Vi er ved et vendepunkt i
menneskets historie,
en art som står mellom å nå stjernene og
å miste planeten vi kaller for "hjem".
Bare i de siste årene har vi utvidet
vår kunnskap av hvordan Jorda passer inn
i konteksten av vårt univers.
NASAs Kepler-misjon har oppdaget
tusenvis av potensielle
planeter rundt andre stjerner,
noe som indikerer at jorda kun er en av
milliarder av planeter i vår galakse.
Kepler er et romteleskop
som måler den vage dempingen av stjerner
når planeter passerer,
hvor litt av lyset blokkeres slik at det
ikke når oss.
Dataen fra Kepler viser størrelsen
på planeter
i tillegg til avstanden deres fra
forelderstjernen.
Sammen hjelper det oss å forstå om
disse planetene er små og steinete,
som de jordiske planetene
i vårt eget solsystem,
og også hvor mye lys de mottar
fra foreldresola.
Dette gir oss hint til
om planetene vi oppdager
kan være beboelige eller ikke.
Dessverre, samtidig som vi
oppdager denne skattekisten
av muligens beboelige verdener,
siger vår egen planet under
menneskehetens vekt.
2014 var det varmeste
året noensinne registrert.
Isbreer og sjøis som har eksistert i
tusenvis av år
forsvinner nå i løpet av et par tiår.
Disse globale klimaforandringene
som vi har satt igang
går mye fortere enn våre muligheter
til å endre kursen deres.
Men jeg er ikke klimaforsker,
jeg er astronom.
Jeg studerer planeters beboelighet
og hvordan den påvirkes av stjerner
med et håp om å finne stedene i universet
der vi kanskje kan oppdage liv
bortenfor vår egen planet.
Man kan si at jeg leter etter
førsteklasses romeiendommer.
Som en som er dypt engasjert i letingen
etter liv i universet,
kan jeg fortelle deg at jo mer du leter
etter planeter som jorda,
jo mer setter du pris på din egen planet.
Enhver av disse nye verdenene
kommer med en sammenligning
mellom den nylig oppdage planeten
og planetene vi best kjenner til:
planetene i vårt eget solsystem.
Ta for eksempel vår nabo Mars.
Mars er liten og steinete, og selv om
det er litt langt fra sola, kunne den
vært ansett som en potensielt
beboelig verden,
om den ble funnet av en misjon som Kepler.
Ja, det er mulig at Mars tidligere har
vært beboelig,
og dette er en del av grunnen til at
vi studerer Mars så nøye.
Våre rom-roboter, som Curiousity,
kravler over dens overflate
og skraper etter hint om hvordan livet
som vi kjenner det oppstod.
Romskip i bane som for eksempel MAVEN
tar prøver av atmosfæren på
Mars, og forsøker å forstå hvordan Mars
kan ha mistet sin beboelighet.
Private romfartsselskap tilbyr nå ikke
bare en kort tur til nært verdensrommet
men den fristende muligheten av å leve
våre liv på Mars.
Men selv om det vi ser av Mars
ligner på ørknene på jorda,
steder som sitter fast i fantasien vår
som steder av banebryting og grenser,
sammenlignet med jorda
er Mars et ganske fælt sted å leve.
Tenk på til hvilken grad vi
ikke har kolonisert
ørkenene av vår egen planet,
steder som er frodige
i sammenligning med Mars.
Selv i de tørreste,
høyeste områdene på Jorda,
er luften søt og full av oksygen
pustet ut fra tusenvis av mil unna, av
regnskogene våre.
Jeg er urolig - jeg er urolig for at denne
spenningen om kolonisering av Mars og
andre planeter bærer
med seg en lang, mørk skygge:
implikasjonen og troen av noen
at Mars vil være der for å redde oss fra
vår selvpåførte ødeleggelse
av den eneste virkelige beboelige planeten
vi kjenner til, Jorda.
Jeg elsker
den interplanetariske utforskingen
men jeg er dypt uenig med
denne tanken.
Det finnes mange fantastiske grunner til
å dra til Mars,
men at noen forteller deg at Mars er en
reserveløsning for menneskeheten
er som om kapteinen på
Titanic skulle fortalt deg at den
store festen skjer senere på livbåtene.
(Latter)
(Applaus)
Takk.
Men målene om interplanetarisk utforsking
og planetarisk preservasjon
står ikke i motsetning til hverandre.
Nei, de er faktisk to sider av samme mål:
å forstå, preservere og forbedre
livet inn i fremtiden.
De ekstreme miljøene av vår egen
verden er utenomjordiske utsikter.
De er bare nærmere hjemme.
Om vi kan forstå hvordan å skape
og opprettholde beboelige områder
av fiendtlige, ubeboelige
områder her på Jorda,
så kan vi kanskje møte behovet om å
ta vare på vårt eget miljø
og bevege oss forbi det.
Jeg forlater deg med
ett siste tankeeksperiment.
Fermis paradoks.
For mange år siden, spurte fysikeren
Enrico Fermi om, gitt at
vårt univers har
eksistert i veldig lang tid
og vi forventer at det er
mange planeter innenfor det,
burde vi ikke allerede ha
funnet utenomjordisk liv?
So hvor er det?
Vel, én mulig løsning på Fermis paradoks
er at, etter hvert som sivilisasjoner
blir såpass teknologisk avansert at
de vurderer å leve blant stjernene,
så mister de sikt over hvor viktig det er
å ta vare på hjemmeverdenen som fostret
avanseringen til å begynne med.
Det er arroganse å tro at bare å
kolonisere andre planeter
vil redde oss fra oss selv,
men å ta vare på planeten og
utforske andre planeter
kan fungere sammen.
Dersom vi virkelig tror
på at vi kan klare å
vri de fiendtlige omgivelsene på Mars
for menneskelige beboere,
så burde vi takle den langt lettere
oppgaven av å ta vare på
Jordas beboelighet.
Takk
(Applaus)