men jeg er ikke klimaforsker, jeg er astronom. Jeg studerer planeters beboelighet og hvordan den påvirkes av stjerner med et håp om å finne stedene i universet der vi kanskje kan oppdage liv bortenfor vår egen planet. Man kan si at jeg leter etter førsteklasses romeiendommer. Som en som er dypt engasjert i letingen etter liv i universet, kan jeg fortelle deg at jo mer du leter etter planeter som jorda, jo mer setter du pris på din egen planet. Enhver av disse nye verdenene kommer med en sammenligning mellom den nylig oppdage planeten og planetene vi best kjenner til: planetene i vårt eget solsystem. Ta for eksempel vår nabo Mars. Mars er liten og steinete, og selv om det er litt langt fra sola, kunne den vært ansett som en potensielt beboelig verden, om den ble funnet av en misjon som Kepler. Ja, det er mulig at Mars tidligere har vært beboelig, og dette er en del av grunnen til at vi studerer Mars så nøye. Våre rom-roboter, som Curiousity, kravler over dens overflate og skraper etter hint om hvordan livet som vi kjenner det oppstod. Romskip i bane som for eksempel MAVEN tar prøver av atmosfæren på Mars, og forsøker å forstå hvordan Mars kan ha mistet sin beboelighet. Private romfartsselskap tilbyr nå ikke bare en kort tur til nært verdensrommet men den fristende muligheten av å leve våre liv på Mars. Men selv om det vi ser av Mars ligner på ørknene på jorda, steder som sitter fast i fantasien vår som steder av banebryting og grenser, sammenlignet med jorda er Mars et ganske fælt sted å leve. Tenk på til hvilken grad vi ikke har kolonisert ørkenene av vår egen planet, steder som er frodige i sammenligning med Mars. Selv i de tørreste, høyeste områdene på Jorda, er luften søt og full av oksygen pustet ut fra tusenvis av mil unna, av regnskogene våre. Jeg er urolig - jeg er urolig for at denne spenningen om kolonisering av Mars og andre planeter bærer med seg en lang, mørk skygge: implikasjonen og troen av noen at Mars vil være der for å redde oss fra vår selvpåførte ødeleggelse av den eneste virkelige beboelige planeten vi kjenner til, Jorda. Jeg elsker den interplanetariske utforskingen men jeg er dypt uenig med denne tanken. Det finnes mange fantastiske grunner til å dra til Mars, men at noen forteller deg at Mars er en reserveløsning for menneskeheten er som om kapteinen på Titanic skulle fortalt deg at den store festen skjer senere på livbåtene. (Latter) (Applaus) Takk. Men målene om interplanetarisk utforsking og planetarisk preservasjon står ikke i motsetning til hverandre. Nei, de er faktisk to sider av samme mål: å forstå, preservere og forbedre livet inn i fremtiden. De ekstreme miljøene av vår egen verden er utenomjordiske utsikter. De er bare nærmere hjemme. Om vi kan forstå hvordan å skape og opprettholde beboelige områder av fiendtlige, ubeboelige områder her på Jorda, så kan vi kanskje møte behovet om å ta vare på vårt eget miljø og bevege oss forbi det. Jeg forlater deg med ett siste tankeeksperiment. Fermis paradoks. For mange år siden, spurte fysikeren Enrico Fermi om, gitt at vårt univers har eksistert i veldig lang tid og vi forventer at det er mange planeter innenfor det, burde vi ikke allerede ha funnet utenomjordisk liv? So hvor er det? Vel, én mulig løsning på Fermis paradoks er at, etter hvert som sivilisasjoner blir såpass teknologisk avansert at de vurderer å leve blant stjernene, så mister de sikt over hvor viktig det er å ta vare på hjemmeverdenen som fostret avanseringen til å begynne med. Det er arroganse å tro at bare å kolonisere andre planeter vil redde oss fra oss selv, men å ta vare på planeten og utforske andre planeter kan fungere sammen. Dersom vi virkelig tror på at vi kan klare å vri de fiendtlige omgivelsene på Mars for menneskelige beboere, så burde vi takle den langt lettere oppgaven av å ta vare på Jordas beboelighet. Takk (Applaus)