J'adore les réparateurs
de machine à laver
parce que ils ont quelque chose
de particulier.
Lorsqu'il y en a un qui
vient chez moi,
j'éprouve, pour cette personne,
parce que je ne sais absolument
pas faire ce qu'il sait faire,
un sentiment de reconnaissance
extrêmement important.
Et quand je fais ça,
non seulement la machine à laver
est réparée,
mais en fait je vis plus longtemps.
Je vis plus longtemps,
mais comment je fais ça ?
Je vous présente David,
David Servan Schreiber.
David Servan Schreiber
était psychiatre
David Servan Schreiber
était mon cousin
et, il a été emporté,
il y a un peu plus d'un an,
par un cancer au cerveau.
Lorsqu'il avait 30 ans,
on a détecté une première
tumeur chez lui.
On ne peut pas dire que
David est quelqu'un qui
statistiquement avait
de la chance.
A partir de là,
il a mobilisé
toutes ses connaissances,
toute son énergie
pour essayer de voir comment,
il pourrait vivre,
non seulement le plus longtemps possible
dans ces circonstances,
mais surtout le mieux possible.
Alors ce que l'on sait de lui,
c'est qu'il a changé
son régime alimentaire,
c'est qu'il a pratiqué
la méditation,
c'est qu'il a fait de l'exercice
physique, tous les jours.
Mais ce qu'on sait moins,
parce qu'il ne l'a pas publié,
c'est l'attention qu'il a
portée à l'ensemble
des détails et des petites
choses de sa vie.
Jusqu'à son dernier souffle,
David a été
un phénomène de gratitude.
La gratitude, c'est un sentiment
de reconnaissance
que nous éprouvons
lorsque nous réalisons
la saveur de ce que nous vivons.
C'est un rayon de soleil
sur la joue, par exemple,
c'est l'odeur d'un bébé
surtout quand c'est le sien.
C'est le fait de se déplacer
pour venir apprendre des choses
un soir.
C'est pour nous le plaisir absolu
d'avoir l'occasion de vous
présenter ce qui nous passionne.
Pourquoi David m'a mis
sur la voie de tout cela ?
Nous parlions beaucoup
de psychologie ensemble.
C'est parce qu'il existe
des laboratoires entiers
qui étudient
les circonstances et les conséquences
de la gratitude.
Et notamment un monsieur qui s'appelle
le Pr Robert Emmons
qui travaille à l'université
de UC Davies en Californie,
il a beaucoup de chance,
qui, depuis 12 ans maintenant,
dans le cadre
de cette psychologie positive
qui étudie l'épanouissement,
essaie de comprendre
comment ça marche et
l'effet que ça peut avoir sur nous.
Voilà ce dont il s'est rendu compte.
D'abord, sur le plan psychologique,
lorsque nous savons
nous émerveiller
des toutes petites choses,
De ce que vous êtes en train
de vivre là,
de la température qu'il fait
dans la pièce,
du fait d'avoir pu arriver
à l'heure, ne serait-ce que cela
eh bien, nous nous sentons plus heureux,
nous nous sentons
plus reliés aux autres,
nous nous sentons
plus alertes
et nous nous sentons
plus vivants.
Ensuite, les bénéfices secondaires,
sur le plan relationnel,
sont, le tout premier,
de nous sentir
beaucoup moins seuls.
Parce que la gratitude
provient toujours
de quelque chose
ou de quelqu'un
qui est à l'extérieur de nous.
C'est un sentiment
qui nous rend humbles
C'est un sentiment qui nous
donne envie
de donner à notre tour.
Mais tout ça, c'est rien.
Le plus étonnant, c'est
ce dont on s'est aperçu
sur le plan physiologique,
tout simplement
du fonctionnement du corps.
Là je vous parle d'une
étude qui est faite
dans le Minnesota
depuis 1986.
Un chercheur a émis
l'hypothèse suivante,
il a posé cette question
il a dit, mais est-ce qu'il y
aurait un lien entre
le fait d'éprouver de la
gratitude
donc de savoir s'émerveiller,
et la longévité ?
Alors comment on étudie
un truc pareil ?
Il faut trouver des gens
qui vivent exactement
de la même façon,
qui mangent la même chose,
qui respirent le même air,
qui ont la même occupation,
qui auraient le même nombre d'enfants,
surtout si ce sont des femmes,
c'est déterminant,
alors zéro c'est idéal.
Et puis alors si tout le monde peut être
marié à la même personne,
là, c'est top !
Ils ont trouvé.
Ils ont trouvé dans un couvent.
Et dans un couvent dans lequel
il y a 150 ans d'archives.
Il se trouve que ces jeunes femmes,
lorsqu'elles arrivent au couvent
la première chose qu'on
leur demande à l'âge de 20 ans,
c'est d'écrire une lettre
qui les présente,
qui raconte leur vie,
elles refont la même chose
à 40 ans,
elles refont la même chose
à 70 ans.
On a 150 ans de lettres biographiques.
Mais on a aussi 150 ans
de dossiers médicaux.
On remet ces lettres
à des sémanticiens,
qui étudient donc
la teneur du vocabulaire,
et on leur demande
de quantifier la nature
des mots utilisés qui manifestent
de l'émerveillement,
de l'optimisme,
ou de la gratitude.
Et ensuite, on a pu corréler
la densité de gratification
de ces femmes
avec, non seulement leur état de santé,
mais la durée de leur vie.
Et on s'est aperçu
que plus il y avait de termes,
mais dès l'âge de 20 ans,
qui manifestaient de la gratitude
ou de l'émerveillement,
plus elles ont vécu longtemps.
On a même à tel point pu le quantifier
que l'on sait qu'elles ont gagné 7 ans
d'espérance de vie sur leurs sœurs.
On a reproduit évidemment
la même chose
dans des contextes plus courants,
dans des milieux ouvriers,
on est arrivé exactement
aux mêmes résultats.
Moi je suis comme certains
d'entre vous ici,
je suis née à Paris,
j'ai grandi à Paris,
il n'est pas du tout stylé
ici de parler de ce qui va bien
et de ce qui nous émerveille.
Mais, à force de fréquenter David,
à force d'avoir lu
toute cette documentation,
j'ai quand même eu
envie d'essayer,
pour voir.
J'ai dû me tourner
vers l'évidence,
vers Martin Seligman,
fondateur
de la psychologie positive,
chercheur à l'Université de Pennsylvanie, lui aussi,
décidément aujourd'hui
on en parle beaucoup,
qui est arrivé à identifier ceci :
il suffit dans sa journée
de repérer 3 situations,
moments, interactions,
goûts, sensations,
qui nous on fait du bien
et pour lesquelles on a
envie de dire,
"Alors là, merci";
pour faire progresser son niveau de bonheur
de façon durable au bout
de 3 semaines seulement.
Je lis ça,
je rentre à la maison
relativement excitée
par l'information,
je passe à table, avec
mon mari et mes 3 enfants,
qui à ce moment là ont
entre 8 et 14 ans,
et je leur dis, voilà,
j'ai lu un truc dément aujourd'hui,
qui dit que si on sait
repérer dans sa journée
et au moment où je vais
dire "voilà des moments, situations"
pour lequel, bon, bref,
ce que je leur ai dit,
c'est si on sait repérer
3 kifs dans sa journée,
on vivra plus longtemps,
on vivra en meilleure santé,
on sera plus heureux.
Et on s'est lancé.
C'est pas facile
pour tout le monde.
C'est pas évident.
Notre niveau d'accès immédiat
à la gratitude est un peu
différent d'une personne
à l'autre.
Et notamment, pour Léon,
le plus jeune,
c'était extrêmement difficile.
Il était comprimé,
il n'avait pas envie,
il n'avait pas envie de jouer.
Une de mes grandes fiertés
de maman,
c'est qu'aujourd'hui
Léon a 14 ans,
il pourrait descendre cet escalier,
venir devant vous,
vous dire
"voilà, moi mes 3 kifs
c'est ça".
J'ai appris ça à mes enfants.
C'est une manière de faire.
Quand on fait ça
avec des gens qu'on connaît,
des gens avec
lesquels on vit,
des gens avec lesquels
on travaille,
des gens que l'on ne
connaît pas,
que l'on vient de rencontrer,
il se passe quelque chose
de très particulier,
parce que c'est pas un
sujet de conversation
extrêmement courant.
Si ça vous touche,
ça me touche.
Quand je vous entend dire ce qui vous a
fait kiffer aujourd'hui,
il y a une règle :
un kif, ça ne se commente pas,
ça ne se critique pas,
si on le fait publiquement.
On écoute le kif des autres,
on l'absorbe, en général,
çavous fait remarquer que
vous aussi, vous aviez
ce Kif là et ça en rajoute
à votre liste.
Ça c'est une manière de faire,
c'est le niveau zéro.
Ensuite, il y a le niveau 1
qui consiste, là aussi,
si on n'a pas nécessairement
envie d'en parler, on
peut tout à fait
commencer par là,
à avoir sur sa table de nuit,
ce que moi j'ai appelé
un "carnet de kif"
qui dans les laboratoires
s'appelle un "journal de gratitude"
et qui vous permet
simplement de noter
avant de vous coucher,
c'est la dernière chose
que vous faites avant
de vous endormir,
au moment où vous éteignez l'iPad,
vous remplissez le carnet.
Le Dr Emmons s'est aperçu
que lorsqu'on fait ça,
si c'est la dernière chose
qu'on fait dans sa journée,
le sommeil est plus profond,
le sommeil est plus long,
et si on souffre de douleurs chroniques,
ces douleurs se dissipent.
Alors ensuite, il y a le niveau suivant :
c'est la lettre de gratitude.
Voilà ce qui se passe
dans notre cerveau
lorsque nous nous connectons
à ce sentiment de reconnaissance.
Le cerveau ne peut pas
dans le même temps,
il lui est impossible
d'éprouver du ressentiment
ou de la colère.
Donc le moment où
vous vous asseyez
en disant "je vais
écrire à quelqu'un",
c'est ramener les choses à soi
pour se rendre compte
de la merveille
qu'on a en face de soi.
Pendant un an,
je n'ai fait aucun cadeau ;
le seul cadeau que j'ai fait,
j'ai écrit pour les
anniversaires de mes amis,
je leur ai écrit des lettres de gratitude.
J'ai donc visité, revisité
mes amitiés, mes relations,
et je me suis rendue
compte de la chance
que j'avais.
C'est une lettre, en fait,
qui permet de dire
"Si tu n'étais pas dans ma vie,
voilà ce que je ne serais pas,
voilà ce que je ne saurais pas"
Ça permet de mesurer
la relation et la profondeur
de la relation
qu'on a avec les autres.
Alors ensuite, ce qu'a fait
Martin Seligman,
c'est qu'il a envoyé
des sujets en visite
de gratitude.
Vous écrivez la lettre,
et au lieu de l'envoyer,
vous prenez rendez-vous
avec la personne,
vous ne lui dites pas,
pourquoi vous venez,
et vous venez lui lire cette lettre là.
J'en ai faite une,
je vous l'avoue, pas plus.
C'est puissant,
ça m'a demandé pas mal de Kleenex pendant,
pas mal de Kleenex
au moment de la restitution.
J'ai écrit une lettre
de gratitude à mon mari.
Il est dans la salle ce soir,
je n'ai jamais dit ça devant lui,
mais je vais le dire
même s'il est là.
Nous sommes ensemble
depuis 25 ans.
En 25 ans de vie commune,
la liste des reproches
est très facile à faire,
extrêmement facile à faire.
Mais là il ne s'agissait pas de ça.
Il s'agissait de lui dire
"Voilà, si tu n'étais pas dans ma vie,
si je ne t'avais pas rencontré,
si je n'étais pas tombée sur toi ce jour-là,
voilà exactement tout ce que
je ne serais jamais devenue."
Et je l'ai fait.
Et, je vais vous faire
une confidence, Alex pardon,
Alex lit aux toilettes.
Lorsque je me suis
assise pour écrire cette lettre,
j'ai réalisé que, jamais,
sans cette pile de magazines,
je n'aurais appris
une quantité de choses
que je lui devais.
Et je me suis entendue le lui dire.
Je lui ai dit.
Voilà exactement à quoi ça sert, la gratitude.
C'est simplement à vivre
exactement la même vie
mais en mieux.
Je ne change pas
les personnages,
Je ne change pas
le décor.
Et là où ça devient vraiment
extraordinairement utile,
c'est lorsque ça ne va pas.
C'est lorsque la vie ne nous donne pas
ce que nous voulons,
lorsque la vie nous
donne le contraire
de ce que nous voulons.
Lorsque le temps que
nous avons passé,
à passer avec quelqu'un
que l'on aime est compté,
que l'on réalise,
en appliquant ce filtre-là,
malgré tout cela,
la chance que l'on a.
Moi, ma chance à moi,
c'est d'être là
au nom de nous tous,
d'être assis patiemment ici,
je vous remercie.
(Applaudissements)
Ich liebe Waschmaschinen-Reparateure,
weil sie etwas Besonderes an sich haben.
Wenn einer zu mir nach Hause kommt,
zolle ich diesem Menschen
ein hohes Maß an Anerkennung,
da er etwas kann,
was ich absolut gar nicht kann.
Und indem ich so empfinde,
wird nicht nur
die Waschmaschine repariert,
sondern ich lebe auch länger.
Aber wie genau mache ich das?
Ich möchte ihnen
David Servan Schreiber vorstellen.
David war Psychiater.
David Servan Schreiber
war mein Cousin.
Vor über einem Jahr
starb er an Gehirnkrebs.
Als er 30 Jahre alt war,
wurde bei ihm der erste Tumor entdeckt.
Statistisch gesehen,
kann man kann nicht sagen,
dass David eine Chance hatte.
Von da an mobilisierte er
alle Menschen, die er kannte,
und all seine Energie,
um herauszufinden,
wie er unter diesen Umständen,
nicht nur so lange wie möglich, sondern
vor allem so gut wie möglich leben kann.
Man weiß von ihm,
dass er seine Ernährung geändert,
regelmäßig meditiert
und jeden Tag Sport getrieben hat.
Wovon man jedoch weniger weiß,
da er davon öffentlich nicht sprach,
ist die Aufmerksamkeit, die er den kleinen
und einfachen Dingen im Leben schenkte.
Bis zu seinem letzten Atemzug war
David ein Phänomen der Dankbarkeit.
Dankbarkeit ist ein Gefühl
der Anerkennung, das wir empfinden,
wenn uns die Lust am Leben bewusst wird.
Das kann zum Beispiel
ein Sonnenstrahl auf der Wange sein,
oder der Geruch eines Babys,
besonders wenn es das eigene ist.
Das ist das Gefühl,
wenn man sich motiviert,
eines Abends hinauszugehen,
um etwas Neues zu lernen.
Für uns ist es das reinste Vergnügen,
Ihnen das,
was uns total begeistert,
vorstellen zu dürfen.
Warum hat mich David
auf diesen Weg geführt?
Wir sprachen viel zusammen
über Psychologie.
Es gibt nämlich ganze Forschungslabore,
die sich mit den Aspekten und
Konsequenzen der Dankbarkeit befassen.
Insbesondere ein Herr namens
Professor Robert Emmons
von der Universität UC Davis
in Kalifornien
hat mittlerweile seit 12 Jahren
das Glück,
im Rahmen dieser positiven Psychologie,
die sich mit Selbstverwirklichung befasst,
ihre Funktion und deren Auswirkung
auf uns zu erforschen.
Er hat Folgendes herausgefunden:
Auf der psychologischen Ebene
scheint es zunächst einmal so,
dass, wenn uns die Wertschätzung,
der klitzekleinen Dinge bewusst wird --
Dinge, über die Sie sich
in diesem Moment erfreuen können,
wie über die Wärme im Raum,
oder allein über die Tatsache,
dass Sie pünktlich sein konnten --
wir allgemein glücklicher sind,
uns mit anderen Menschen
stärker verbunden fühlen,
heiterer sind
und uns lebendiger fühlen.
Weitere Vorteile gibt es
auf der Beziehungsebene.
Erstens fühlen wir uns
um einiges weniger einsam,
da Dankbarkeit immer von außen,
durch etwas anderes oder jemand anderen,
also außerhalb
des eigenen Selbst, entsteht.
Es ist ein Gefühl,
das uns bescheiden macht;
ein Gefühl, das uns das Verlangen gibt,
etwas zurückzugeben.
Aber all das ist noch nichts.
Am erstaunlichsten ist das,
was auf der physiologischen Ebene,
also der körperlichen,
entdeckt wurde.
Damit meine ich eine Studie, die seit 1986
in Minnesota durchgeführt wird.
Ein Forscher hat folgende
Hypothese aufgestellt,
indem er sich fagte, ob es einen
Zusammenhang zwischen der Dankbarkeit,
also dem Gefühl, sich über alles
erfreuen zu können,
und der Langlebigkeit gibt?
Und wie erforscht man so etwas?
Dafür benötigt man Menschen,
die den gleichen Lebensstil haben,
das gleiche essen,
die gleiche Luft einatmen,
die gleiche Beschäftigung haben
und die gleiche Anzahl Kinder
haben werden,
was besonders ausschlaggebend
bei Frauen ist -- null ist ideal.
Am besten sind sie alle auch noch
mit derselben Person verheiratet.
Sie haben solche Menschen gefunden.
Und zwar haben sie sie
in einem Kloster gefunden.
Genauer gesagt in einem Kloster,
das 150 Jahre alte Archive besitzt.
Als die jungen Damen mit 20 Jahren
dem Kloster beitraten, wurden sie gebeten,
einen Brief über sich und
ihre Lebensgeschichte zu verfassen.
Das gleiche machten sie dann mit 40
und mit 70 Jahren.
Somit hatte man Biographien über
einen Zeitraum von 150 Jahren.
Nicht nur das, sondern gleichzeitig
auch medizinische Berichte.
Die Briefe wurden Semantikern übergeben,
die die Bedeutung
einzelner Wörter untersuchen,
damit sie die Menge der Wörter
bestimmen konnten,
die Wertschätzung, Optimismus
und Dankbarkeit zum Ausdruck bringen.
Damit konnte man dann
das Maß an Erfüllung dieser Damen,
nicht nur mit ihrem
gesundheitlichen Zustand,
sondern auch mit ihrer Lebensdauer,
in Verbindung bringen.
Dabei hat man dann entdeckt:
Je mehr Wörter der Dankbarkeit
und Wertschätzung
die Damen seit ihrem
20. Lebensjahr benutzt haben,
desto länger haben sie gelebt.
Man konnte es sogar ganz genau
bestimmen, denn man fand heraus,
dass die Lebenserwartung dieser Damen
die ihrer Schwestern um 7 Jahre übertraf.
Das wurde natürlich auch
in üblicheren Zusammenhängen untersucht.
Im Arbeitermilieu, zum Beispiel,
kam man auf die gleichen Ergebnisse.
Ich bin so wie einige hier im Publikum.
Ich bin in Paris geboren und aufgewachsen.
Hier schickt es sich nicht,
darüber zu reden,
warum es einem gut geht
und wofür man dankbar ist.
Aber dadurch,
dass ich David oft besucht habe,
und nachdem ich mir
all diese Berichte durchgelesen habe,
hatte ich zumindest Lust gehabt,
es auszuprobieren.
Dabei wandte ich mich an die Erkenntnisse
von Martin Seligman,
Gründer der positiven Psychologie,
ebenfalls Forscher
an der University of Pennsylvania
-- was heute schon mehrmals
erwähnt wurde.
Er fand Folgendes heraus:
Es genügt, wenn man sich pro Tag
drei Situationen vor Augen hält
-- das können Momente, Interaktionen,
gute Mahlzeiten oder Gefühle sein --
die einem gut getan haben
und für die man "Danke" sagen möchte,
um das eigene Glücksgefühl
in nur drei Wochen
und auf dauerhafte Weise zu steigern.
Nachdem ich das gelesen hatte,
ging ich relativ aufgeregt nach Hause.
Am Tisch sagte ich zu meinen Mann
und meinen drei Kindern,
die zu der Zeit
zwischen 8 und 14 Jahren waren,
dass ich heute
etwas Verrücktes gelesen hätte,
nämlich wie man über seinen Tag
nachdenken sollte,
und als ich sagen wollte:
"Dies sind die Momente, Situationen
für die ich -- und so weiter,"
sagte ich stattdessen,
dass, wenn man sich an drei coole Dinge
erinnern kann, die man am Tag erlebt hat,
man länger, gesünder und glücklicher lebt.
Und so fingen wir an.
Natürlich ist das nicht für jeden
so einfach und klar.
Unser direkter Zugang
zum Gefühl der Dankbarkeit
ist von Mensch zu Mensch anders.
Besonders für Léon, den Jüngsten,
war es extrem schwierig.
Er war verunsichert
und hatte keine Lust mitzumachen.
Ich bin als Mutter sehr stolz,
dass mein 14-jähriger Léon
heute in der Lage ist,
sich hier vorne hinzustellen
und Ihnen seine drei coolen Dinge
aufzuzählen.
Das habe ich meinen Kindern beigebracht.
Wenn man das mit Menschen macht,
die man kennt,
mit denen man zusammen lebt,
mit denen man zusammen arbeitet,
mit Menschen, die man nicht kennt
und gerade erst kennengelernt hat,
geschieht etwas ganz Besonderes,
da das kein übliches Gesprächsthema ist.
Wenn es Sie berührt, berührt es mich auch.
Wenn ich Sie sagen höre,
was Ihnen heute gefallen hat,
gibt es eine Regel zu beachten:
Man kommentiert und kritisiert nicht
die Vorlieben anderer Menschen.
Wenn jemand seine Vorlieben
offen mit uns teilt,
hören wir zu und nehmen es auf.
Oft merken wir sogar,
dass uns das gleiche gefällt,
und so wird unsere Liste immer länger.
Das ist die eine Methode
-- Stufe null.
Danach kommt Stufe eins,
bei der man, wenn man nicht unbedingt
Lust hat, darüber zu reden,
mit einem Tagebuch, dass man
auf dem Nachttisch hat, anfangen kann,
ein "Buch der glücklichen Dinge",
oder "Tagebuch der Dankbarkeit",
wie es in Laboren genannt wird.
Damit schreibt man es sich
vor dem Schlafengehen auf,
und es ist die letzte Sache,
die man macht, bevor man schlafen geht,
nachdem man das IPad ausgeschaltet hat,
füllt man sein Büchlein aus.
Dr. Emmons hat herausgefunden:
Wenn man das
vor dem Schlafengehen macht,
dann schläft man fester und länger,
und wenn man
an chronischen Schmerzen leidet,
verschwinden diese
nach einer Weile.
Danach kommt die nächste Stufe:
der Dankesbrief.
In unserem Gehirn geschieht Folgendes,
wenn wir uns mit dem Gefühl
der Dankbarkeit verbinden:
Es ist für das Gehirn unmöglich,
gleichzeitig Ärger oder Zorn zu verspüren.
Also wenn wir uns hinsetzten und sagen
"Ich werde jemandem schreiben",
können wir unsere Gedanken sammeln,
und uns über das Glück,
das uns umgibt, bewusst werden.
Ein ganzes Jahr lang
habe ich keine Geschenke gekauft.
Das einzige Geburtstagsgeschenk,
was meine Freunde von mir bekamen,
war ein Dankesbrief.
Somit konnte ich meine Freundschaften
und Beziehungen erneut ergründen.
Und dadurch wurde mir mein Glück bewusst.
Mit einem Brief kann man sagen:
"Wenn ich dich nicht
in meinem Leben hätte,
dann wäre ich dies nicht,
und dann wüsste ich das nicht."
Es hilft uns unsere Beziehungen
mit anderen Menschen
und die Tiefe dieser Beziehungen
genauer zu untersuchen.
Als Nächstes hat Martin Seligman
seine Dankesbriefe persönlich abgegeben.
Das heißt also,
man schreibt jemandem einen Brief,
und anstatt ihn abzuschicken,
trifft man sich mit dieser Person,
ohne den Grund zu nennen.
Und dann liest man ihn
der Person laut vor.
Ich gebe zu, ich habe es bisher
nur einmal gemacht.
Es ist recht überwältigend.
Ich habe so einige Taschentücher
während des Schreibens
und dann bei der Abgabe
des Briefes verbraucht.
Und zwar habe ich einen Dankesbrief
an meinen Mann geschrieben.
Er sitzt hier im Saal.
Und obwohl ich es ihm nie gesagt habe,
werde ich es heute tun.
Wir sind seit 25 Jahren zusammen.
Nach 25 Jahren Zusammenleben
ist es sehr einfach, sich eine Liste
mit Vorwürfen zu machen,
sogar extrem einfach.
Aber hier ging es nicht darum.
Es ging darum, ihm zu sagen:
"Wenn es dich nicht gäbe
und ich dich nicht kennengelernt hätte,
wenn ich dir an dem Tag
nicht begegnet wäre,
dann wäre ich Folgendes
niemals geworden."
Und das habe ich gemacht.
Wenn ich Ihnen etwas verraten darf,
-- Verzeih mir bitte, Alex --
Alex liest gerne auf der Toilette.
Als ich mich hingesetzt habe,
um den Brief zu schreiben,
ist mir erst klar geworden,
dass ich niemals
so viel dazu gelernt hätte,
wenn wir nicht diesen Stapel
an Zeitschriften hätten.
Ich habe mich selbst gehört,
wie ich es sagen würde.
Und so habe ich es ihm auch gesagt.
Darum geht es, wenn man dankbar ist.
Es geht darum, das gleiche Leben
zu leben, aber eben besser.
Die Menschen ändern sich nicht
und die Umgebung bleibt die gleiche.
Aber es ist dann besonders nützlich,
wenn die Dinge nicht so gut laufen.
Wenn uns das Leben nicht das gibt,
was wir wollen.
Wenn es uns das Gegenteil gibt,
von dem, was wir wollen.
Wenn die Zeit, die wir mit jemandem
verbringen durften,
den wir lieben, vorbei ist,
wird uns klar,
dass wir die Dinge mit anderen Augen
betrachten müssen,
und dass wir trotz alledem
sehr viel Glück haben.
Mein Glück ist es,
dass ich heute hier sein darf,
mit Ihnen allen zusammen,
die sie so geduldig im Publikum sitzen.
Vielen Dank.
(Beifall)
I admire washing machine repairers
because there is something special
about them.
When one comes over to my house,
I feel for this person,
because I have absolutely no idea
how to do the things he or she can do,
an extremely important sense of recognition.
And when I feel this,
not only the washing machine is repaired,
but in fact I also live longer.
But how exactly do I live longer?
I present to you David,
David Servan Schreiber.
David was a psychiatrist.
David Servan Schreiber
was my cousin.
And, a little over a year ago,
he was taken over
by a type of brain cancer.
When he was 30 years old,
the first tumor was detected on him.
We couldn't exactly say
that David was someone who,
statistically speaking,
had luck on his side.
From then on, he mobilized
all of his knowledge,
all of his energy
to try and find out how he could live,
not only as long as possible
under these circumstances,
but also the best possible way.
So what we know about him
is that he changed his diet,
practised meditation,
and exercised every day.
But what we don't know,
because he didn't make these things public,
is the amount of attention he paid
to all the details
and the small things in his life.
Up to his last breath, David was
someone full of thanks and gratitude.
Gratitude is an emotion
of recognition that we feel
when we realize the flavour
of the lives we're living.
It is, for example,
a ray of sunshine on the deck,
the fragrance of a baby,
especially when it's our own child.
It's the act of pushing yourself
to go out and learn new things
one evening.
It's, for us, the absolute pleasure
to have the chance to present to you
what we are passionate about.
But why did David guide me into all of this?
We talked a lot about psychology together.
It's because there are
entire labs and departments that study
the circumstances
and consequences of gratitude.
There's a gentleman called
Prof. Robert Emmons
who works at UC Davis in California,
he's very fortunate,
for 12 years of diligent study
and research in the field
of positive psychology
he has been trying to understand
how it works and the effect
it can have on us.
And here's what he realized.
First of all, on a psychological level
when we know that we appreciate
all the small details
that surround you in your everyday life,
from the temperature in your room
to being able to arrive on time,
we feel happier,
we feel more connected with others,
we feel more alert and aware,
and we feel more alive.
And next, we have the secondary benefits
that deal with relationships.
Above all, being the fact that we feel
a lot less lonely.
This is because gratitude
always comes from
something or someone
who is separate from us.
This is an emotion that makes us humble,
that makes us want
to take our turn to give.
But all of this is nothing.
The most shocking are the effects
that were discovered
on the physiological level, or simply
how our body works.
Here I'd like to talk about a study
that was conducted
in Minnesota in 1986.
A researcher hypothesized the following,
and asked
whether there was a link between
feeling grateful,
thus knowing how to appreciate things,
and longevity.
So how do we study something like this?
We have to find people
who live in the exact
same way, who eat the same things,
who breathe the same air,
who have the same job,
who have the same number of kids,
which is especially important with women,
with zero being an ideal number.
Furthermore, if everyone could be married
to the same person,
that would be great.
And they found these people.
They found them in an abbey.
More specifically in an abbey
with 150 years old archives.
When these young women
arrived at the abbey,
at the age of 20,
the first thing they were asked to do
was to write a letter
that introduced themselves
and told their life story.
They did the same thing
at the age of 40,
and at the age of 70.
We had 150 years of biographical letters.
We also had 150 years of medical records.
We passed these letters on to semanticists,
those who study diction
and the content of vocabulary,
and asked them to quantify the nature
of words used that expressed
appreciation, optimism,
or gratitude.
And then we could correlate
the level of gratification of these women
with, not only their health,
but also their lifespans.
It was found that the more of these words
that expressed gratitude and appreciation
were used after the age of 20,
the longer the women lived.
We could quantify it to such an extent
that we know these women
had a life expectancy
longer than their sisters by 7 years.
The same data comparison was conducted
with more current cases
concerning the middle class,
and the same results were yielded.
I'm like some of you here,
I was born and raised in Paris,
it's probably not the most appropriate thing
to talk about what's going well
and what makes us grateful.
However, after having visited David
so many times,
after having read
all of these documents and articles,
I still wanted to try
and see.
I had to look at the hard evidence.
Martin Seligman, very influential
in the field of positive psychology
and researcher at the University of Pennsylvania,
we definitely speak about him
quite a bit today,
recognized the following:
In a day, it's enough to
identify 3 events,
moments, interactions,
tastes, sensations
that made us feel good
and that made us want to say,
"Thank you." --
to improve one's level
of happiness permanently
after only 3 weeks.
I read this, I went home
relatively excited by this information,
sat down at the table
with my husband and 3 kids,
who are between 8 and 14 years old,
and I told them
that I read something crazy today
that says that if you can spot in a day
a moment, "here's a great moment"
in brief,
what I told them, was that
if you can spot 3 good things in your day,
you'll live longer,
you'll be in better health,
and you'll be happier.
And we started to do so.
It's not easy for everyone.
It's not obvious.
Our immediate level of access
to gratitude is a bit
different from person to person.
It was especially difficult for Léon,
the youngest of my kids.
He was under pressure,
he didn't even want to play.
One of my proudest achievements as a mom
is that today Léon is 14
and he can come down these stairs
and stand right in front of you
to tell you all,
"Here, my 3 good things are
this, this, and this."
My children have learnt this.
It's a way of doing things.
When we do this with people we know,
people we live with,
people we work with,
people who we don't know,
people who we've just met,
something very special happens,
because it's not a common
conversation topic.
If it moves you, it moves me.
When we listen to others talk about
what made them happy today,
there's a rule we need to follow;
that is not to comment or criticize it.
When someone chooses to share
their spot of happiness, we listen,
we absorb and generally,
we realize that we also
have this event to appreciate
and we add it to our own lists.
This is one way to do it,
level zero.
And then we have level one.
If you don't necessarily want
to talk about it,
in fact you can
start to keep a little notebook
on your night stand.
I like to call it a "book of happy things",
and in laboratories they call it
a "journal of gratitude".
It lets you write down
your sources of gratitude
before you go to sleep,
and it's the last thing
you do before sleeping.
When you turn off your iPad,
you can pick up your little diary.
Dr Emmons has discovered
that when doing this is the last thing
we do in our day,
we sleep deeper,
for a longer time,
and if we suffer from a chronic pain
the pain weakens and wears off.
And the next level
is the letter of appreciation.
And here's what happens in our brains
when we associate ourselves
with feelings and emotions of appreciation.
It is impossible for our brains to,
at the same time,
feel resentment or anger.
And hence the moment when you sit down
and say, "I'm going to write to someone",
we can recollect our thoughts
to realize the wonder
that we have around us.
For one year I made no presents;
the only gifts I made
were letters that I'd written
for my friends' birthdays.
I wrote them letters of appreciation.
I examined and re-examined
my friendships, my relationships,
and I suddenly became aware
of how fortunate I was.
This was a letter, in fact,
that let me say, "If you weren't in my life,
here's what I wouldn't become,
and here's what I wouldn't know."
It lets us get a grasp of the scope
and depth of the relationships
we have with others.
And so now what Martin Seligman did,
was that he sent these messages of gratitude
by visiting the receiver.
You'd write the letter,
and instead of sending it,
you'd take it to a meeting
with the recipient,
wouldn't tell them anything,
why you came,
and you'd go and read him your letter.
I've done this once, I confess, not more.
It's hard,
and I needed quite a bit Kleenex
during the experience,
quite a bit of Kleenex
when I was getting feedback.
I wrote a letter of appreciation
to my husband,
who's sitting here tonight,
and I've never said this in front of him,
but I'll say this
even if he's here.
We've been together for 25 years.
In 25 years together,
a list of complaints
would be very, very easy to write.
But that's not the point.
The point is in telling him,
"If you' were not in my life,
if I had not met you,
if I hadn't fallen for you that day,
here are all the things
that I wouldn't have become."
And I did just that.
And I'll tell you a secret, sorry, Alex,
Alex reads on the toilet.
And when I sat down to write this letter
I realized that
without his pile of magazines
I would've never learnt so many things.
I owe it all to him.
I heard myself telling that to him.
I told him.
And here is exactly what gratitude does.
It's simply living the exact same life,
but better.
I haven't changed any characters,
I haven't changed any details.
And where it truly gets extraordinarily useful
is when things aren't going so well.
It's when life doesn't give us
what we want,
and when life gives us the opposite
of what we want.
When the time that we've spent
and have yet to spend
with someone we love, is limited --
we realize,
in looking at things through this lens,
despite everything that's happening,
how fortunate we are.
For me, luck is to be there
with all of you today,
sitting patiently.
I sincerely thank you all.
(Applause)
אני מעריצה מתקני מכונות כביסה
משום שיש בהם משהו מיוחד
כשאחד מגיע אלי הביתה
אני מרגישה כלפי האיש הזה
משום שאני בשום פנים לא יודעת איך עושים את הדברים
שהוא או היא יכולים לעשות,
תחושה חשובה ביותר של הכרת תודה.
וכשאני מרגישה את זה,
לא רק מכונת הכביסה מתוקנת
אלא למעשה גם אני חיה יותר זמן.
אבל כיצד אני חיה יותר זמן?
אני מציגה בפניכם את דויד.
דויד סרוואן שרייבר
דויד היה פסיכיאטר
דויד סרוואן שרייבר
היה בן דוד שלי
ולפני קצת יותר משנה
הוא נלקח מאיתנו
בעקבות סוג של סרטן במוח.
כשהוא היה בן ,30
הגידול הראשון התגלה אצלו.
לא יכולנו ממש לומר
שדויד היה מישהו
שסטטיסטית היה בר מזל.
מאז ואילך, הוא גייס
את כל הידע שלו, כל האנרגיה
לנסות ולמצוא איך הוא יוכל לחיות
לא רק הכי הרבה זמן שאפשר בנסיבות האלו
אלא גם הכי טוב שאפשר
אז מה שאנחנו יודעים עליו
זה שהוא שינה את התזונה הבסיסית שלו
תירגל מדיטציה
ועשה פעילות גופנית מדי יום
אבל מה שאיננו יודעים
זה מידת תשומת הלב שהוא הקדיש
לכל הפרטים והדברים הקטנים שבחייו.
עד נשימתו האחרונה דויד היה
אדם מלא תודה והכרת תודה.
הכרת תודה היא רגש
של הכרה שאנו מרגישים
כשאנו מבינים את הטעם שבחיים שאותם אנו חיים.
זה, לדוגמא,
ריחו של תינוק.
במיוחד כאשר הוא ילדנו שלנו
זוהי הפעולה של לדחוף את עצמכם
לצאת וללמוד דברים חדשים
באחד הערבים.
זה בשבילנו, העונג המוחלט
לקבל את ההזדמנות להציג בפניכם ממה אנו נלהבים
אבל מדוע דויד הדריך אותי בכל זה?
דיברנו הרבה על פסיכולוגיה בינינו.
זה משום שישנן
מעבדות ומחלקות שלמות שחוקרות
את הנסיבות והתוצאות של הכרת תודה.
ישנו אדם בשם פרופ' רוברט אמונס
שעובד באוניברסיטת דייויס בקליפורניה,
הוא מאד בר מזל,
במשך 12 שנים של לימוד ומחקר בתחום
הפסיכולוגיה החיובית
הוא ניסה להבין
כיצד היא עובדת ומהי ההשפעה שיכולה להיות לה עלינו
וזה מה שהוא גילה.
ראשית במישור הפסיכולוגי
כשאנחנו יודעים שאנחנו מעריכים
את כל הפרטים הקטנים
שמקיפים אתכם בחיי היומיום שלכם,
החל מהטמפרטורה בחדר שלכם
עד להיות מסוגלים להגיע בזמן,
אנו חשים מאושרים יותר,
אנחנו מרגישים יותר מחוברים לאחרים,
אנו מרגישים יותר עירניים
ואנחנו מרגישים יותר חיים.
ואז, יש לנו תועלת משנית
שעניינה מערכות יחסים.
מעל לכל, היא העובדה שאנו מרגישים
הרבה פחות בודדים.
זה משום שהכרת התודה תמיד מגיעה
ממשהו או מישהו
שנמצא מחוץ לנו.
זהו רגש שגורם לנו להיות צנועים,
שגורם לנו לרצות
לנצל את התור שלנו לתת.
אבל כל זה עוד כלום.
מה שהכי מדהים הן ההשפעות שהתגלו
ברמה הפיזיולוגית, או פשוט
כיצד הגוף שלנו עובד.
כאן ארצה לדבר על מחקר שהתנהל
במינסוטה החל מ-1986.
חוקר הניח את ההשערה הבאה,
ושאל
אם יש קשר בין
תחושת הכרת התודה,
ומכך ליכולת להתפעל, ולאריכות ימים.
אז כיצד אנו חוקרים משהו כזה?
עלינו למצוא אנשים שחיים בדיוק
בדרך דומה, שאוכלים את אותם הדברים,
שנושמים את אותו אוויר,
שעוסקים באותה עבודה,
שיש להם אותו מספר ילדים.
מה שחשוב במיוחד אצל נשים,
שהאפס הוא המספר האידיאלי שלהם.
יתר על כן, אם כל אחד היה יכול להיות נשוי לאותו אדם,
זה יהיה נהדר.
והם מצאו את האנשים האלה.
הם מצאו אותם במנזר.
אם להיות יותר ספציפיים, במנזר
עם ארכיונים בני 150 שנה.
כאשר נשים צעירות אלו
הגיעו למנזר,
בגיל 20, הדבר הראשון שהן התבקשו לעשות
היה לכתוב מכתב בו הציגו את עצמן
וסיפרו את סיפור חייהן.
הן עשו את אותו דבר בגיל 40,
ובגיל 70.
היו לנו 150 שנה של מיכתבים ביוגרפיים.
היו לנו גם 150 שנה של רשומות רפואיות.
העברנו מכתבים אלה לסמנטיקנים,
אלה שחקרו את תוכן אוצר המילים,
וביקשנו מהם לכמת את טבען
של המילים שהשתמשו בהן והביעו
הערכה, אופטימיות,
או הכרת תודה.
ואז יכולנו לתאם
את רמת הכרת התודה של הנשים ההן
עם, לא רק מצב בריאותן,
אלא גם עם תוחלת החיים שלהן.
נמצא שככל שיותר ממילים אלו
שהביעו הכרת תודה והערכה
היו בשימוש לאחר גיל 20,
הנשים האלו חיו זמן רב יותר.
יכולנו לכמת זאת במידה כזו
שאנו יודעים שהן זכו לחיות 7 שנים מעל
לתוחלת החיים של אחיותיהן.
עשו בדיוק את אותה השוואת נתונים
עם עוד מקרים עכשיויים
שנוגעים למעמד העובדים,
והתקבלו אותן תוצאות.
אני כמו אחדים מכם,
נולדתי וגדלתי בפריס,
זה כנראה לא הדבר המתאים ביותר
לדבר על מה שהולך טוב,
ומה שעושה אותנו אסירי תודה.
יחד עם זאת, לאחר שביקרתי את דוד
כל כך הרבה פעמים,
לאחר שקראתי את כל המסמכים
והמאמרים האלה,
עדיין רציתי לנסות
ולראות.
הייתי צריכה לפנות לראיות המוצקות.
למרטין סליגמן, מייסד
תחום הפסיכולוגיה החיובית,
וחוקר באוניברסיטת פלסינבניה,
אנו מדברים עליו די הרבה היום.
הוא גילה את הדברים הבאים:
יהיה מספיק, במהלך של יום
לזהות 3 אירועים,
רגעים, אינטרקציות,
טעמים, תחושות
שעשו לנו טוב
ושעשו לנו חשק לומר,
"תודה." --
כדי לקדם את רמת האושר שלהם באופן קבוע
לאחר 3 שבועות בלבד.
קראתי זאת, חזרתי הביתה
נרגשת יחסית מהאינפורמציה הזו,
התישבתי ליד השולחן
עם בעלי וושלושת ילדיי,
שבאותו זמן היו בגילאיי 8 -14,
וסיפרתי להם שקראתי
משהו מטורף היום
שאומר שאם אתם יכולים לזהות במהלך יום
רגע, "הנה רגע גדול"
בקצרה,
מה שאמרתי להם היה
שאם אתם יכולים לזהות 3 דברים טובים ביום,
תחיו יותר זמן,
תהנו מבריאות טובה יותר
ותהיו יותר מאושרים.
והתחלנו לעשות זאת.
זה לא קל לכל אחד.
זה לא מובן מאליו.
רמת הגישה המיידית שלנו להכרת תודה
משתנה קצת מאדם לאדם.
ובמיוחד עבור ליאון, הצעיר ביותר
זה היה מאד קשה.
הוא היה בלחץ,
לא התחשק לו לשחק.
אחת הגאוות האימהיות הגדולות ביותר שלי
היא שהיום, ליאון בן 14,
הוא יכול לרדת במדרגות
לעמוד מולכם ולומר לכם,
"הנה, 3 הדברים הטובים שלי הם זה, זה וזה."
לימדתי זאת את הילדים שלי.
זוהי דרך לעשיית הדברים.
כאשר עושים זאת עם אנשים שמכירים,
אנשים שאנחנו חיים איתם,
אנשים שעובדים איתם,
אנשים שלא מכירים,
שרק זה עתה נפגשנו איתם,
משהו מיוחד מאוד קורה,
משום שזה אינו נושא לשיחה
מאד נפוץ.
אם זה נוגע בך, זה נוגע בי.
כאשר אני שומע אחרים מספרים
מה עשה להם כיף היום,
יש לשמור על כלל אחד,
לא מעירים או מעבירים על זה ביקורת,
כשמישהו בוחר לספר על הכיף שלו, אנו מקשיבים
אנו קולטים ובדרך כלל,
אנחנו מבינים שגם לנו היה ארוע להעריך
ואנו מוסיפים אותו לרשימות שלנו.
זו דרך אחת לעשות זאת,
זוהי רמה 0.
ואז יש לנו את רמה 1.
אם אין בהכרח, חשק לדבר כל זה,
למעשה אתם יכולים
להתחיל לשמור מחברת קטנה
על השולחן שליד המיטה
מה שאני קראתי לו "מחברת הכיף"
שבמעבדות נקראת "יומן הכרת תודה"
ואשר מאפשר פשוט לרשום את
מקורות הכרת התודה שלכם
לפני שהולכים לישון,
וזה הדבר האחרון
שאתם עושים לפני שאתם נרדמים.
ברגע שאתם מכבים את האייפד,
אתם ממלאים את היומן.
ד"ר אמונס הבחין
שכאשר אתם עושים זאת,
אם זה הדבר האחרון
שעושים באותו יום,
השינה היא יותר עמוקה,
יותר ממושכת,
ואם סובלים מכאבים כרוניים,
הכאבים נחלשים ומתפוגגים.
ואז ברמה הבאה
יש את מכתב הוקרת התודה.
הנה מה שקורה במוח שלנו
כשאנו מקשרים את עצמנו
לתחושה ורגש של הערכה.
זה בלתי אפשרי עבור המוח שלנו,
באותו הזמן,
לחוש טינה או כעס.
לכן ברגע שאתה מתיישב
ואומר "אני אכתוב למישהו",
אנחנו יכולים לאסוף את מחשבותינו
כדי להבין את הפלא
שיש פה מולנו
במשך שנה לא נתתי שום מתנות
המתנה היחידה שנתתי,
כתבתי לכבוד ימי ההולדת
של החברים שלי,
כתבתי להם מכתבי הערכה.
אז בחנתי ובחנתי שוב
את החברויות שלי, את היחסים שלי,
ופתאום נעשיתי מודעת
למזל שהיה לי.
זה מכתב , למעשה,
שמאפשר לומר
"אלמלא היית בחיי,
זה מה שלא הייתי נעשית,
זה מה שלא הייתי יודעת."
זה מאפשר לאמוד
את הקשר והעומק של מערכת היחסים
שיש לנו עם אחרים.
אז עכשיו מה שעשה מרטין סליגמן,
זה שהוא שלח את הודעות התודה האלו
על ידי ביקור המקבל,
אתם כותבים את המכתב,
ובמקום לשלוח אותו,
אתם לוקחים אותו לפגישה
עם המקבל, אינכם אומרים להם דבר,
מדוע הגעתם,
ואתם הולכים להקריא לו את המכתב הזה.
אני עשיתי זאת פעם אחת, ואני מודה שלא עוד.
זה עוצמתי,
והייתי צריכה לא מעט קלינקס במשך התהליך,
לא מעט קלינקס כשקיבלתי משוב.
כתבתי מכתב הכרת תודה לבעלי.
הוא נמצא באולם הערב,
מעולם לא אמרתי זאת בפניו,
אבל אני הולכת לומר
אפילו שהוא נמצא כאן.
אנחנו יחד כבר 25 שנים
ב-25 שנים של חיים משותפים
רשימת הטענות
זה משהו שמאד קל לכתוב.
אבל זו לא הנקודה,
מדובר בלומר לו
"אם אתה לא היית בחיים שלי ,
אלמלא פגשתיי אותך,
אם לא הייתי מתאהבת בך באותו יום,
אלה הדברים שלא הייתי נעשית לעולם."
ועשיתי בדיוק את זה.
ואני אגלה לכם סוד, אלכס סליחה,
אלכס קורא בשירותים.
וכשהתישבתי לכתוב את המכתב הזה,
הבנתי,
שללא ערימת המגזינים הזו,
לא הייתי לומדת כל כך הרבה דברים.
אני חייבת את זה לו.
שמעתי את עצמי אומרת לו את זה.
אמרתי לו.
הנה בדיוק מה שהכרת תודה עושה.
זה פשוט לחיות בדיוק
את אותם החיים,
אבל יותר טוב.
אני לא משנה את הדמויות,
אני לא משנה את התפאורה.
ואיפה שזה נעשה באמת יוצא
שימושי באופן יוצא מהכלל
זה כאשר לא הולך כל כך טוב.
זה כאשר החיים לא נותנים לנו
מה שאנחנו רוצים,
כאשר החיים נותנים לנו את ההיפך
ממה שאנו רוצים.
כאשר הזמן שבילינו ועדיין אל בילינו
עם מישהו שאוהבים, הוא מוגבל --
אנחנו מבינים,
כשמביטים בדברים דרך העדשה הזו,
למרות כל מה שקורה,
כמה מזל יש לנו.
בשבילי, המזל זה להיות שם
עם כולכם היום,
יושבים בסבלנות.
אני מודה לכולכם על זה.
(מחיאות כפיים)
Imádom a mosógépszerelőket,
mert van bennük valami különleges.
Mikor eljön egy hozzám,
ezt éreztetem vele,
mert egyáltalán nem tudnám
megcsinálni, amit ő tud,
és az elismerés érzése
hihetetlenül fontos.
És amikor így teszek,
nemcsak a mosógép lesz megjavítva,
hanem még tovább is élek.
Tovább is élek, de hogyan csinálom ezt?
Bemutatom David-ot,
David Servan Schreibert.
David Servan Schreiber pszichiáter volt,
David Servan Schreiber
az unokatestvérem volt,
és valamivel több mint egy éve
vitte el az agydaganat.
Mikor 30 éves volt,
akkor találták meg az első tumort nála.
Statisztikailag nem mondhatjuk,
hogy David olyasvalaki volt,
akinek a szerencse az oldalán állt.
Onnantól kezdve minden tudását,
minden energiáját arra fordította,
hogy kitapasztalja, hogyan tudna
az adott körülmények között
nemcsak a legtovább,
hanem a legjobb módon élni.
Tehát, amit róla tudunk,
hogy megváltoztatta az étrendjét,
hogy meditált,
hogy mindennap végzett testmozgást.
De amit már kevésbé tudunk,
mert nem tette közzé,
az az a figyelem, amelyet
az élet apró részleteinek
és dolgainak az összességére szentelt.
Az utolsó leheletéig David maga volt
a hála megtestesülése.
A hála a felismerés érzése,
ami akkor önt el bennünket,
mikor megérezzük a zamatát
annak, hogy élünk.
Ez például egy napsugár az arcon,
egy baba illata,
főleg, ha az a miénk.
A tény, hogy kimozdulunk,
hogy új dolgokat tanuljunk egy este.
Ez számunkra tiszta öröm,
hogy alkalmunk nyílik megmutatni másoknak,
mi érdekel bennünket.
Miért irányított el David
engem erre az útra?
Sokat beszélgettünk a pszichológiáról.
Léteznek laboratóriumok,
melyek kizárólag a hála körülményeit
és következményeit tanulmányozzák.
Van egy úr,
akit dr. Robert Emmonsnak hívnak,
aki a kaliforniai UC Davies
egyetemen dolgozik,
nagyon szerencsés ember,
aki immáron 12 éve tanulmányozza
és kutatja szorgalmasan
a pozitív pszichológiát.
Azt próbálja megérteni,
hogyan működik és milyen
hatása lehet ránk.
Íme, amit eddig felfedezett:
Először is, pszichológiai szinten,
amikor rá tudunk csodálkozni
az egészen pici dolgokra,
arra, hogy éppen most is élünk,
a helyiségben lévő hőmérséklettől kezdve
arra a tényre, hogy megérkeztünk időben,
boldogabbnak érezzük magunk,
közelebb érezzük magunkat másokhoz,
éberebbek vagyunk
és jobban érezzük, hogy élünk.
Továbbá, a másodlagos előnyök,
a kapcsolatok szintjén,
legelőször is, hogy sokkal kevésbé
érezzük magunkat magányosnak.
Mert a hála
mindig egy rajtunk kívül álló
valamiből vagy valakiből ered.
Ez egy olyan érzés,
ami alázatossá tesz minket.
Ez egy olyan érzés, amitől kedvet kapunk
mi magunk is adni.
De mindez így még semmi.
Ami a legmeglepőbb, amit észrevettünk
pszichológiai szinten, vagy egyszerűen
a test működésében.
Itt szeretnék megemlíteni egy kutatást,
amit 1986 óta Minnesotában végeznek.
Egy kutató felvetett egy hipotézist,
és feltette a kérdést:
van-e kapcsolat
aközött, hogy hálát érzünk,
tehát tudjuk értékelni a dolgokat,
és a hosszú élet között?
De hogyan tanulmányozzuk ezt a kérdést?
Találnunk kell olyan embereket,
akik teljesen azonos
körülmények között élnek,
ugyanazokat eszik,
ugyanazt a levegőt lélegzik be,
ugyanaz a foglalkozásuk,
akiknek ugyanannyi gyermekük van,
főleg ha nők, ez döntő dolog,
tehát a vizsgálat szempontjából
ideális esetben nulla.
Továbbá, ha mindenki ugyanazzal
a személlyel házasodna,
az nagyszerű volna!
De megtalálták.
Megtalálták egy zárdában.
Egy olyan zárdában,
amiben 150 évnyi archívum van.
Felfedezték, hogy amikor a fiatal lányok
megérkeztek ide,
az első, amit kértek tőlük 20 évesen,
hogy írjanak egy levelet,
ami őket mutatja be,
az ő életükről szól,
ezt újra megcsinálták 40 évesen,
majd újra 70 évesen.
150 évnyi életrajzi levelünk volt,
és 150 évnyi orvosi dossziénk is egyben.
Átadtuk ezeket a leveleket nyelvészeknek,
akik a nyelvtani tartalmukat
tanulmányozták,
és megkértük, hogy számszerűsítsék
azon szavak fajtáját,
amik méltánylást,
optimizmust vagy hálát
fejeznek ki.
Majd párhuzamot tudtunk vonni
hálaadási szintjük
és, nemcsak az egészségi állapotuk,
hanem az élettartalmuk között is.
Azt vettük észre,
hogy minél több kifejezést használtak
már 20 éves kortól kezdve
a hála vagy a méltánylás kifejezésére,
annál tovább éltek.
Ezen a ponton azt is
tudtuk számszerűsíteni,
hogy hét évet nőtt az élettartamuk
a többi nővérrel szemben.
Megcsináltuk ugyanezt
egy aktuálisabb környezetben,
a dolgozók között,
és pontosan ugyanezt az eredményt kaptuk.
Én ugyanolyan ember vagyok, mint önök itt,
Párizsban születtem és nevelkedtem,
egyáltalán nem stílusos
itt arról beszélni,
hogy ki hogy van és mi nyűgöz le minket.
De miután olyan sokszor
látogattam Davidot,
és láttam az összes dokumentációt,
mégis kedvet kaptam kipróbálni,
hogy lássam, milyen.
A bizonyítékok felé, Martin Seligman felé
kellett fordulnom,
aki a pozitív pszichológia alapítója,
és a pennsylvaniai egyetem kutatója –
határozottan sokat beszélünk róla
napjainkban –
aki az alábbi dolgokra jött rá:
elég, ha naponta
három helyzetet találunk,
pillanatok, érintkezések,
ízek, érzelmek,
amik jól esnek nekünk
és amikért van kedvünk azt mondani:
"Rendben, köszönöm";
a boldogságszint tartós javulásához
csupán három héten belül.
Ezt olvasva hazamentem,
viszonylag lelkesen az információktól,
asztalhoz ültem a férjemmel
és a három gyermekemmel,
akik most 8 és 14 év között vannak,
és mondtam nekik, hogy ma olvastam
egy őrült módszert,
miszerint ha tudunk találni
a napunkban pillanatokat,
mikor azt mondjuk:
"ez egy nagyszerű pillanat";
röviden
elmeséltem nekik,
hogyha tudunk találni
három örömöt a napunkban,
tovább fogunk élni,
jobb lesz az egészségünk,
boldogabbak leszünk.
Elkezdtünk így élni.
Nem könnyű mindenkinek.
Nem egyértelmű.
Azonnali hozzáférésünk szintje a hálához
különbözik másokétól.
Főleg Léonnak, legkisebb gyermekemnek
volt ez a legnehezebb.
Győzködni kellett, nem volt kedve,
nem akart játszani.
Az egyik legnagyobb anyai büszkeségem,
ha ma, Léon, aki 14 éves,
lejöhet ezen a lépcsőn,
önök elé állhat, és ezt mondhatja:
"– Íme, ez az én három örömöm".
Megtanítottam ezt a gyermekeimnek.
Ez egy módszer.
Ha ezt csináljuk az emberekkel,
akiket ismerünk,
azokkal, akikkel élünk,
azokkal, akikkel dolgozunk,
azokkal, akiket nem ismerünk,
akikkel most találkoztunk,
valami nagyon különös dolog történik,
mert ez nem egy gyakori
beszédtéma.
Ha őket megérinti, engem is.
Mikor hallgatom, ahogy mondják,
hogy mi jött be nekik aznap,
van egy szabály:
egy örömhöz nem kell megjegyzést
fűzni, kritizálni,
ha valaki megosztja velünk
boldogságának okát,
meghallgatjuk, elraktározzuk,
és mi is észrevesszük, hogy ez az esemény
jelen van az életünkben,
és így a mi öröm-listánkra is felkerül.
Ez a módszer a nulladik szint.
Ezután jön az első szint,
ahol már nem feltétlen van kedvünk
erről beszélni, így egész egyszerűen
kezdhetjük azzal,
hogy tartunk az éjjeliszekrényen
egy, ahogy én hívom, "öröm-füzetet",
amit laboratóriumokban
"hála naplónak" hívnak,
és ebbe lejegyezhetjük hálánk forrását,
mielőtt lefekszünk. Ez az utolsó dolog,
amit elalvás előtt teszünk,
mikor kikapcsoljuk az iPadet,
kitöltjük a füzetet.
Dr. Emmons megállapította,
ha így teszünk, ha ez az utolsó dolog,
amit elvégzünk a napunkon,
akkor mélyebben alszunk,
tovább alszunk,
és ha krónikus fájdalmaktól szenvedünk,
akkor azok csökkennek és elmúlnak.
Ezután jön a következő szint:
a hála levele.
Itt van, mi megy végbe az agyunkban,
amikor összekapcsolódunk
az elismerés érzésével:
Az agy nem képes a hálával egy időben
neheztelést vagy haragot érezni.
Tehát abban a pillanatban, mikor leülünk
mondván " írok valakinek",
ez azt jelenti, hogy összegyűjtjük
a gondolatainkat,
hogy észrevegyük
a körülöttünk lévő csodát.
Egy év alatt nem készítettem
egy ajándékot se;
az egyetlen, amit tettem,
hogy írtam a barátaimnak szülinapjukon,
írtam nekik hála leveleket.
Újra és újra átvizsgáltam
a barátságokat, kapcsolatokat
és hirtelen észrevettem,
milyen szerencsés vagyok.
Ez valójában egy levél,
ami elmondja,
hogy "Ha nem lennél az életemben,
ez nem lennék,
ezt nem ismerném".
Ez által mérhető
a másokkal való kapcsolatunk
és annak mélysége.
Ezután Martin Seligman
elküldte az alanyokat hála-látogatásra.
Megírták a leveleket,
de ahelyett, hogy elküldték volna,
meglátogatták az illetőt,
nem mondták el, miért jöttek,
hanem felolvasták nekik ott a levelet.
Én is csináltam egy ilyet,
bevallom, csak egyet.
Rengeteg erőt igényel,
nem kevés zsebkendőbe került,
rengeteg zsebkendőbe
a viszonzás pillanatában.
Írtam egy hála-levelet a férjemnek.
Ő is itt van ma este,
soha nem mondtam ki előtte,
de most ki fogom,
még akkor is, ha itt van.
25 éve vagyunk együtt.
A 25 évnyi közös élet alatt nagyon könnyű
a sérelmeket listázni,
hihetetlenül könnyű.
De most nem erről van szó.
Hanem azt mondani neki:
"Íme, ha nem lennél az életemben,
ha nem találkoztunk volna,
ha nem szerettem volna beléd akkor,
tessék, itt ez minden,
amivé soha nem váltam volna."
És ezt megtettem.
És most elmondok egy titkot,
elnézést, Alex,
Alex olvas az illemhelyen.
Mikor leültem megírni ezt a levelet,
rájöttem,
hogy az ő magazinhalma nélkül
sosem tanultam volna meg annyi mindent.
Mindezt neki köszönhetem.
És beláttam, hogy ezt el kell
neki mondanom.
Tehát elmondtam.
Pontosan erre való a hála.
Egyszerűen csak élni
teljesen ugyanazt az életet,
csak jobban.
Nem változik a jellem,
nem változik a körítés.
És ott válik ez igazán
hihetetlenül hasznossá,
mikor másképp nem megy.
Mikor az élet nem adja meg,
amit akarunk,
mikor az élet pont az ellenkezőjét adja,
amit akarunk.
Amikor az idő,
amit szeretteinkkel töltünk –
és mégis el kell töltenünk –
meg van számlálva, és ezt felismerjük,
alkalmazván ezt a szűrőt,
mindennek ellenére észrevesszük,
hogy milyen szerencsések vagyunk.
Ami engem illet,
szerencsém, hogy itt lehetek
mindannyiukkal,
akik türelmesen ülnek itt,
és szívből köszönöm önöknek.
(Taps)
Adoro i tecnici della lavatrice
perché hanno qualcosa di speciale.
Quando uno di loro viene a casa mia,
provo per questa persona,
poiché non so assolutamente fare
ciò che sa fare lui,
un sentimento di riconoscenza
estremamente importante.
E quando lo faccio,
non solo la lavatrice è riparata,
ma di fatto vivo più a lungo.
Vivo più a lungo, ma come?
Vi presento
David Servan Schreiber.
David Servan Schreiber era uno psichiatra.
David Servan Schreiber
era mio cugino,
ed è stato portato via,
poco più di un anno fa,
da un cancro al cervello.
Quando aveva 30 anni,
gli è stato diagnosticato un primo tumore.
Non si può dire che David
sia stato una persona
statisticamente fortunata.
Da quel momento, ha mobilitato
tutte le sue conoscenze,
tutta la sua energia
per cercare di vedere
come avrebbe potuto vivere,
non solo il più a lungo possibile,
in questa situazione,
ma soprattutto nel miglior modo possibile.
Ciò che si sa di lui
è che ha modificato
il suo regime alimentare,
che ha fatto meditazione,
che ha fatto esercizio fisico,
tutti i giorni.
Ma ciò che si sa meno,
perché non lo ha pubblicato,
è l'attenzione che ha prestato
all'insieme dei dettagli
e delle piccole cose della sua vita.
Fino all'ultimo istante,
David è stato
un fenomeno di gratitudine.
La gratitudine è un sentimento
di riconoscenza che proviamo
quando apprezziamo
il gusto di ciò che viviamo.
È un raggio di sole sulla guancia,
ad esempio,
è l'odore di un neonato
soprattutto quando è il nostro.
È il fatto di spostarsi
per venire ad imparare delle cose
una sera.
Per noi è il piacere assoluto
di avere l'occasione
di presentarvi ciò che ci appassiona.
Perché David mi ha condotto
verso tutto questo?
Parlavamo molto di psicologia.
Perché esistono
laboratori interi che studiano
le circostanze e le conseguenze
della gratitudine.
E in particolare un signore che si chiama
prof. Robert Emmons
che lavora all'università
UC Davies in California,
è molto fortunato,
perché da 12 anni,
nell'ambito
di questa psicologia positiva
che studia la realizzazione personale
cerca di capire
come funziona tutto ciò
e l'effetto che ciò può avere su di noi.
Ecco cos'ha capito.
Prima di tutto, sul piano psicologico,
quando siamo in grado di stupirci
di ogni piccola cosa,
di ciò che stiamo vivendo
in quel momento,
della temperatura nella stanza,
del fatto di essere arrivati puntuali,
fosse anche solo questo,
bene, ci sentiamo più felici,
ci sentiamo più legati agli altri,
ci sentiamo più vivaci
e ci sentiamo più vivi.
Poi, i benefici secondari,
sul piano relazionale,
sono, prima di tutto,
di sentirci
molto meno soli.
Perché la gratitudine proviene sempre
da qualcosa o da qualcuno
all'esterno di noi.
È un sentimento che ci rende umili,
è un sentimento che ci fa venire voglia
di dare a nostra volta.
Ma tutto ciò non è niente.
La cosa più sorprendente
è ciò di cui ci siamo accorti
sul piano fisiologico, semplicemente
del funzionamento del corpo.
Ora vi parlo di uno studio realizzato
nel Minnesota dal 1986.
Un ricercatore ha fatto
la seguente ipotesi,
ha posto questa domanda:
ha detto, ma ci sarà un collegamento
tra il provare gratitudine,
quindi di sapersi stupire,
e la longevità?
Ma come si studia una cosa del genere?
Bisogna trovare persone
che vivano esattamente
nello stesso modo,
che mangino la stessa cosa,
che respirino la stessa aria,
che facciano lo stesso lavoro,
che abbiano lo stesso numero di figli,
soprattutto se sono donne
è determinante,
quindi l'ideale è zero.
E ancora che tutte siano sposate
con la stessa persona,
sarebbe il massimo!
Le hanno trovate.
Le hanno trovate in un convento.
E in un convento nel quale
si trova un archivio di 150 anni.
Queste giovani donne,
quando arrivano in convento,
la prima cosa
che viene chiesta loro a 20 anni,
è di scrivere una lettera che le presenti,
che racconti la loro vita.
Rifaranno la stessa cosa a 40 anni,
la rifaranno a 70 anni.
Ci sono 150 anni di lettere biografiche.
Ma ci sono anche 150 anni
di dossier medici.
Si consegnano le lettere
a esperti di semantica,
che studiano le caratteristiche
del vocabolario,
e si chiede loro
di quantificare la natura
delle parole usate che manifestano
meraviglia, ottimismo
o gratitudine.
In seguito, si è potuto correlare
la densità di gratificazione
di queste donne,
non solo con il loro stato di salute,
ma con la durata della loro vita.
E si è notato
che più c'erano termini,
ma dall'età di 20 anni,
che manifestavano
gratitudine o meraviglia,
più la loro vita è stata lunga.
Si è anche riusciti a quantificarlo:
hanno avuto sette anni
di speranza di vita in più
delle loro consorelle.
Chiaramente la stessa cosa
è stata riprodotta
in contesti più ordinari,
in ambienti operai,
e si è arrivati
allo stesso identico risultato.
Io, come alcuni di voi, sono di qui,
sono nata a Parigi,
sono cresciuta a Parigi.
Non è per niente elegante
parlare qui di ciò che va bene
e di ciò che ci stupisce.
Ma, a forza di frequentare David,
a forza di leggere
tutta questa documentazione,
ho comunque avuto voglia di provare,
per vedere.
Ho dovuto affrontare l'evidenza,
affrontare Martin Seligman,
fondatore della psicologia positiva,
ricercatore all'Università della Pennsylvania,
anche lui,
oggi se ne parla davvero molto,
è arrivato a capire questo:
durante la giornata,
basta individuare tre situazioni,
momenti, interazioni,
sapori, sensazioni
che ci hanno fatto bene,
e partendo dai quali si ha voglia di dire
"Ebbene, grazie",
per far aumentare
il proprio livello di felicità
in modo duraturo
dopo solo tre settimane.
Leggo questo,
rientro a casa
abbastanza eccitata dall'informazione,
vado a tavola,
con mio marito e i miei tre bambini,
che all'epoca avevano dagli 8 ai 14 anni,
e dico, "Oggi ho letto
una trovata assurda,
che dice che se si riesce a trovare
nella propria giornata"
e quando sto per dire
"momenti, situazioni
per i quali", beh, in breve,
ciò che ho detto loro
è che se si sanno trovare
tre "kif" nella propria giornata,
si vive più a lungo,
la salute è migliore,
si è più felici.
E ci siamo lanciati.
Non è facile per tutti.
Non è automatico.
Il livello di accesso immediato
alla gratitudine
è diverso da persona a persona.
In particolare per Léon, il più piccolo,
era estremamente difficile.
Era compresso, non ne aveva voglia,
non aveva voglia di giocare.
Uno dei miei grandi orgogli di madre
è che oggi Léon ha 14 anni,
potrebbe scendere questa scala,
venire davanti a voi, e dirvi
"Ecco, questi sono i miei tre kif".
È questo che ho insegnato ai miei figli.
È un modo di fare.
Quando lo si fa con persone
che si conoscono,
persone con cui si vive,
persone con cui si lavora,
persone che non si conoscono,
che si sono appena incontrate,
avviene qualcosa di particolare,
perché non è un argomento
di conversazione
molto diffuso.
Se questo vi tocca, tocca anche me.
Quando vi sento dire
quello che vi ha fatto provare
gratitudine oggi, c'è una regola:
un kif non si commenta,
non si critica,
se lo si fa pubblicamente.
Si ascolta il kif degli altri,
lo si assorbe.
Ciò permette di notare che anche voi
avevate quel kif
e ciò rafforza la vostra lista.
Questo è un modo,
il livello zero.
C'è poi il livello 1,
che consiste, anche qui,
se non si ha necessariamente
voglia di parlare,
si può comunque cominciare da qui,
avendo sul comodino
ciò che ho chiamato
un "quaderno dei kif",
che nei laboratori si chiama
"diario della gratitudine",
e che vi permette semplicemente
di annotare
prima di coricarvi,
è l'ultima cosa
da fare prima di addormentarsi:
quando spegnete l'iPad,
annotate sul quaderno.
Il dott. Emmons si è accorto
che facendo questo,
se è l'ultima cosa
che si fa nella giornata,
il sonno è più profondo,
il sonno è più lungo,
e se si soffre di dolori cronici,
questi dolori scompaiono.
C'è poi il livello successivo:
la lettera di gratitudine.
Ecco cosa succede nel nostro cervello
quando entriamo in contatto
con questo sentimento di riconoscenza.
Il cervello non può contemporaneamente,
gli è impossibile,
provare collera o risentimento.
Quindi il momento in cui vi sedete
dicendo, "Scriverò a qualcuno",
significa riportare le cose a sé
per rendersi conto della meraviglia
che si ha di fronte.
Per un anno, non ho fatto nessun regalo;
l'unico regalo che ho fatto,
è stato quello di scrivere
per il compleanno dei miei amici,
ho scritto lettere di gratitudine.
Ho quindi guardato e riguardato
le mie amicizie, le mie relazioni,
e mi sono resa conto
della fortuna che avevo.
In realtà si tratta di una lettera
che permette di dire:
"Se tu non fossi nella mia vita,
ecco ciò che non sarei,
ecco ciò che non saprei."
Ciò consente di misurare
la relazione e la profondità
della relazione
che si ha con gli altri.
Quello che ha poi fatto Martin Seligman
è stato mandare delle persone
a fare una visita di gratitudine.
Scrivete la lettera
e invece di spedirla,
prendete appuntamento
con la persona,
senza dirle il motivo,
e le leggete quella lettera.
Ne ho fatta una,
ve lo confesso, non di più.
È una cosa potente,
ho avuto bisogno
di parecchi Kleenex durante,
e parecchi Kleenex
nel momento della restituzione.
Ho scritto una lettera di gratitudine
a mio marito.
Lui è in sala stasera,
non l'ho mai detto davanti a lui,
ma lo dico anche se è qui.
Stiamo insieme da 25 anni.
In 25 anni di vita in comune,
la lista dei rimproveri
è molto facile da fare,
estremamente facile da fare.
Ma non si trattava di quello.
Si trattava di dirgli, "Ecco,
se tu non fossi stato nella mia vita,
se non ti avessi incontrato,
se non mi fossi capitato quel giorno,
ecco tutto ciò
che non sarei mai diventata".
E l'ho fatto.
E, sto per farvi una confidenza,
scusami Alex,
Alex legge in bagno.
Quando mi sono seduta
per scrivere quella lettera,
mi sono resa conto che mai,
senza quella pila di riviste,
mai avrei imparato quella quantità di cose
che gli dovevo.
E mi sono sentita dirglielo.
Gliel'ho detto.
Ecco a cosa serve esattamente
la gratitudine.
Serve semplicemente
a vivere la stessa vita,
ma a viverla meglio.
Non cambio i personaggi,
non cambio la scenografia.
E diventa davvero utilissimo
quando le cose non funzionano.
Quando la vita non ci dà
quello che vogliamo,
quando la vita ci dà il contrario
di ciò che vogliamo.
È quando il tempo che abbiamo passato,
che possiamo passare
con qualcuno che amiamo è contato,
che ci rendiamo conto,
applicando quel filtro,
malgrado tutto,
della fortuna che abbiamo.
La fortuna, la mia fortuna,
è di essere qui,
e a nome di tutti noi,
per essere seduti pazientemente qui,
vi ringrazio.
(Applausi)
저는 세탁기 정비공들을 존경합니다.
그들에겐 무언가
특별한 것이 있기 때문이죠.
정비공이 저희 집을 찾아올때면,
저는 그를 향한 엄청난 존경심을 느낍니다.
왜냐하면 저는 그 또는
그녀가 하는 일에 대해
아무것도 모르기 때문입니다.
제가 이런 감정을 느낄 때
망가졌던 세탁기만 고쳐지는 것이 아니라
사실은 저도 더 긴 수명을 갖게 됩니다.
하지만 정확히 어떻게
제 수명이 길어지게 될까요?
여러분들께
다비드 세르방-슈레베르를 소개합니다.
다비드는 정신과 의사였습니다.
다비드 세르방-슈레베르는
제 사촌이었습니다.
약 1년 전 그는
뇌암 판정을 받았습니다.
그가 서른 살이었을 때
첫 종양이 발견되었습니다.
통계적으로 볼 때,
다비드가 운이 좋은 사람이라고는
딱히 말 할수 없었습니다.
그때부터 그는
그의 모든 지식과 에너지를 총동원해
자신이 어떻게 해야 살 수 있을지,
단지 주어진 상황에서
가장 오래 살수 있는 법이 아니라
가장 최상의 방법으로 살 수 있을지
찾기 시작했습니다.
저희가 아는 것은
그가 식생활을 바꿨다는 것,
명상을 하기 시작했다는 것,
그리고 매일 운동을 했다는 것입니다.
하지만 그가 드러내지 않아서
저희가 알 수 없었던 것은
그가 자신의 삶에서
사소한 것과 작은 부분들에
얼만큼의 관심을 들였는지였습니다.
마지막 숨쉬는 순간까지
다비드는 감사하는 마음과
고마움으로 가득 찬 사람이었습니다.
감사하는 마음은
우리가 사는 삶에서
풍미를 인식했을 때
느끼는 감정입니다.
그 감정은 마당에 비치는 한줄기 햇살이며,
아기 내음,
자신의 아기에게서
더욱 느낄 수 있는 감정입니다.
자기 자신을 더 밖으로 향하게 하고
새로운 것을 배우게 하는 행동이지요.
어느날 밤.
우리가 무엇에 대한 열정으로 차 있는지
여러분께 소개하는 것은
우리에게 절대적인 기쁨입니다.
하지만 다비드가 어떻게 저를
이 길로 이끌었을까요?
저희는 심리학에 관해
많은 이야기를 나누었습니다.
그것은
감사한 마음을 갖는 환경과
결과에 관한 연구를 하는
연구실과 학부들이
있기 때문이었습니다.
캘리포니아 주 UC Davis 대학에서 연구하시는
로버트 에몬스 교수님이라는 분이 계시는데
그 분은 매우 운이 좋으십니다.
그 분은 12년간 근면히
긍정 심리학 분야에서
연구와 조사를 하시며
감사하는 마음이
우리에게 어떻게 작용하며
어떤 영향을 끼치는지
이해하려 했습니다.
그 분이 얻은 깨달음은 이렇습니다.
첫째, 정신적인 단계에서
우리가 일상 생활에서
주변의 작은 것들을
감사하게 여길 때,
방 온도에서부터
약속 시간에 맞춰 도착할 수 있는 것까지
감사하게 여길 때,
우리는 더 행복하게 느끼고,
다른 사람들과 더 연결되어 있다고 느끼며,
더 깨어있고 알아차리며,
더 살아있다는 느낌을 받게 됩니다.
다음에 얻는 두 번째 이로움은
관계에 잘 대처하는 것이죠.
무엇보다도
훨씬 덜 외롭다고 느낍니다.
왜냐하면 감사하는 마음은
항상 우리에게서 떨어져 있는
어떤 것이나 누군가에게서
오기 때문입니다.
이 감정은 우리를 겸손하게 만들고
받은 만큼
돌려주고 싶게 만듭니다.
하지만 이 모든 것들은
아무것도 아닙니다.
가장 놀라운 효과는
생리학적인 수준에서
또는 단순히
우리의 몸이 어떻게 반응하는지에서
발견되었습니다.
이제 1986년
미네소타에서 있었던
연구에 관해서 말씀드리겠습니다.
한 연구원이 가정하고
질문한 것은
감사함을 느끼는 것,
감사하는 법을 아는 것이
과연 장수와 연관이 있는가 였습니다.
그렇다면 이것을 어떻게 연구해야 할까요?
우리는 세상에 사는 사람들 중
똑같은 삶을 살며, 같은 음식을 먹고,
같은 공기를 마시며,
같은 직장을 가지고,
특히 여성 참가자들에겐 중요한,
되도록이면 자녀가 없거나
같은 수의 자녀를 가진
사람들을 찾아야 합니다.
게다가 모든 사람들이
똑같은 사람과 결혼할 수 있다면
더할 나위 없이 좋겠죠.
연구원들은 이런 사람들을 찾았습니다.
그들은 대수도원에서
이들을 찾을 수 있었지요.
구체적으로 말하자면 대수도원의
150년된 기록에서 찾을 수 있었습니다.
이 어린 여성들이
대수도원에 20세의 나이로 도착했을 때
그들이 가장 처음 했던 일은
편지에 자기 소개와
그들의 삶을 적는 것이었습니다.
그들은 40세가 되었을 때
그리고 또 70세가 되었을 때
편지를 다시 적었습니다.
우리는 150년된 자서전 같은 편지들과
150년된 의료 기록들을
찾을 수 있었습니다.
우리는 이 편지들을
어법과 단어에 함유된 내용들을 연구하는
의미론 학자들에게 보내
고마움, 낙관주의를
나타내는 단어들을
수량화해 달라고
부탁했습니다.
그리고 우리는
이 여성들의 만족감의 정도와
그들의 건강과 수명과의
상관관계를 찾을 수 있었습니다.
이 연구를 통해서
20세 이후에
고마움과 감사함을 나타내는
단어들을 더 많이 사용한 여성일수록
더 오래 살았던 것으로 밝혀졌습니다.
우리는 이 결과를 수량화함으로써
이 여성들은 다른 수녀들보다
약 7년 정도 더 긴 수명을 가졌던 것을
알 수 있었습니다.
오늘날의
중산층 사람들을 상대로 한
동일한 자료를 비교한 결과
역시 같은 결과가 나왔습니다.
저는 여기 계신 몇몇 분들과 같이
파리에서 태어나고 자랐기 때문에
무엇이 잘 되어가고 있으며, 또
무엇이 우리를 감사하게 하는지에 대해
얘기하는 것이
적절치 않을지도 모릅니다.
하지만 다비드를 여러 차례 만나고
이 많은 문서들과 논문들을 읽고 난 뒤
저는 여전히 노력하고
해보고 싶었습니다.
저는 확실한 증거들을 보고 싶었습니다.
우리는 오늘 긍정 심리학 분야에서
매우 큰 영향력을 가진
펜실베니아 대학의 마틴 샐리그먼 교수를
화두에 올리게 될텐데
그는 다음과 같이 얘기합니다.
하루에 단 세 가지의
사건들, 순간들,
대화들,
맛들, 감각들,
우리들의 기분을 좋게 하며
"고맙습니다"라고
말할 수 있게 해주는 것이
단 세가지만 있다면
3주 후에는 행복감의 수준을
영구적으로 향상시킬 수 있다고 합니다.
저는 이것을 읽고
꽤 들뜬 마음으로 집에 돌아가
제 남편과 8세에서 14세 사이에 있는
세 명의 아이들을 앉혀놓고
그날 읽은 엄청난 것에 대해서
말해 주었습니다.
하루에 어느 순간
"지금은 굉장한 순간이다"
라고 말할 수 있다면
하루에
세 가지 좋은 일들을 발견할 수 있다면
더 오래 살 수 있고
더 건강해 질 것이며
더 행복해 질 것이다 라구요.
그리고 우리는 이것을
실천하기 시작했습니다.
모두에게 쉬운 일은 아닙니다.
명백하지도 않죠.
감사한 마음에 접근할 수 있는
즉각적인 능력은
개개인에 따라 차이가 있습니다.
제 막내 아들
레옹에겐 특별히 더 어려웠죠.
그는 압박감을 느꼈고
놀고싶어 하지도 않았습니다.
제가 엄마로서
가장 자랑스러운 성과 중 하나는
현재 열네 살인 레옹이
이 계단을 내려와 여러분들 앞에 서서
이렇게 말씀드릴 수 있다는 것입니다.
"자, 저한테 세가지 좋은 일들은
이것, 이것, 그리고 이것입니다." 라고요.
제 아이들은 이것을 배웠습니다.
일을 하는 하나의 방식이죠.
우리가 이것을 아는 사람들과,
함께 사는 사람들과,
같이 일하는 사람들과,
모르는 사람들과,
방금 만난 사람들과 나눌 때
매우 특별한 일이 벌어지게 되는데
왜냐하면 그것이
흔한 대화의 주제가
아니기 때문입니다.
이것이 여러분의 마음을 움직인다면
제 마음 또한 움직일 것입니다.
다른 사람들이 오늘 무엇이 그들을
행복하게 했는지 말하는 것을 들을 때
우리가 지켜야 할 규칙이 있습니다.
토를 달거나 비판하지 말아야 합니다.
누군가 자신의 행복한 순간을 함께 나눌때
우리는 경청하고
우리 또한 같은 일에
감사하고 있다는 것을 인지하고
자신의 목록에 더하게 됩니다.
이것이 0 단계에서 할 수 있는
한 방법입니다.
그리고는 1단계가 있습니다.
여러분이
말하고 싶지 않다면
침대 머리맡에 작은 공책을
마련해 놓을 수도 있습니다.
저는 이것을 "행복 공책" 이라 부르고
실험실에서는 이것을
"감사 일기" 이라고 부르는데
자러가기 전 마지막으로
감사한 마음의 원천을
이 공책에 쓰는 것입니다.
아이패드의 전원을 끌 때
이 공책을 집어드는 것이죠.
에먼스 박사가 발견한 것은
이 공책을 마주하는 것이
우리 하루의 마지막 일과일 때,
우리는 더 깊은 잠을
더 길게 잘 수 있고
만성적인 통증을 가지고 있는 사람들은
그 통증이 더 가벼워지고
점점 사라진다고 합니다.
그리고 그 다음 단계는
감사함의 편지입니다.
우리가 우리 자신과
감사함의 느낌과 감정에 연관지을 때
다음과 같은 일이
우리의 두뇌에서 벌어집니다.
우리의 두뇌는
분노나 화를
감사함과 동시에 느끼는것이
불가능합니다.
그러므로 여러분이 자리에 앉아
"나는 누군가에게 편지를 쓸거야"
라고 말하는 순간
생각들을 기억해내고
우리 주위에 있는
경이로움들을 깨닫게 되는 것입니다.
한 해동안 저는
아무 선물도 하지 않았습니다.
제가 한 유일한 선물은
제 친구들의 생일에 써 주었던
편지들뿐이었습니다.
저는 제 친구들에게
감사한 마음의 편지를 써 주었습니다.
제 친구 관계들, 제 인간 관계들을
검토하고 또 재검토해서
제가 얼마나 운이 좋은 사람인지
갑자기 깨닫게 되었습니다.
이 편지들은 바로 제가
"네가 없었더라면
나는 이렇게 될 수 없었을 테고
이런 것들을 몰랐을 거야"
라고 말하는 내용이죠.
이 편지는 우리와 타인들 사이에
형성되어 있는 관계들이
얼마나 넓고 깊은지를
파악하게 해 줍니다.
그래서 마틴 샐리그먼은
이 감사의 메시지들을
수신자를 직접 방문하여
전해주었습니다.
편지를 써서 부치는 대신
수신자와 직접 만나
자신이 왜 왔는지
아무것도 말하지 않고
편지를 읽어줍니다.
저는 이것을 딱 한번 해보았습니다.
이것은 굉장히 어려웠으며
편지를 읽는 동안
꽤 많은 휴지가 필요했고
답을 듣는 동안에도
많은 휴지가 필요했습니다.
저는 지금 이 자리에 와있는
제 남편을 위해
감사의 편지를 썼는데,
이런 말을 한번도
그이 앞에서 한 적은 없었지만
그가 여기 있어도
한마디 하겠습니다.
우리는 결혼한 지 25년이 되었습니다.
25년을 함께 사는 동안
불평할 것들에 대한 목록은
매우 쓰기 쉬울 것입니다.
하지만 요점은 그것이 아닙니다.
요점은
"당신이 없었더라면
내가 당신을 만나지 않았다면,
내가 당신과 그 날 사랑에 빠지지 않았다면,
나는 이 모든 것들을 하지 못했을거야"
라고 그에게 말하는 데 있습니다.
그리고 저는 방금 그렇게 했습니다.
비밀을 하나 얘기하자면,
미안해요 알렉스,
알렉스는 화장실에서
잡지를 읽습니다.
그리고 제가 이 편지를 쓰기 위해
자리에 앉았을 때
그때야 비로소 산더미같이 쌓인
그의 잡지들이 없었다면
저는 이 많은 것들을
배우지 못했을 거라는 것을
깨달았습니다.
저는 그이에게 감사하고 있습니다.
제 자신이 그에게
이렇게 말을 하는 것을 들었고,
그에게 말했습니다.
그리고 바로 이것이
감사한 마음이 이루어 내는 것입니다.
단순히 우리가 살던 삶을
그대로를 사는 것이지만
더 나은 것입니다.
제 성격을 바꾸지 않았고,
세부적인 것들을 바꾸지도 않았습니다.
그리고 이것이 특별히 도움이 되는 때는
일들이 잘 풀리지 않을 때 입니다.
삶이 우리가 원하는 것들을
허용치 않을 때,
그리고 우리가 원하는 것의
정반대의 것을 선사할 때,
우리가 사랑하는 누군가와 보냈던
그리고 보낼 수 있는 시간이
제한되어 있을 때,
우리는
이런 시선으로 모든 것을 보기 시작할 때,
주위에서 일어나고 있는 일들과는 무관하게
우리가 얼마나 행운아들인지
깨닫게 됩니다.
저에게 행운은
여기에 참을성 있게 앉아계신
여러분들과 함께 있습니다.
여러분들께 진심으로 감사드립니다.
(박수)
Jeg elsker vaskemaskinreparatører
fordi det er noe spesielt med dem.
Når en reparatør kommer,
får jeg, overfor vedkommende,
fordi jeg kan på ingen måte utføre
det arbeidet han kan,
en sterk og viktig
følelse av anerkjennelse.
Og når jeg føler det slik,
ikke bare er vaskemaskinen reparert,
men jeg lever faktisk lenger.
Hva mener jeg egentlig
med at jeg lever lenger?
Her er David,
David Servan Schreiber.
David Servan Schreiber er psykiater.
David Servant Schreiber
var fetteren min,
og for litt over et år siden
trakk han sitt siste sukk
på grunn av hjernekreft.
Da han var 30 år gammel,
ble den første svulsten oppdaget.
Man kan ikke si at David er en
som statistisk sett hadde flaks.
Fra og med den dagen,
satte han i sving
alle han kjente,
all energien han hadde,
for å prøve å se
hvordan han kunne leve
ikke bare lengst mulig
i en slik situasjon,
men best mulig.
Det vi vet,
er at han forandret kostholdet,
at han mediterte,
og at han trente daglig.
Men det færre visste,
for det ble aldri offentliggjort,
var den oppmerksomheten han viet
til de små tingene i livet.
Frem til hans siste åndedrag,
var David
en som praktiserte takknemlighet.
Takknemlighet er en følelse vi har
av anerkjennelse
når vi lever med alle sanser åpne.
En solstråle som treffer kinnet,
for eksempel,
lukten av en baby,
særlig når det er ens egen.
Det å forflytte seg
for å lære noe
en kveld.
For oss er det en stor glede
å få anledning til å snakke om
det vi er lidenskapelig opptatt av.
Hvorfor fikk David meg
med på denne veien?
Fordi vi snakket mye om psykologi.
Fordi det eksisterer
laboratorier som forsker på
omstendighetene rundt og
konsekvensene av takknemlighet.
På grunn av professor Robert Emmons
som jobber ved universitetet
UC Davies i California
og var veldig heldig,
i tolv år har han jobbet
med positiv psykologi,
som er studiet av trivsel,
der man prøver å forstå
hvordan det fungerer
og hvilken virkning det har på oss.
Det er dette han innså.
Først og fremst,
fra et psykologisk synspunkt,
når vi vet å glede oss
over de små tingene,
over det vi opplever her og nå,
over hvor kaldt eller varmt
det er i rommet,
over å ha kommet presis,
bare det,
da føler vi oss lykkeligere,
da føler vi oss mer tilknyttet andre,
da føler vi oss mer årvåkne,
og da føler vi oss mer levende.
Andre fordeler
som har med relasjoner å gjøre,
er først og fremst at vi føler oss
mindre ensomme.
Fordi takknemlighet kommer alltid
fra noe eller noen
som er utenfor oss selv.
Det er en følelse
som gjør oss ydmyke.
Det er en følelse
som gir oss lyst
til å gi noe tilbake.
Men det betyr ingenting.
Det mest overraskende
er det man har oppdaget,
fra et fysiologisk synspunkt,
som skjer i kroppen.
Da snakker jeg om en studie
som startet i Minnesota i 1986.
En forsker hadde følgende hypotese:
han lurte på følgende:
er det en forbindelse mellom
det å være takknemlig,
altså å kunne glede seg,
og levealder?
Hvordan kan man forske på dette?
Man må finne folk som lever helt likt,
som spiser det samme,
som puster inn den samme luften,
som har samme yrke,
som har like mange barn,
det er avgjørende
hvis det er snakk om kvinner,
null barn ville være ideelt.
Det ville dessuten være ypperlig
om alle var gift med samme person!
Men de fant noen.
I et nonnekloster.
I et kloster der
de har arkiv 150 år tilbake.
Disse unge kvinnene,
når de ankommer klosteret
i en alder av 20,
blir de først bedt om
å skrive et brev der de
forteller om livet deres.
De gjør det samme når det er 40,
og når de er 70.
Arkivet har 150 år med biografiske brev.
Det har også 150 år med legejournaler.
Semantikere får brevene
og studerer ordenes betydning.
De blir bedt om
å avgjøre ordenes karakter,
ord som uttrykker
henrykkelse, optimisme,
takknemlighet.
Videre har man kunnet se
en sammenheng
mellom tettheten av kvinnenes
takknemlighet,
og, ikke bare helsetilstand
men også levetid.
De oppdaget
at jo flere ord det var,
for de som
fra 20-årsalderen
uttrykte takknemlighet
eller beundring,
jo lenger levde de.
De fant til og med
at kvinnene fikk sju år
med ekstra levetid.
De gjenskapte det samme
i mer vanlige livssituasjoner,
i arbeidermiljøer,
og resultatene var de samme.
Selv er jeg lik
mange av dere.
Født og oppvokst i Paris,
Her er det ikke særlig kult
å snakke om hva som går bra
og hva vi blir betatt av.
Men etter å ha tilbrakt tid med David,
etter å ha lest all denne litteraturen,
har jeg hatt lyst til å prøve,
for å se om det stemmer.
Jeg har sett til bevisene
som er lagt fram av
Martin Seligman, mannen bak
positiv psykologi, forsker ved
Universitetet i Pennsylvania,
som man hører så mye om i disse dager.
Han fant følgende:
Det holder, i løpet av en dag,
å finne tre situasjoner,
øyeblikk, samtaler,
smaker, sanseopplevelser,
som gjør oss godt,
som gir oss lyst til å si
"tusen takk",
for at lykkenivået økes
vedvarende,
bare etter tre uker.
Jeg leste dette, gikk hjem,
var oppglødd over
denne informasjonen.
Ved middagsbordet,
med mannen min og mine tre barn,
som da var mellom
åtte og 14 år gamle,
sa jeg til dem
at jeg hadde lest noe sprøtt:
hvis man kan finne -
og da jeg skulle ha sagt
"øyeblikk, situasjoner",
sa jeg i stedet,
hvis man kan finne tre ting
man "digger" med dagen sin,
lever man lenger,
får man bedre helse,
er man lykkeligere.
Så vi kastet oss ut i det.
Det var ikke like lett for alle.
For det er ikke åpenbart.
Evnen å umiddelbart kunne
få tilgang til takknemlighet,
varierer fra person til person.
Særlig for Léon, yngstemann,
var det svært vanskelig.
Han hadde ikke lyst,
ville ikke leke denne leken.
Det jeg er mest stolt av, som mor,
er at Léon, som nå er 14,
kan gå ned trappa
komme bort til deg og si
"her er de tre tingene
jeg digger".
Det har jeg lært barna mine.
Det er en måte å gjøre det på.
Når man gjør det med
folk man kjenner,
folk man lever med,
folk man jobber med,
folk man ikke kjenner,
som man nettopp har møtt,
så skjer det noe veldig spesielt,
fordi det er ikke akkurat
et veldig vanlig samtaleemne.
Hvis det opptar deg, opptar det meg.
Når du forteller om
tingene du digget
er det én regel:
det er ikke lov å kommentere
eller kritisere tingen
hvis man sier det foran andre.
Man lytter til hva de andre digger.
Ofte ser du at dere liker det samme.
Det er en måte å gjøre det på.
Det første steget.
Så er det det andre steget.
Hvis man ikke nødvendigvis
har lyst til snakke om det,
kan man ha
et ark liggende på nattbordet,
det jeg kaller en "diggeliste",
og som forskerne kaller
"takknemlighetsjournal".
Da kan du skrive det ned.
Det siste du gjør
før du legger deg,
før du sovner.
Når du slår av iPaden,
skriver du ned noen ord
på lista.
Dr. Emmons innså at
når dette er
dagens siste gjøremål,
blir søvnen dypere og lengre.
Har man kroniske smerter,
svinner disse hen.
Neste steg
er et takknemlighetsbrev.
Det skjer noe med hjernen
når vi kommer i kontakt med
takknemlighetsfølelsen.
Det er umulig for hjernen
å føle sinne og bitterhet
samtidig som takknemlighet.
Idet du bestemmer deg
for å skrive til noen
gir du deg en sjanse
til å innse det underverket
du har foran deg.
I løpet av et år
ga jeg ingen gaver.
Til mine venners bursdag
skrev jeg til dem.
Jeg skrev takknemlighetsbrev.
Slik besøkte jeg, reiste jeg rundt
i vennskapene mine,
og jeg innså
hvor heldig jeg var.
Med et brev kan du fortelle noen:
"Om du ikke var i livet mitt,
hadde jeg ikke vært sånn og sånn,
hadde jeg ikke visst det og det."
Det gjør det mulig å vurdere
forhold man har til andre,
og se hvilken betydning de har.
Martin Seligman sendte forskningspersoner
på takknemlighetsbesøk.
Du skriver et brev,
og istedenfor å sende det,
avtaler du å møte vedkommende.
Du sier ingenting om hvorfor.
Du bare kommer og leser brevet.
Jeg har gjort det én gang.
For en kraft det har.
Både underveis og etterpå
trengte jeg mang et lommetørkle,
Jeg skrev et takknemlighetsbrev
til mannen min.
Han er her i kveld.
Jeg har aldri sagt det,
men jeg skal si det nå,
selv om han er her.
Vi har vært sammen i 25 år.
Etter et 25 år langt samliv,
er det lett
å rette bebreidelser mot hverandre.
Men nå handlet det ikke om det.
Det handlet om å si til ham
at "hvis du ikke var i livet mitt,
hvis jeg aldri hadde møtt deg,
akkurat den dagen,
hadde jeg aldri blitt
den jeg er i dag."
Jeg sa det til ham.
Jeg skal meddele noe i fortrolighet -
unnskyld, Alex -
Alex leser på do.
Da jeg satte meg for å skrive brevet,
innså jeg at jeg aldri
uten den haugen med magasiner
hadde kunne lært så mye.
Jeg forestilte meg
at jeg skulle fortelle ham det.
Så jeg gjorde det.
Det er dette takknemlighet
er til nytte for.
Å leve det samme livet
på en bedre måte.
Jeg spiller ikke en annen rolle,
jeg forandrer ikke på kulissene.
Det er særlig nyttig å bruke takknemlighet
når det ikke går bra.
Når livet ikke innfrir
til forventningene våre.
Når livet gir oss det motsatte
av det vi ønsker oss.
Når de dagene vi har tilbrakt
med noen vi elsker, er talte,
og vi innser
ved å bruke takknemlighetsfilteret
at til tross for det,
så heldige vi er!
Så heldig jeg er som er her,
på vegne av oss alle,
takker jeg dere
for å ha hørt på meg.
(Applaus)
Ik ben dol op wasmachine-herstellers.
Ze hebben iets bijzonders.
Als er een bij mij langskomt,
ervaar ik voor deze persoon,
omdat ik volstrekt niet kan wat hij kan,
een extreem belangrijk
gevoel van erkentelijkheid.
En daardoor
is niet alleen
mijn wasmachine hersteld,
maar leef ik ook langer.
Ik leef langer.
Hoe kan dat?
Even voorstellen:
David Servan Schreiber.
David Servan Schreiber
was psychiater.
David Servan Schreiber
was mijn neef
en werd iets meer dan een jaar geleden
geveld door een hersentumor.
Op zijn dertigste
werd bij hem een eerste tumor ontdekt.
Je kan niet zeggen dat David
statistisch gezien geluk had.
Vanaf dat moment deed hij beroep
op al zijn kennis, al zijn energie
om te zien hoe
hij niet alleen
zo lang mogelijk kon leven,
in die toestand,
maar vooral zo goed mogelijk.
Wat we van hem weten,
is dat hij zijn dieet aanpaste,
dat hij mediteerde,
dat hij elke dag aan sport deed.
Wat minder bekend is,
omdat hij het niet gepubliceerd heeft,
is de aandacht die hij had
voor alle kleine dingen in zijn leven.
Tot zijn laatste ademtocht was David
een fenomeen van dankbaarheid.
Dankbaarheid is een gevoel
van erkentelijkheid
die we ervaren
als we de smaak beseffen
van hetgeen we beleven.
Het is een zonnestraal
op je kaak, bijvoorbeeld,
de geur van een baby,
vooral je eigen baby.
Het is het je verplaatsen
om iets bij te leren
op een avond.
Voor ons is het
het absolute plezier
om jullie iets te kunnen presenteren
dat ons sterk boeit.
Waarom heeft David
mij op die weg gezet?
Wij hadden het samen vaak
over psychologie.
Omdat er laboratoria bestaan
die zich wijden aan de studie
van de omstandigheden
en de gevolgen van dankbaarheid.
Een zekere Professor Robert Emmons
van de Universiteit UC Davies in Californië
-- de gelukzak --
probeert nu al 12 jaar, in het kader
van de positieve psychologie,
de studie van het openbloeien,
te begrijpen hoe het werkt
en welk effect het op ons heeft.
Dit zijn zijn vaststellingen.
Ten eerste, psychologisch gezien,
als we ons kunnen verwonderen
over de kleine dingen,
over wat je daar beleeft,
over de temperatuur in de zaal,
al was het maar over het feit
dat je op tijd kon komen,
wel, dan voelen we ons gelukkiger,
we voelen ons meer
verbonden met de ander,
we voelen ons alerter
en we voelen ons levendiger.
Daarnaast zijn er bijkomende
positieve effecten op onze relaties:
eerst en vooral
dat we ons minder alleen voelen.
Want dankbaarheid
komt altijd voort
uit iets of iemand
buiten ons om.
Het is een gevoel
dat ons nederig maakt.
Het is een gevoel waardoor we
op onze beurt willen geven.
Maar dat is nog niks.
Het meest verrassende
zijn de vaststellingen
op fysiologisch gebied,
in de werking van het lichaam.
Dan heb ik het over een studie
die sinds 1986 in Minnesota loopt.
Een onderzoeker stelde de volgende
onderzoekshypothese of vraag voor:
zou er een verband zijn
tussen dankbaarheid voelen,
je kunnen verwonderen en een lang leven?
Hoe bestudeer je zoiets?
Je moet mensen vinden
die precies eender leven,
eender eten,
dezelfde lucht inademen,
hetzelfde beroep hebben,
evenveel kinderen hebben,
zeker voor vrouwen is dat cruciaal,
het ideale getal is nul.
En als iedereen getrouwd kon zijn
met dezelfde persoon,
dan is het perfect.
Dat vonden ze,
in een klooster.
Een klooster met 150 jaar archieven.
Deze jonge vrouwen kregen,
bij hun aankomst in het klooster,
als ze 20 zijn, een eerste taak:
schrijf een brief die je beschrijft,
die je leven vertelt.
Dat herhalen ze als ze 40 jaar zijn
en als ze 70 jaar zijn.
Er zijn 150 jaar aan biografische brieven
ter beschikking.
Maar er zijn ook 150 jaar
aan medische dossiers.
De brieven worden aan semantici bezorgd,
die de toon bestuderen
van de woordenschat,
en zij moeten de aard kwantificeren
van de gebruikte woorden
die wijzen op
verwondering,
optimisme
of dankbaarheid.
Vervolgens stelde men een correlatie vast
tussen de dichtheid
van de dankbaarheid
met de gezondheid van de vrouwen
en zelfs met hun levensduur.
Men stelde vast dat
hoe meer woorden er waren,
vanaf de leeftijd van 20 jaar,
die wezen op dankbaarheid of verwondering
hoe langer ze leefden.
Men heeft zelfs kunnen uitrekenen
dat ze een 7 jaar langere
levensverwachting hadden dan hun zusters.
Men heeft dit herhaald
in meer courante omgevingen,
bij arbeiders,
met exact hetzelfde resultaat.
Zelf ben ik, zoals sommigen onder jullie,
geboren en getogen in Parijs.
We hebben hier niet de gewoonte
om te praten over wat goed gaat
en ons verwondert.
Maar door mijn contact met David,
door het lezen van deze documentatie
wilde ik me eraan wagen,
om het uit te proberen.
Ik moest mijn toevlucht nemen
tot het bewijsmateriaal
van Martin Seligman,
stichter van de positieve psychologie,
onderzoeker aan de Universiteit
van Pennsylvania.
Je hoort wel vaker over hem tegenwoordig.
Hij heeft vastgesteld
dat het volstaat om per dag
3 situaties te vinden,
momenten,
interacties,
smaken,
gewaarwordingen
die ons deugd hebben gedaan
en waarvoor we geneigd zijn
om 'wel bedankt!' te zeggen
om ons geluksniveau
duurzaam te doen verbeteren,
binnen de 3 weken.
Ik lees dat,
ik kom thuis,
opgetogen over de informatie,
ik ga aan tafel met mijn man
en mijn drie kinderen,
die op dat moment
tussen 8 en 14 jaar zijn,
en ik zeg: "Ik heb iets mafs
gelezen vandaag: als je elke dag --
en terwijl ik wil zeggen 'momenten, situaties
waarvoor je --' kortom,
wat ik zei, was dat als je per dag
3 dingen 'top' vindt,
je langer zal leven,
gezonder zal zijn en gelukkiger.
En we gingen ervoor.
Het valt niet iedereen makkelijk.
Het is niet evident.
Ons niveau van onmiddellijke toegang
tot dankbaarheid is verschillend
van de ene persoon tot de andere.
Vooral voor Léon, de jongste,
was het extreem moeilijk.
Hij was bedrukt,
hij had geen zin om te spelen.
Eén van de dingen waar ik
als mama fier op ben,
is dat Léon vandaag,
op zijn veertiende,
deze trap zou kunnen afdalen,
voor u zou kunnen komen staan en zeggen:
"Dit zijn de 3 dingen die ik top vind."
Ik heb dat aan mijn kinderen geleerd.
Het is een manier van doen.
Als je dat doet
met mensen die je kent,
met wie je samen leeft,
of samenwerkt,
mensen die je niet kent,
die je pas hebt ontmoet,
dan gebeurt iets heel bijzonders.
Want het is een nogal
ongebruikelijk gespreksonderwerp.
Als het jou raakt, raakt het mij.
Als ik je hoor vertellen wat jou vandaag
gelukkig maakte, dan is er één regel:
op een top die openlijk wordt gedeeld,
geef je geen commentaar, geen kritiek.
Je luistert naar de top van anderen,
je neemt hem in je op en vaak stel je vast
dat jij dat ook hebt ervaren.
Je voegt hem aan je lijst toe.
Dat is één manier van doen,
het niveau 0.
Dan is er niveau 1.
Als je niet veel zin hebt
om erover te praten, kan je beginnen
door op je nachttafel
wat ik een 'topboekje' noem te leggen,
wat onderzoekers
een 'dankbaarheidsdagboek' noemen,
waarin je gewoon kan noteren,
voor je gaat slapen,
het laatste wat je doet
voor je gaat slapen,
als je je iPad uitschakelt,
vul je je boekje in.
Dokter Emmons stelde vast
dat als dat het laatste is
wat je doet op een dag,
je dieper slaapt,
langer,
en als je chronische pijn lijdt,
verzacht het je pijn.
Dan is er het volgende niveau:
de dankbaarheidsbrief.
Dit is wat er gebeurt
in onze hersenen:
als we verbinding maken
met dat gevoel van dankbaarheid,
kunnen onze hersenen niet tegelijk
-- dat is onmogelijk --
rancune of woede voelen.
Dus als je gaat zitten
om iemand te schrijven,
dan maak je je op
om je verwondering te beseffen
over wat voor je ligt.
Een jaar lang
heb ik geen enkel cadeau gegeven.
Mijn enige cadeau
was schrijven voor de verjaardagen
van mijn vrienden.
Ik schreef ze dankbaarheidsbrieven.
Ik dacht opnieuw na over
mijn vriendschappen,
mijn relaties
en ik besefte het geluk
dat ik had.
In zo'n brief kan je zeggen:
"Als jij geen deel was van mijn leven,
dan is dit wat ik niet zou zijn
en wat ik niet zou weten.
Daardoor kan je de maat nemen
van de relatie en van de diepte
van je relatie met de ander.
Vervolgens stuurde Martin Seligman
proefpersonen op dankbaarheidsbezoek.
Je schrijft de brief,
en in plaats van hem te versturen,
maak je een afspraak
met de persoon, zonder te zeggen
waarom je komt,
en je komt hem de brief voorlezen.
Ik heb er, toegegeven,
maar één gedaan.
Het is krachtig,
ik had er een hoop
Kleenex voor nodig,
ook bij de overhandiging.
Ik heb een dankbaarheidsbrief
geschreven aan mijn man.
Hij zit vandaag in de zaal. Ik had het
hem nooit gezegd, maar ik zeg het nu.
We zijn 25 jaar samen.
In 25 jaar samenleven,
kan je heel gemakkelijk
een lijst van verwijten maken.
Maar daar ging het niet om.
Het ging erom hem te zeggen:
"Als jij geen deel van mijn leven was,
als ik je niet had ontmoet,
als ik die dag niet op jou was gevallen,
dan is dit alles wat ik nooit
zou zijn geworden."
En dat heb ik gedaan.
Ik ga jullie iets bekennen.
Sorry, Alex.
Alex leest op het toilet.
Toen ik me aan deze brief zette,
besefte ik dat ik,
zonder die hoop tijdschriften,
een hoop dingen
nooit zou hebben geleerd,
dankzij hem.
Ik hoorde het me hem zeggen.
Ik heb het hem gezegd.
Dankbaarheid dient precies daarvoor.
Gewoon om hetzelfde leven te leiden,
maar dan beter.
Ik verander de personages niet,
ik verander het decor niet.
En waar het echt uitzonderlijk nuttig wordt,
is wanneer het niet gaat.
Als het leven ons niet geeft wat we willen,
als het ons het tegendeel geeft
van wat we willen.
Als de tijd die we hebben doorgebracht
met iemand van wie we houden, geteld is,
en we beseffen,
door die filter,
ondanks dat alles,
hoeveel geluk we hebben.
Mijn geluk bestaat erin om er te zijn,
om namens ons allen
hier geduldig te zitten.
Hartelijk dank.
(Applaus)
Podziwiam ludzi naprawiających pralki,
jest w nich coś wyjątkowego.
Gdy przychodzą do mnie,
podziwiam ich,
bo nie mam pojęcia,
jak zrobić to, co oni.
To bardzo ważne - poczucie uznania.
Gdy to czuję,
nie tylko pralka jest naprawiona,
ale i ja żyję dłużej.
Jak to możliwe?
Oto David Servan Schreibe.
Był psychiatrą.
Był moim kuzynem.
Trochę ponad rok temu
David zachorował na raka mózgu.
Gdy miał 30 lat
znaleziono u niego
pierwszego guza.
David nie zdawał się na los.
Zmobilizował całą wiedzę i energię,
by dowiedzieć się jak żyć,
nie tylko jak najdłużej,
ale i najlepiej, jak się da.
Wiemy, że zmienił dietę,
medytował
i codziennie ćwiczył.
Nie wiemy zaś,
bo o tym nie mówił publicznie,
ile uwagi skupiał
na drobiazgach w swoim życiu.
Do ostatniego tchnienia
David był pełen wdzięczności.
Wdzięczność jest emocją poznawczą,
którą czujemy,
gdy odkryjemy smak życia.
Blask słońca na tarasie,
zapach dziecka -
szczególnie własnego.
To chęć do wyjścia i nauki nowych rzeczy
każdego dnia.
To dla nas wielka przyjemność
przedstawić wam to,
czym jesteśmy zafascynowani.
Ale dlaczego David mnie z tym zaznajomił?
Dużo rozmawialiśmy o psychologii.
Istnieją całe laboratoria
i departamenty badające
okoliczności i konsekwencje wdzięczności.
Prof. Robert Emmons
pracujący na UC Davis w Kalifornii,
jest bardzo szczęśliwy.
Przez 12 lat dociekliwych badań
psychologii pozytywnej
próbował zrozumieć,
jak to działa i jak na nas wpływa.
Oto co odkrył:
z punktu widzenia psychologii,
gdy doceniamy drobiazgi,
które nas otaczają,
od temperatury w pokoju,
po punktualność,
czujemy się szczęśliwsi,
bardziej związani z innymi.
Jesteśmy czujniejsi i bardziej świadomi,
czujemy, że żyjemy lepiej.
Są też inne zalety
dotyczące relacji.
Przede wszystkim to,
że czujemy się mniej samotni.
Jest tak,
bo wdzięczność zawsze pochodzi
z kogoś lub czegoś
nie wychodzącego od nas.
Ta emocja daje nam pokorę,
budzi w nas chęć,
by samemu zacząć dawać.
Ale to wszystko to nic.
Najbardziej zaskakuje rzecz
odkryta na poziomie psychologicznym:
jak reaguje ciało.
Opowiem o badaniu
prowadzonym w Minnesocie w 1986 roku.
Badacz wysunął hipotezę
i zapytał,
czy istnieje związek
między uczuciem wdzięczności,
a docenianiem i długością życia.
Jak to zbadać?
Znajdźmy ludzi
żyjących w ten sam sposób,
jedzących to samo,
oddychających tym samym powietrzem,
pracujących tak samo,
mających tyle samo dzieci,
co ważne zwłaszcza u kobiet,
najlepiej zero.
Gdyby każdy mógł poślubić tę samą osobę,
byłoby świetnie.
Oni znaleźli takich ludzi.
W opactwie.
Dokładniej - w opactwie z archiwami
liczącymi 150 lat.
Te młode kobiety,
przybyły tam w wieku 20 lat,
najpierw miały napisać list o sobie,
opowiadający o ich życiu.
Powtarzały to w wieku 40, a potem 70 lat.
Mieliśmy 150 lat listów biograficznych.
Mieliśmy nawet 150 lat danych zdrowotnych.
Przekazaliśmy te listy semantykom
badającym treść słownictwa.
Poprosiliśmy ich o określenie
natury słów wyrażających
uznanie, optymizm
lub wdzięczność.
Możemy teraz zestawić
poziom szczęścia tych kobiet
nie tylko z ich zdrowiem,
ale również długością życia.
Odkryto, że im więcej słów
wyrażających wdzięczność i uznanie
tym dłużej żyły.
Wyliczyliśmy,
że ich długość życia
była o 7 lat dłuższa niż innych sióstr.
Zastosowaliśmy to porównanie
w aktualniejszych danych,
dotyczących klasy średniej,
i uzyskaliśmy taki sam rezultat.
Tak, jak niektórzy z was,
urodziłam się i wychowałam w Paryżu.
Tutaj rzadko mówi się
o powodzeniu i powodach do wdzięczności.
Jednak, po wizytach u Davida,
po lekturze tych dokumentów i artykułów
wciąż chciałam spróbować
i zobaczyć.
Musiałam znaleźć mocny dowód.
Martin Seligman,
pionier psychologii pozytywnej
badacz na Uniwersytecie Pensylwanii,
na pewno jeszcze o nim pomówimy,
odkrył,
że wystarczy codziennie
wychwycić 3 wydarzenia,
chwile, interakcje,
smaki, wrażenia
poprawiające nam samopoczucie,
za które czujemy wdzięczność,
żeby zwiększyć na stałe poziom szczęścia
już po trzech tygodniach.
Wróciłam do domu
bardzo tym podekscytowana,
usiadłam z mężem i trojgiem dzieci,
w wieku od 8 do 14 lat,
powiedziałam im,
że przeczytałam coś szalonego:
jeśli wychwycisz w ciągu dnia chwilę,
"oto wspaniały moment",
jeśli znajdziesz 3 dobre rzeczy dziennie,
będziesz żyć dłużej,
będziesz zdrowszy i szczęśliwszy.
I zaczęliśmy.
Nie dla każdego jest to łatwe,
mamy różne predyspozycje.
Najtrudniejsze było to dla Léona,
najmłodszego dziecka.
Był pod presją, nie chciał się bawić.
To mój ogromny rodzicielski sukces:
Léon ma dziś 14 lat,
a potrafi, idąc schodami,
stanąć i wymienić
3 dobre rzeczy.
Moje dzieci się tego nauczyły.
Gdy robimy tak z osobami, które znamy,
z którymi żyjemy,
pracujemy,
z nieznajomymi
czy nowymi znajomymi,
staje się coś wyjątkowego,
bo nie jest to zwykły temat rozmów.
Porusza nas.
Słuchając, co kogoś dzisiaj uszczęśliwiło,
musimy pamiętać,
że to nie czas na krytykę.
Gdy ktoś dzieli się swoim szczęściem,
słuchamy, przyswajamy
i odkrywamy, że też to doceniamy
i dodajemy to do swojej listy.
To jeden sposób,
poziom 0.
A teraz poziom 1:
jeśli nie chcesz o tym mówić,
trzymaj koło łóżka notes.
Ja nazywam go "książką radości",
a badacze "dziennikiem wdzięczności".
Wypisz powody wdzięczności,
niech to będzie ostatnia rzecz,
jaką zrobisz przed snem.
Gdy wyłączysz iPada,
weź dziennik.
Dr Emmons odkrył,
że gdy jest to ostatnia rzecz,
jaką robisz przed snem,
to śpisz lepiej, dłużej
i gdy długo cierpisz,
ból maleje i znika.
Następny poziom
to list uznania.
Oto, co dzieje się w mózgu,
gdy łączymy się
z wdzięcznością:
mózg nie może
czuć równocześnie
gniewu czy złości.
Od teraz siadając i mówiąc:
"Napiszę do kogoś",
możemy poukładać myśli,
by odkryć piękno wokół nas.
Przez rok nie dawałam prezentów.
Jedynymi moimi podarkami
były listy pisane na urodziny.
Pisałam listy wdzięczności.
Przebadałam swoje przyjaźnie, relacje
i uświadomiłam sobie
ile mam szczęścia.
To był list,
który pozwolił mi powiedzieć:
"Gdyby nie ty, to i to by mnie ominęło,
tamtego bym nie wiedziała".
Pozwala to pojąć zakres
i głębię relacji z innymi.
Martin Seligman wyrażał
wdzięczność podczas wizyt.
Napisał list
i brał go na spotkanie zamiast wysłać.
Nie mówił,
po co przyszedł,
tylko czytał swój list.
Przyznaję się - zrobiłam tak tylko raz.
Było ciężko
i zużyłam wiele chusteczek
podczas odpowiedzi.
Napisałam list do swojego męża,
który jest dzisiaj z nami.
Nigdy mu tego nie mówiłam,
ale powiem to, nawet jeśli tutaj jest.
Jesteśmy razem już 25 lat.
Po 25 latach razem lista skarg
byłaby bardzo łatwa do napisania.
Ale nie o to przecież chodzi.
Chciałam powiedzieć mu:
"Jeśli by cię nie było,
gdybym cię nie poznała, nie zakochała się,
oto, jaką bym nie była".
I tak zrobiłam.
Powiem wam sekret - przepraszam, Alex.
Alex czyta w toalecie.
I gdy usiadłam do pisania listu,
zrozumiałam,
że bez jego stosu gazet
nie wiedziałabym bardzo wielu rzeczy.
Zawdzięczam to jemu.
Słyszałam siebie, jak to mówię.
Powiedziałam mu to.
Oto jak oddziałuje wdzięczność.
To po prostu to samo życie,
ale lepsze.
Nie zmieniłam żadnych drobiazgów,
żadnych szczegółów.
Jest to szczególnie przydatne,
gdy nie wszystko idzie dobrze.
Gdy życie nie daje nam tego,
czego chcemy,
lub daje coś całkiem odwrotnego.
Gdy czas, który spędzamy z kochaną osobą
jest ograniczony...
odkrywamy
patrząc przez ten pryzmat,
że na przekór wszystkiemu
ile mamy szczęścia.
Dla mnie, szczęście to
być tutaj z wami,
cierpliwymi widzami.
Dziękuję.
(Brawa)
Admiro os técnicos de
máquinas de lavar
porque eles têm algo de especial.
Quando algum vem à minha casa,
eu sinto por esta pessoa,
porque não sei como fazer
o que ele ou ela faz,
um sentimento de reconhecimento
extremamente importante.
E quando sinto isso,
não somente a máquina
de lavar é reparada,
mas na verdade vivo mais tempo.
Mas como eu faço isso?
Apresento a vocês David,
David Servan Schreiber.
David foi um psiquiatra.
David Servan Schreiber
era meu primo.
E, ele faleceu há pouco
mais de um ano
por um tipo de câncer no cérebro.
Quando ele tinha 30 anos de idade,
o primeiro tumor foi detectado.
Não podemos dizer que
David era alguém que,
estatisticamente falando,
teve a sorte a seu lado.
De lá pra cá, ele mobilizou
todo o seu conhecimento,
toda sua energia
para tentar descobrir
como ele poderia viver,
não apenas o maior tempo
possível nestas circunstâncias,
mas também da melhor forma possível.
O que sabemos sobre ele
é que ele modificou sua dieta,
praticou meditação,
e se exercitou todos os dias.
Mas o que nós não sabemos,
pois ele não fez isso publicamente,
é a quantidade de atenção que ele deu
a todos os detalhes e às
pequenas coisas em sua vida.
Até seu último suspiro, David foi
um fenômeno de gratidão.
A gratidão é um sentimento
de reconhecimento que sentimos
quando percebemos o sabor da vida
que estamos vivendo.
É, por exemplo, um raio de sol no deck,
a fragrância de um bebê,
especialmente quando é
nosso próprio filho.
É o ato de se motivar a sair
e a aprender coisas novas
uma noite.
É, para nós, o prazer absoluto
ter a chance de apresentar
a vocês a nossa paixão.
Mas por que David
me guiou para tudo isso?
Nós conversamos muito sobre psicologia.
É porque existem
laboratórios e departamentos
inteiros que estudam
as circunstâncias
e as consequências da gratidão.
Há um senhor chamado
Professor Robert Emmons
que trabalha na UC Davis na Califórnia,
ele é muito afortunado,
por 12 anos de estudo
e pesquisas na área
sobre psicologia positiva
ele tem tentado entender
como é que funciona e o efeito
que isso pode ter sobre nós.
E aqui está o que ele percebeu.
Primeiro, em um nível psicológico
quando sabemos que nós apreciamos
todos os pequenos detalhes
que nos cercam no dia a dia,
desde a temperatura em suas salas
até sermos capazes
de chegarmos na hora,
nós nos sentimos mais felizes,
nós nos sentimos mais
conectados com os outros,
nós nos sentimos
mais alertas,
e nos sentimos mais vivos.
Depois, estão os benefícios secundários
trata-se dos relacionamentos.
Acima de tudo, está o fato
de que nós sentimos
muito menos solidão.
Isto porque a gratidão sempre vem
de alguma coisa ou de alguém
que está separado de nós.
Esta é uma emoção
que nos torna humildes,
que nos faz querer
ter nossa chance de oferecer.
Mas tudo isso não é nada.
O mais chocante são os
efeitos que foram descobertos
no nível psicológico,
ou simplesmente
em como nosso corpo trabalha.
Gostaria de falar
sobre um estudo
em Minnesota em 1986.
Um pesquisador hipotetizou
e perguntou
se havia alguma ligação entre
sentir-se grato,
embora sabendo como
apreciar coisas, e a longevidade.
Então como estudamos algo como isso?
Temos que encontrar
pessoas que vivam exatamente
da mesma forma,
que comam as mesmas coisas,
que respirem o mesmo ar,
que tenham o mesmo emprego,
que tenham o mesmo número de filhos,
o que é importante com as mulheres,
sendo zero o número ideal.
Além disso, se todos pudessem
se casar com a mesma pessoa,
isso seria ótimo.
E eles encontraram essas pessoas.
Eles os encontraram numa abadia.
Mais especificamente em uma abadia
com arquivos de 150 anos.
Quando estas jovens
chegaram na abadia,
aos 20 anos, solicitaram
escrever uma carta se apresentando
contando suas estórias de vida.
Elas fizeram o mesmo aos 40 anos,
e o mesmo aos 70.
Nós tivemos 150 anos
de cartas biográficas.
Nós também tivemos 150 anos
de registros médicos.
Nós passamos estas
cartas aos semanticistas,
que estudam o conteúdo do vocabulário,
e pedimos que quantificassem a natureza
das palavras utilizadas que expressavam
apreciação, otimismo,
ou gratidão.
E assim nós poderíamos correlacionar
o nível de satisfação dessas mulheres
não apenas com sua saúde,
mas também com as
expectativas de vida.
Foi descoberto que quanto
mais essas palavras
que expressavam gratidão e apreciação
foram usadas após a idade de 20 anos,
mais tempo as mulheres viviam.
Poderíamos quantificar isso a tal ponto
que essas mulheres tiveram
uma expectativa de vida
maior do que suas irmãs em 7 anos.
Foi reproduzido o mesmo
com casos atuais
em relação à classe média,
e os mesmos resultados foram produzidos.
Eu sou como alguns de vocês aqui.
Nasci e fui criada em Paris,
provavelmente não é
o mais apropriado
para falar sobre o que está indo bem
e o que nos torna gratos.
No entanto, após ter
visitado David tantas vezes,
depois de ter lido todos
estes registros e artigos,
Eu ainda queria tentar
e ver.
Eu tive que considerar
a difícil evidência.
Martin Seligman, muito influente
em psicologia positiva e pesquisador
na Universidade da Pensilvânia,
nós falamos um pouco sobre ele hoje,
reconheceu o seguinte:
Um dia, é suficiente para
identificar 3 situações,
momentos, interações,
gostos, sensações
que nos fizeram sentir bem
e que nos fazem querer dizer,
"Obrigada". --
para melhorar o nível de felicidade
de alguém permanentemente
após apenas 3 semanas.
Eu li isso, fui pra casa
animada com essa informação,
me sentei à mesa com
meu marido e 3 filhos,
que tinham entre 8 e 14 anos de idade,
e disse a eles eu li algo louco hoje
que diz que se você pode
localizar em um dia
um momento, "aqui está
um grande momento"
em breve,
o que contei a eles foi que
se você pode localizar
3 coisas boas no seu dia,
você viverá mais,
você terá uma saúde melhor,
e será mais feliz.
E nós começamos a fazer dessa forma.
Não é tão fácil para todos.
Não é óbvio.
Nosso nível de acesso imediato
à gratidão é um pouco
diferente de pessoa para pessoa.
Foi muito difícil para Léon,
meu filho caçula.
Ele estava sobre pressão,
não queria sequer brincar.
Das realizações
que mais me orgulho
é que hoje Léon está com 14 anos
e ele pode descer essas escadas
ficar aqui para contar a todos,
"Minhas 3 coisas boas são
essa, essa e essa."
Meus filhos aprenderam isso.
É uma forma de fazer.
Quando fazemos isso com
pessoas conhecidas,
com quem convivemos,
com quem trabalhamos,
com as pessoas que não conhecemos,
com quem reencontramos,
algo muito especial acontece,
porque não é
um tópico comum de conversação.
Se isso te move, isso me move.
Quando escutamos os outros
falarem sobre o que os fez felizes hoje,
há uma regra para seguirmos;
que é não comentar ou criticar.
Quando alguém escolhe compartilhar
sua felicidade, nós escutamos,
absorvemos e geralmente,
também temos essa situação para apreciar
e acrescentamos isso
a nossas próprias listas.
Esta é uma forma de fazer isso,
no nível zero.
E depois nós temos o nível um.
Se você não quer conversar sobre isso,
na verdade você pode
fazer anotações
em sua mesa de cabeceira.
Chamo de "caderno de coisas felizes"
e nos laboratórios eles
o chamam de "diário de gratidão"
para que escreva
suas fontes de gratidão
antes de ir dormir,
e esta é a última coisa
que fará antes de dormir.
Quando você desliga seu iPad,
você pode pegar seu pequeno diário.
Dr. Emmons descobriu
que se isso é a última coisa
que fazemos em nosso dia,
dormimos mais profundamente,
por mais tempo,
e se nós sofremos de uma dor crônica
a dor enfraquece e desaparece.
E o próximo nível
é a carta de apreciação.
E aqui está o que acontece
em nossos cérebros
quando nos associamos
a sentimentos e emoções de apreciação.
É impossível para nossos cérebros,
ao mesmo tempo,
sentir ressentimento ou raiva.
E desde o momento quando você se senta
e diz, "vou escrever para alguém",
podemos lembrar os pensamentos
para percebermos a maravilha
que nos cerca.
Por um ano eu não dei nenhum presente;
os únicos presentes que eu dei
eram cartas nos aniversários
dos meus amigos.
Escrevi-lhes cartas de apreciação.
Eu examinava e reexaminava
minhas amizades, relacionamentos,
e eu de repente me tornei consciente
do quanto eu era afortunada.
Essa foi uma carta, de fato,
de, "Se você não estivesse em minha vida,
eis o que eu não me tornaria,
e eis o que eu não saberia."
Isso nos permite
uma compreensão do escopo
e profundidade nos relacionamentos
que temos com os outros.
E então agora o que Martin Seligman fez,
ele enviou estas mensagens de gratidão
visitando o destinatário.
Você escreveria a carta,
e ao invés de enviá-la,
você a levaria num encontro
com o destinatário,
não contaria a ele,
o motivo de sua vinda,
e você leria a carta pra ele.
Eu fiz isso uma vez,
eu confesso, não mais.
É difícil,
eu precisava de
mais Kleenex durante,
um pouco mais de Kleenex
quando estava tendo feedback.
E escrevi a carta de
apreciação para meu marido,
que está aqui,
eu nunca falei isso, mas direi
mesmo que esteja aqui.
Nós estamos juntos há 25 anos.
Em 25 anos juntos,
a lista de queixas
seria muito, muito fácil de escrever.
Mas não é o caso.
A questão é dizer a ele,
"Se você não estivesse em minha vida,
se não tivesse te conhecido,
se não tivesse me apaixonado naquele dia,
aqui estão todas as coisas
que eu não teria me tornado."
E eu fiz exatamente isso.
E contarei a vocês um segredo,
Alex, me desculpe,
Alex lê no banheiro.
E quando me sentei para
escrever essa carta
Eu percebi que
nunca sem essa pilha de revistas
Eu não teria aprendido tantas coisas.
Eu devo tudo isso a ele.
Eu me ouço, dizendo isso a ele.
Eu disse a ele.
E aqui está exatamente
o que a gratidão faz.
Exatamente vivendo a mesma vida,
mas melhor.
Não mudei nenhum personagem,
não mudei quaisquer detalhes.
E onde ela verdadeiramente se torna útil
é quando as coisas não estão indo tão bem.
É quando a vida não nos oferece
o que desejamos,
e quando a vida nos dá o oposto
do que desejamos.
Quando o tempo que nós
gastamos e temos ainda a gastar
com alguém que nós amamos, é limitado--
nós percebemos,
olhando as coisas através de seus olhos,
apesar de tudo o que está acontecendo,
como somos afortunados.
Para mim, sorte é estar
aqui com todos vocês,
sentados pacientemente.
Agradeço a todos vocês sinceramente.
(Aplausos)
Obožavam majstore za veš mašine
jer imaju nešto vrlo posebno.
Prema jednom majstoru
koji dolazi kod mene,
osećam veliku zahvalnost,
upravo jer ne znam da radim
ono što on zna da radi.
Kada ga pozovem,
ne samo da je veš mašina popravljena,
već i živim duže.
Kako to da živim duže?
Predstavljam vam Davida,
Davida Servana Šreibera.
David Servan Šreiber bio je psihijatar,
David Servan Šreiber
bio je moj rođak
i odneo ga je,
pre nešto više od godinu dana
tumor na mozgu.
Kada je imao 30 godina,
otkriven mu je prvi tumor.
Ne može se reći da je David
neko ko je statistički imao sreće.
U tom trenutku pokrenuo je
sva svoja znanja, svoju energiju
da pokuša da vidi kako
bi mogao da živi, ne samo što duže
pod takvim uslovima,
već i najbolje moguće.
Znamo da je
promenio režim ishrane,
da je praktikovao meditaciju,
da je vežbao svakoga dana.
Ali ono što najmanje znamo,
jer nigde nije to objavio,
je pažnja koju je posvetio svim
detaljima i malim stvarima iz svog života.
Sve do poslednjeg daha,
David je bio
fenomen zahvalnosti.
Zahvalnost je osećanje
prepoznavanja koje iskusimo,
kada shvatimo ukus onoga
što proživljavamo.
Radi se o zraku sunca na obrazu,
na primer,
o mirisu bebe
posebno kada je naša.
To znači izaći napolje, gurnuti se
da bismo nešto naučili
jedne večeri.
Nama predstavlja najveće zadovoljstvo
kada imamo priliku da vam predstavimo
šta nas oduševljava.
Zašto me je David naveo
da mislim na sve ovo?
Govorili smo mnogo o psihologiji zajedno.
To je zato što postoje
čitave laboratorije koje proučavaju
okolnosti i posledice zahvalnosti.
Jedan gospodin koji se zove Robert Emons
i koji radi na Univerzitetu Dejvis u Kaliforniji,
ima mnogo sreće
da već 12 godina, u okvirima
pozitivne psihologije
proučava razvoj i pokušava da shvati
kako zahvalnost funkcioniše
i kakav uticaj može da ima na nas.
Evo do čega je došao.
Najpre, na psihološkom planu,
znamo da se oduševimo
malim stvarima.
Onim što proživljavate u ovom trenutku,
temperaturom u prostoriji,
činjenicom da ste uspeli
da stignete na vreme,
zar nije to ono što nas čini srećnim,
osećamo se povezanijim sa drugima,
osećamo se žustrije
i osećamo se življe.
Zatim, sporedne koristi
na planu veze su,
najpre, da se osetimo
manje usamljenima.
Zato što zahvalnost uvek proizlazi
iz nečega ili nekoga
ko je izvan nas.
To je osećanje koje nas čini poniznima.
To je osećanje koje nam daje želju
da uzvratimo uslugu.
Ali sve ovo nije ništa.
Najneobičnija stvar
do koje smo došli je povezana,
na psihološkom planu,
sa funkcionisanjem tela.
Govorim vam o jednoj studiji
koja je napravljena
u Minesoti 1986.
Jedan istraživač je došao
do sledeće hipoteze.
Postavio je ovo pitanje:
da li postoji veza između
osećanja zahvalnosti,
dakle između toga da znamo
da se oduševimo i dugovečnosti?
Kako se proučava ovako nešto?
Treba pronaći ljude koji imaju isti
način života, koji jedu isto,
koji udišu isti vazduh,
koji imaju istu profesiju,
koji će imati isti broj dece,
to je posebno važno
ako se radi o ženama,
bez dece bi bilo idealno.
Zatim ako bi svi mogli
da su venčani za istu osobu,
imali bismo pun pogodak!
To je pronađeno.
To je pronađeno u jednom manastiru.
U manastiru u kome
ima 150 godina arhive.
Tu se nalaze samo mlade žene
jer one dolaze u manastir.
Prva stvar koju su ih pitali
kada su imale 20 godina,
bila je da napišu pismo
koje ih predstavlja,
koje govori o njihovom životu,
zatim napišu opet pismo
sa 40 godina,
i opet sa 70 godina.
Imamo 150 godina biografskih pisama.
Ali isto tako imamo 150 godina
medicinskih dosijea.
Ova pisma su data semantičarima,
koji proučavaju sadržaj teksta
i pitali su ih da kvantifikuju prirodu
upotrebljenih reči koje prikazuju
divljenje, optimizam
ili zahvalnost.
A zatim smo mogli da povežemo
koliko se često zahvalnost ponavlja
sa ne samo nijhovim zdravstvenim stanjem,
već i sa dužinom njihovog života.
Primetili smo
da što je više bilo reči zahvalnosti,
ali već od njihove 20. godine,
reči koje su pokazivale
zahvalnost ili oduševljenje,
one su duže živele.
To je moglo da se izmeri dotle
da znamo
da su imale 7 godina više
očekivanog života nego njihove sestre.
Isto istraživanje je bilo ponovljeno
u svakodnevnijim kontekstima,
među radnicima.
Došlo se do identičnih rezultata.
Ja sam kao neki od vas ovde,
rođena sam u Parizu,
odrasla sam u Parizu,
uopšte nije elegantno
razgovarati ovde o tome šta je dobro
i šta nas zadivljuje.
Ali pošto sam posećivala Davida
i pošto sam pročitala
čitavu tu dokumentaciju,
imala sam želju da pokušam
da vidim.
Morala sam da se okrenem očiglednom,
Martinu Seligmanu, osnivaču
pozitivne psihologije, istraživaču
na Univerzitetu u Pensilvaniji.
Upravo danas s namerom
razgovaramo o tome,
On je uspeo da utvrdi sledeće:
dovoljno je da u jednom danu
pronađete 3 situacije,
trenutka, interakcije,
ukusa, senzacije,
koje su nam donele nešto dobro
i zbog kojih želite da kažete
"To je to! Hvala!";
da biste poboljšali svoj nivo sreće
i koji bi pritom bio trajan,
nakon samo 3 nedelje.
Kada sam pročitala ovo,
vratila sam se kući,
relativno uzbuđena informacijom,
sela sam za sto sa mužem i troje dece,
koji su u tom trenutku imali
između 8 i 14 godina
i rekla sam im da sam danas pročitala
nešto skroz otkačeno,
što kaže da u toku dana ako znamo
da prepoznamo situacije,
momente "Aha" situacija
ukratko,
ono što sam im rekla
je da ako znamo da pronađemo
3 takva iskustva u toku dana,
živećemo duže,
živećemo zdravije, bićemo srećniji.
I krenuli smo.
Nije lako za sve.
Nije očigledno.
Nivo trenutnog prihvatanja zahvalnosti
razlikuje se od osobe do osobe.
I očigledno je, za Leona, najmlađeg,
bilo izuzetno teško.
Bio je potišten, nije želeo,
nije želeo da se igra.
Kao mama, jako sam ponosna na to što
Leon danas ima 14 godina,
mogao bi da siđe niz ove stepenice,
da dođe ispred vas i da vam kaže:
"Evo moja 3 iskustva."
To je ono što sam naučila svoju decu.
To je jedan od načina da se to uradi.
Kada to radimo sa ljudima koje poznajemo,
ljudima sa kojma živimo,
ljudima sa kojima radimo,
ljudima koje ne poznajemo,
koje smo upravo sreli,
dešava se nešto posebno
jer to nije svakidašnja
tema razgovora.
Ako vas dotiče, dotiče i mene.
Kada čujem šta vas je
razveselilo danas, postoji jedno pravilo,
to iskustvo se ne komentariše
niti se kritikuje.
Ako se zahvaljujemo u javnosti,
slušamo iskustvo drugih ljudi,
upijamo ga, vrlo često
primećujete da ste i vi imali
isto iskustvo i dodate ga na vašu listu.
To je jedan način ih pronađete,
to je nulti nivo.
Zatim tu je nivo 1
koji se sastoji od toga da,
ako ne želimo
da pričamo o tome, možemo
da počnemo od toga da,
imamo na noćnom stočiću,
nazvala sam to "sveska zahvalnosti",
koja se u laboratorijama zove
"dnevnik zahvalnosti",
koji vam omogućava
da jednostavno zabeležite
pre nego što legnete da spavate,
to je poslednja stvar
koju uradite pre nego što zaspite,
u trenutku kada isključite iPad,
popunite sveščicu.
Dr Emons je primetio
da kada to radimo,
ako je to poslednja stvar
koju uradimo u toku dana,
san je dublji,
san je duži,
a ako patimo od hroničnih bolova,
bolovi nestaju.
Zatim je tu naredni nivo:
pismo zahvalnosti.
Evo šta se desi u našem mozgu
kada se povežemo
sa tim osećanjem zahvalnosti.
Mozak ne može u isto vreme,
za njega je to nemoguće,
da oseti ljutnju ili bes.
U trenutku kada sednete
i kažete pisaću nekome,
zapravo time privlačite stvari sebi,
kako biste shvatili sve divno
što imate pred sobom.
Godinu dana nisam nikome ništa poklonila;
jedino što sam poklonila,
bilo je to što sam prijateljima
pisala za njihov rođendan,
pisala sam im pisma zahvalnosti.
Time sam preispitala
svoja prijateljstva, svoje odnose
i shvatila sam da imam mnogo
sreće.
Radi se o pismu,
koje nam dozvoljava da kažemo:
"Kada ne bi bio u mom životu,
evo šta ne bih bila,
evo šta ne bih znala."
To dozvoljava da izmerimo
odnos i dubinu odnosa
koji imamo sa drugima.
Martin Seligman
je poslao subjekte u posetu zahvalnosti.
Napišete pismo
i umesto da ga pošaljete, nađete se
sa tom osobom, ne kažete joj
zbog čega dolazite
i dođete da joj saopštite to pismo.
Priznaću vam da sam to uradila
samo jedanput.
Moćno je,
potrošila sam mnogo maramica
u toku čitanja,
mnogo maramica u trenutku
kada mi je zahvalnost uzvraćena.
Napisala sam pismo zahvalnosti svom mužu.
On je večeras ovde, u sali,
nikada nisam ovo rekla pred njim,
ali ću ipak reći,
iako je ovde.
Zajedno smo 25 godina.
Nakon 25 godina zajedničkog života,
lako je sastaviti
listu prigovora, prelako je napraviti je.
Ali ne radi se o tome.
Trebalo je reći:
"Da nisi u mom životu,
da te nisam srela,
da nisam naletela na tebe onog dana,
evo tačno svega onoga
što ne bih postala nikada."
I napravila sam listu.
Reći ću vam nešto u poverenju.
Aleks, izvini,
Aleks čita u kupatilu.
Kada sam sela da napišem ovo pismo,
shvatila sam da, nikada,
bez te gomile časopisa,
nikada ne bih naučila toliko stvari
koje dugujem njemu.
I rekla sam mu to.
Rekla sam mu.
Evo tačno objašnjenja
čemu služi zahvalnost.
To jednostavno znači živeti isti život,
ali bolje.
Ne menjam likove.
Ne menjam scenografiju.
Zahvalnost postaje neverovatno korisna
u trenucima kada nam je teško.
Upravo u trenucima kada nam život ne daje
ono što želimo,
kada nam život daje upravo suprotno
od onoga što želimo.
Kada je vreme koje imamo i koje smo proveli
sa nekim koga volimo, ograničeno,
shvatamo
gledajući na stvari na ovaj način,
bez obzira na sve,
koliko smo srećni.
Moja sreća je da mogu da budem ovde
u ime svih,
da sedim strpljivo ovde,
zahvaljujem vam.
(Aplauz)