Charlie Todd: Den delte opplevelsen av absurditet

Charlie Todd skaper bisarre, hysterisk morsomme og uventede offentlige scener: Sytti synkroniserte dansere i utstillingsvinduer, "ghostbusters" løpende igjennom det offentlige biblioteket i New York, og den årlige bukseløse t-bane turen. Ved TEDxBloomington viser han hvordan hans gruppe, Improv Everywhere, bruker disse scenene til å føre mennesker sammen.

Jeg startet Improv Everywhere for ca. 10 år siden

da jeg flyttet til New York med en interesse for skuespill og komedie.

Siden jeg var helt ny i byen hadde jeg ikke tilgang til en scene,

så jeg bestemte meg for å lage min egen scene på offentlige steder.

Det første prosjektet vi skal se på

er den helt første "Bukseløse T-baneturen."

Dette fant sted i januar 2002.

Og denne kvinnen er stjernen i videoen.

Hun vet ikke at hun blir filmet.

Hun blir filmet med et skjult kamera.

Dette er på 6 toget i New York.

Og dette er det første stoppet på linjen.

Dette er to danske gutter

som kommer og setter seg ned ved siden av det skjulte kameraet.

Og det er meg i den brune jakken.

Det er omtrent 0 grader ute.

Jeg har på meg hatt. Jeg har på meg skjerf.

Og jenta kommer til å oppdage meg akkurat nå.

(Latter)

Og som dere vil se nå, så har jeg ikke bukser på.

(Latter)

Så akkurat nå,

akkurat nå har hun oppdaget meg,

men i New York finnes det raringer på enhver togtur.

En person er ikke så uvanlig.

Hun vender tilbake til å lese boken sin, som uheldig nok heter "Voldtekt."

(Latter)

Så hun har lagt merke til det som er uvanlig,

men hun har gått tilbake til sitt normale liv.

I mellomtiden, har jeg seks venner

som venter på de neste seks påfølgende stoppene.

De kommer til å komme på toget en etter en.

Vi skal late som vi ikke kjenner hverandre.

Og vi skal late som det bare er en uheldig feil vi har gjort,

det å glemme buksene våre på denne kalde januardagen.

(Latter)

Så nå,

bestemmer hun seg for å legge vekk voldtekt boken.

(Latter)

Og hun bestemmer seg for å bli litt mer oppmerksom på sine omgivelser.

I mellomtiden, så har de to danskene til venstre for kameraet

begynt å le.

De syntes det er noe av det morsomste de noen gang har sett.

Og følg med når hun får øyekontakt med dem akkurat nå.

(Latter)

Og jeg elsker det øyeblikket i denne videoen,

Fordi før det ble en felles opplevelse,

så var det noe som kanskje var litt skummelt,

eller i det minste litt forvirrende for henne.

Og med en gang det ble en felles opplevelse,

da var det morsomt og noe hun kunne le av.

Så nå er toget på vei inn til

det tredje stoppet på linje 6.

(Latter)

Så videoen viser ikke alt.

Dette fortsetter fire stopp til.

Totalt er det syv enkeltindivider som kommer på iført undertøy.

På stopp nr. åtte kommer det på en jente med en stor veske

og annonserer at hun har bukser til salgs for åtte kroner stykket,

på samme måte som noen ville ha solgt batterier eller snop på toget.

Vi kjøpte alle veldig hverdagslig et par bukser, tok dem på,

og sa, "Takk, det var akkurat hva jeg trengte i dag."

og gikk deretter ut, uten å avsløre hva som hadde skjedd,

og vi gikk alle i forskjellige retninger.

(Applaus)

Takk.

Så dette er et bilde fra videoen.

Og jeg bare elsker jenta sin reaksjon.

Og det å se videoen senere den dagen

inspirerte meg til å fortsette med det jeg gjør.

Og virkelig et av poengene med Improv Everywhere

er å skape en scene på et offentlig sted

som er en positiv opplevelse for andre mennesker.

Det er en skøyerstrek, men en skøyerstrek som gir noen en god historie å fortelle.

Og hennes reaksjon inspirerte meg

til å gjøre en nummer to årlig Bukseløs T-banetur.

Og vi har fortsatt å gjøre det hvert år

I januar i år gjennomførte vi Bukseløs T-banetur for det 10ende året på rad

hvor en mangfoldig gruppe på 3500 mennesker

tok toget i New York i bare undertøyet deres,

nesten hver eneste toglinje i hele byen.

Og i 50 andre byer i hele verden

var det folk som deltok.

(Latter)

Når jeg startet å ta improvisasjonstimer ved Upright Citizens Brigade Theater

og møtte andre kreative mennesker og andre underholdere og komikere,

startet jeg å lage en e-mail liste

av folk som ønsket å gjøre denne type prosjekter.

Slik at jeg kunne gjøre større prosjekter.

Vel, en dag mens jeg gikk gjennom Union Square,

så jeg denne bygningen,

som hadde nettopp blitt bygget i 2005.

Og det var en jente i et av vinduene og hun danset.

Og det var veldig rart,

fordi det var mørkt ute, men hun var bakgrunnsbelyst med fluoriserende lys,

som gjorde at hun virkelig var på en scene,

og jeg kunne ikke skjønne hvorfor hun gjorde det hun gjorde.

Etter ca. 15 sekunder dukket venninnen hennes opp,

hun hadde gjemt seg bak en utstilling,

og de lo og klemte hverandre og løp vekk.

Så det virket som kanskje hun hadde blitt utfordret til å gjøre det.

Så jeg ble inspirert av det.

Når jeg studerte hele fasaden - det var 70 vinduer totalt -

så visste jeg hva jeg måtte gjøre.

(Latter)

Så dette prosjektet heter Se Opp Mer. Vi hadde 70 deltagere som kledde seg i svart.

Dette var helt uautorisert.

Vi fortalte ikke butikkene at vi kom.

Og jeg stod i parken og gav signaler.

Det første signalet var at alle måtte holde opp disse 120 cm store bokstavene

som stavet "Se Opp Mer,"

navnet på prosjektet.

Det andre signalet var at alle skulle gjøre stjernehopp sammen.

Dere vil se det begynner nå.

(Latter)

Og så hadde vi dansing. Vi fikk alle til å danse.

Og så hadde vi dansesoloer hvor kun en person skulle danse

og alle skulle peke mot dem.

(Latter)

Så gav jeg et nytt håndsignal,

som viste den neste solodanseren nede i Forever 21 butikken,

og han danset.

Det var mange andre aktiviteter.

We hadde folk hoppende opp og ned,

noen som falt i bakken.

Og jeg stod helt anonymt i en t-skjorte,

og tok hånden min på og av en søppelbøtte

for å signalisere hvordan ting skulle utvikle seg.

Og fordi det var ved Union Square, rett ved en t-bane stasjon,

så var det hundrevis av folk på slutten

som stoppet og så opp

og så på hva vi holdt på med.

Der er et bedre bilde av det.

Så akkurat den hendelsen

var inspirert av et øyeblikk

som jeg tilfeldigvis ble en del av.

Det neste prosjektet jeg ønsker å vise

ble gitt til meg i en e-mail fra en fremmed.

En ungdomsskoleelev fra Texas skrev til meg i 2006

og sa, "Du bør få med så mange som mulig

til å ta på seg blå poloskjorter og kakibukser

og gå inn i en Best Buy butikk og gå rundt."

(Latter)

(Applaus)

Så jeg skrev tilbake med en gang til denne ungdomsskoleeleven,

og jeg sa, "Ja, du har rett.

Jeg tror jeg skal prøve å gjøre det denne uken. Takk."

Så her er den videoen.

Så igjen, dette er i 2005.

Dette er Best Buy butikken i New York.

Vi hadde ca 80 personer som møtte opp for å delta,

og gikk inn i butikken en etter en.

Det var en åtte år gammel jente, og en 10 år gammel jente.

Det var også en 65 år gammel mann

som deltok.

Så en veldig mangfoldig gruppe.

Og jeg sa til folk, "Ikke jobb. Ikke gjør noe faktisk arbeid.

Men også, ikke handle.

Bare stå rundt omkring og ikke se på produkter."

Nå kan dere se de vanlige ansatte

ved at de går med gule navnelapper på skjortene deres.

Alle andre er våre skuespillere.

(Latter)

De ansatte på gulvet syntes det var veldig morsomt.

Og faktisk var det flere av dem som gikk for å hente kameraene sine fra pauserommet

og tok bilder sammen med oss.

Mange av dem vitset om å prøve å få oss til å gå på bakrommet

og hente de tunge tv apparatene for kundene.

Avdelingslederene og vaktene på den andre siden

fant det ikke særlig morsomt.

Du kan se dem på dette bildet.

De har enten på seg en gul eller en svart skjorte.

Og vi var der sannsynligvis i 10 minutter

før avdelingslederne bestemte seg for å ringe 112.

(Latter)

Så de begynte å løpe rundt

og fortalte alle at politiet var på vei, pass på, politiet kommer.

Og du kan se politiet på dette bildet akkurat her.

Det er en politimann i svart akkurat der, som blir filmet av et skjult kamera.

Til slutt måtte politiet fortelle avdelingslederne ved Best Buy

at det var faktisk ikke ulovlig

å ha på seg blå poloskjorte og kakibukser.

(Latter)

(Applaus)

(Takk)

(Applaus)

Vi hadde da vært der i 20 minutter, så vi var bare glad for å forlate butikken.

En ting avdelingslederne prøvde å gjøre

var å finne kameraene våre.

Og de tok et par av deltakerne mine som hadde gjemte kamera i veskene sine.

Men den kameramannen de aldri tok

var han som bare hadde tatt med seg en tom videokassett

og når han kom inn i butikken gikk bort til Best Buy avdelingen for kamera

og puttet sin kassett inn i et av deres kamera

og latet som han handlet.

Så jeg liker konseptet av å bruke deres egen teknologi mot dem.

(Latter)

Jeg syntes våre beste prosjekter er de som er på et spesielt sted

og som skjer på et spesielt sted for en grunn.

Og en morgen var jeg på t-banen.

Jeg måtte skifte på holdeplassen ved 53.gate

hvor det er to gigantiske rulletrapper.

Og det er et veldig deprimerende sted å være om morgen, det er veldig overfylt.

Så jeg bestemte meg for å skape noe

som kunne gjøre så mange som mulig glad for en morgen.

Så dette var vinteren i 2009,

8:30 om morgenen.

Det er morgenrushet.

Det er veldig kaldt ute.

Folk har kommet inn til New York fra Queens,

skiftet fra E-toget til 6 toget.

Og de er på vei opp disse enorme rulletrappene

på vei til jobbene sine.

(Latter)

(Latter)

(Applaus)

Takk.

Så her er et bilde som illustrerer det litt bedre.

Han ga 2000 high fives den dagen,

og han vasket hendene sine før og etter

og ble ikke syk.

Også dette ble gjort uten tillatelse,

men det virket ikke som noen brydde seg.

Jeg ville sagt at i løpet av årene,

så er noe av den mest vanlige kritikken jeg ser av Improv Everywhere

skrevet anonymt i YouTube kommentarfeltet

og er: "Disse folkene har for mye fritid."

Og du vet, ikke alle kommer til å like alt du gjør,

og jeg har uten tvil utviklet tykkere hud takket være internettkommentarer,

men det er alltid den som har plaget meg,

fordi vi har ikke for mye fritid.

Deltakerne på Improv Everywhere hendelsene

har akkurat like mye fritid som alle andre som bor i New York,

de velger bare tilfeldigvis

å bruke den på en uvanlig måte.

Du vet, hver lørdag og søndag,

mange tusen mennesker samler seg

på fotballstadioner for å se på kamper.

Og jeg har aldri sett noen kommentere, når de ser en fotballkamp,

at "De folkene der på tribunen, har alt for mye fritid."

Og selvfølgelig, det har de ikke.

Det er en kjempefin måte å tilbringe en ettermiddag,

å se en fotballkamp på en stadion.

Men jeg syntes også at det er en helt gyldig måte

å tilbringe en iskald ettermiddag på et sted med 200 mennesker

på Grand Central stasjonen

eller kle seg ut som en ghostbuster

og løpe igjennom det offentlige biblioteket i New York.

(Latter)

Eller høre på den samme MP3´en som 3000 andre

og danse helt stille i en park,

eller bryte ut i sang i en matvarebutikk

som en del av en spontan musikal,

eller stupe ut i sjøen ved Coney Island ikledd et selskapsantrekk.

Vet dere, som barn blir vi opplært til å leke.

Og vi blir ikke gitt en grunn til hvorfor vi skal leke.

Det er bare akseptert at lek er en god ting.

Og jeg tror at litt av poenget til Improv Everywhere ligger her.

Det at det ikke er noe poeng, og det trenger ikke å være et poeng.

Vi trenger ikke en grunn.

Så lenge det er gøy

og det virker som at det kommer til å bli en morsom idé

og det virker som at folk som ser det kommer også til å ha det gøy,

så er det nok for oss.

Jeg tror også, at som voksne, så trenger vi å lære

at det ikke finnes en rett eller en feil måte å leke på.

Tusen takk skal dere ha.

(Applaus)