Takknemlighetens kraft: Florence Servan Schreiber - TEDxParisSalon

Florence forklarer oss takknemlighetens kraft i våre liv. Hun kommer med en rekke eksempler og tar oss med på en vakker reise der vi vender oss til våre neste.

Jeg elsker vaskemaskinreparatører

fordi det er noe spesielt med dem.

Når en reparatør kommer,

får jeg, overfor vedkommende,

fordi jeg kan på ingen måte utføre
det arbeidet han kan,

en sterk og viktig
følelse av anerkjennelse.

Og når jeg føler det slik,

ikke bare er vaskemaskinen reparert,

men jeg lever faktisk lenger.

Hva mener jeg egentlig
med at jeg lever lenger?

Her er David,
David Servan Schreiber.

David Servan Schreiber er psykiater.

David Servant Schreiber

var fetteren min,

og for litt over et år siden
trakk han sitt siste sukk

på grunn av hjernekreft.

Da han var 30 år gammel,

ble den første svulsten oppdaget.

Man kan ikke si at David er en

som statistisk sett hadde flaks.

Fra og med den dagen,
satte han i sving

alle han kjente,
all energien han hadde,

for å prøve å se

hvordan han kunne leve
ikke bare lengst mulig

i en slik situasjon,
men best mulig.

Det vi vet,

er at han forandret kostholdet,

at han mediterte,

og at han trente daglig.

Men det færre visste,
for det ble aldri offentliggjort,

var den oppmerksomheten han viet

til de små tingene i livet.

Frem til hans siste åndedrag,
var David

en som praktiserte takknemlighet.

Takknemlighet er en følelse vi har

av anerkjennelse

når vi lever med alle sanser åpne.

En solstråle som treffer kinnet,
for eksempel,

lukten av en baby,

særlig når det er ens egen.

Det å forflytte seg
for å lære noe

en kveld.

For oss er det en stor glede

å få anledning til å snakke om
det vi er lidenskapelig opptatt av.

Hvorfor fikk David meg
med på denne veien?

Fordi vi snakket mye om psykologi.

Fordi det eksisterer

laboratorier som forsker på

omstendighetene rundt og
konsekvensene av takknemlighet.

På grunn av professor Robert Emmons

som jobber ved universitetet
UC Davies i California

og var veldig heldig,

i tolv år har han jobbet

med positiv psykologi,

som er studiet av trivsel,
der man prøver å forstå

hvordan det fungerer
og hvilken virkning det har på oss.

Det er dette han innså.

Først og fremst,
fra et psykologisk synspunkt,

når vi vet å glede oss

over de små tingene,

over det vi opplever her og nå,

over hvor kaldt eller varmt
det er i rommet,

over å ha kommet presis,
bare det,

da føler vi oss lykkeligere,

da føler vi oss mer tilknyttet andre,

da føler vi oss mer årvåkne,

og da føler vi oss mer levende.

Andre fordeler

som har med relasjoner å gjøre,

er først og fremst at vi føler oss

mindre ensomme.

Fordi takknemlighet kommer alltid

fra noe eller noen

som er utenfor oss selv.

Det er en følelse
som gjør oss ydmyke.

Det er en følelse
som gir oss lyst

til å gi noe tilbake.

Men det betyr ingenting.

Det mest overraskende
er det man har oppdaget,

fra et fysiologisk synspunkt,

som skjer i kroppen.

Da snakker jeg om en studie

som startet i Minnesota i 1986.

En forsker hadde følgende hypotese:

han lurte på følgende:

er det en forbindelse mellom

det å være takknemlig,

altså å kunne glede seg,

og levealder?

Hvordan kan man forske på dette?

Man må finne folk som lever helt likt,

som spiser det samme,

som puster inn den samme luften,

som har samme yrke,

som har like mange barn,

det er avgjørende
hvis det er snakk om kvinner,

null barn ville være ideelt.

Det ville dessuten være ypperlig

om alle var gift med samme person!

Men de fant noen.

I et nonnekloster.

I et kloster der

de har arkiv 150 år tilbake.

Disse unge kvinnene,

når de ankommer klosteret
i en alder av 20,

blir de først bedt om

å skrive et brev der de

forteller om livet deres.

De gjør det samme når det er 40,

og når de er 70.

Arkivet har 150 år med biografiske brev.

Det har også 150 år med legejournaler.

Semantikere får brevene

og studerer ordenes betydning.

De blir bedt om
å avgjøre ordenes karakter,

ord som uttrykker

henrykkelse, optimisme,

takknemlighet.

Videre har man kunnet se
en sammenheng

mellom tettheten av kvinnenes
takknemlighet,

og, ikke bare helsetilstand

men også levetid.

De oppdaget
at jo flere ord det var,

for de som
fra 20-årsalderen

uttrykte takknemlighet
eller beundring,

jo lenger levde de.

De fant til og med

at kvinnene fikk sju år

med ekstra levetid.

De gjenskapte det samme

i mer vanlige livssituasjoner,

i arbeidermiljøer,

og resultatene var de samme.

Selv er jeg lik
mange av dere.

Født og oppvokst i Paris,

Her er det ikke særlig kult

å snakke om hva som går bra
og hva vi blir betatt av.

Men etter å ha tilbrakt tid med David,

etter å ha lest all denne litteraturen,

har jeg hatt lyst til å prøve,

for å se om det stemmer.

Jeg har sett til bevisene
som er lagt fram av

Martin Seligman, mannen bak

positiv psykologi, forsker ved
Universitetet i Pennsylvania,

som man hører så mye om i disse dager.

Han fant følgende:

Det holder, i løpet av en dag,

å finne tre situasjoner,

øyeblikk, samtaler,

smaker, sanseopplevelser,

som gjør oss godt,

som gir oss lyst til å si

"tusen takk",

for at lykkenivået økes

vedvarende,
bare etter tre uker.

Jeg leste dette, gikk hjem,

var oppglødd over
denne informasjonen.

Ved middagsbordet,
med mannen min og mine tre barn,

som da var mellom
åtte og 14 år gamle,

sa jeg til dem
at jeg hadde lest noe sprøtt:

hvis man kan finne -

og da jeg skulle ha sagt
"øyeblikk, situasjoner",

sa jeg i stedet,

hvis man kan finne tre ting
man "digger" med dagen sin,

lever man lenger,

får man bedre helse,
er man lykkeligere.

Så vi kastet oss ut i det.

Det var ikke like lett for alle.

For det er ikke åpenbart.

Evnen å umiddelbart kunne
få tilgang til takknemlighet,

varierer fra person til person.

Særlig for Léon, yngstemann,

var det svært vanskelig.

Han hadde ikke lyst,

ville ikke leke denne leken.

Det jeg er mest stolt av, som mor,

er at Léon, som nå er 14,

kan gå ned trappa

komme bort til deg og si

"her er de tre tingene
jeg digger".

Det har jeg lært barna mine.

Det er en måte å gjøre det på.

Når man gjør det med
folk man kjenner,

folk man lever med,

folk man jobber med,

folk man ikke kjenner,

som man nettopp har møtt,

så skjer det noe veldig spesielt,

fordi det er ikke akkurat

et veldig vanlig samtaleemne.

Hvis det opptar deg, opptar det meg.

Når du forteller om
tingene du digget

er det én regel:

det er ikke lov å kommentere

eller kritisere tingen
hvis man sier det foran andre.

Man lytter til hva de andre digger.

Ofte ser du at dere liker det samme.

Det er en måte å gjøre det på.

Det første steget.

Så er det det andre steget.

Hvis man ikke nødvendigvis

har lyst til snakke om det,

kan man ha
et ark liggende på nattbordet,

det jeg kaller en "diggeliste",

og som forskerne kaller
"takknemlighetsjournal".

Da kan du skrive det ned.

Det siste du gjør
før du legger deg,

før du sovner.

Når du slår av iPaden,

skriver du ned noen ord
på lista.

Dr. Emmons innså at

når dette er
dagens siste gjøremål,

blir søvnen dypere og lengre.

Har man kroniske smerter,

svinner disse hen.

Neste steg
er et takknemlighetsbrev.

Det skjer noe med hjernen

når vi kommer i kontakt med
takknemlighetsfølelsen.

Det er umulig for hjernen

å føle sinne og bitterhet

samtidig som takknemlighet.

Idet du bestemmer deg
for å skrive til noen

gir du deg en sjanse
til å innse det underverket

du har foran deg.

I løpet av et år
ga jeg ingen gaver.

Til mine venners bursdag

skrev jeg til dem.

Jeg skrev takknemlighetsbrev.

Slik besøkte jeg, reiste jeg rundt

i vennskapene mine,

og jeg innså
hvor heldig jeg var.

Med et brev kan du fortelle noen:

"Om du ikke var i livet mitt,

hadde jeg ikke vært sånn og sånn,

hadde jeg ikke visst det og det."

Det gjør det mulig å vurdere

forhold man har til andre,

og se hvilken betydning de har.

Martin Seligman sendte forskningspersoner
på takknemlighetsbesøk.

Du skriver et brev,

og istedenfor å sende det,
avtaler du å møte vedkommende.

Du sier ingenting om hvorfor.

Du bare kommer og leser brevet.

Jeg har gjort det én gang.

For en kraft det har.

Både underveis og etterpå
trengte jeg mang et lommetørkle,

Jeg skrev et takknemlighetsbrev
til mannen min.

Han er her i kveld.

Jeg har aldri sagt det,

men jeg skal si det nå,
selv om han er her.

Vi har vært sammen i 25 år.

Etter et 25 år langt samliv,
er det lett

å rette bebreidelser mot hverandre.

Men nå handlet det ikke om det.

Det handlet om å si til ham
at "hvis du ikke var i livet mitt,

hvis jeg aldri hadde møtt deg,
akkurat den dagen,

hadde jeg aldri blitt
den jeg er i dag."

Jeg sa det til ham.

Jeg skal meddele noe i fortrolighet -
unnskyld, Alex -

Alex leser på do.

Da jeg satte meg for å skrive brevet,

innså jeg at jeg aldri

uten den haugen med magasiner

hadde kunne lært så mye.

Jeg forestilte meg
at jeg skulle fortelle ham det.

Så jeg gjorde det.

Det er dette takknemlighet
er til nytte for.

Å leve det samme livet

på en bedre måte.

Jeg spiller ikke en annen rolle,

jeg forandrer ikke på kulissene.

Det er særlig nyttig å bruke takknemlighet

når det ikke går bra.

Når livet ikke innfrir
til forventningene våre.

Når livet gir oss det motsatte
av det vi ønsker oss.

Når de dagene vi har tilbrakt

med noen vi elsker, er talte,

og vi innser

ved å bruke takknemlighetsfilteret

at til tross for det,

så heldige vi er!

Så heldig jeg er som er her,

på vegne av oss alle,

takker jeg dere

for å ha hørt på meg.

(Applaus)