Rives: Klokken fire om morgenen

Dikteren Rives, gir oss 8 minutter lyrisk origami. Han folder historie inn i en rekke tilfeldigheter rundt den mest surrealistiske tidspunktet på døgnet, kl. 4 om morgenen.

Dette er en relativt ny tegneserie fra Los Angeles Times.

Vitsen?

“På den andre siden av saken så behøver jeg ikke stå opp kl. 4

hver morgen til å melke labradoren min.”

Dette er en relativt ny perm på "New York Magazine".

Beste sykehus der leger sier de ville dra for kreftbehandling,

fødsel, hjerneslag, hjertesykdom, hofteoperasjon, nødstilfeller kl. 4 på morgenen.

Og dette her er en sangmedley som jeg har slått sammen:

”Det er kl. 4 på morgenen i slutten av desember…”
”Vel, det er kl. 4 på morgenen hvis du hører på fuglene…”
”Kl. 4 på morgenen. Så sliten jeg gjesper…”

Oppdaget du det noen gang at kl. 4 på morgenen har blitt

noen slags klisjé eller stenografi?

Det betyr man er våknet i den verste mulig tid

eller noe slik.

En tid for ulemper, uhell, lengsel.

En tid å planlegge til å banke politisjefen

som i den klassisk klippen fra "Gudfaren".

Coppolas manus beskriver disse fyrene slik: ”sliten i skjorteermer.

Det er kl. 4 på morgenen.”

(Latter)

En tid for ting som er enda uhyggeligere enn det,

som obduksjoner og balsameringer i Isabel Allendes

"Åndenes Hus".

Etter at forbløffende grønnhårede Rosa blir myrdet

så preserverer legene henne med salver og konserveringsmidler

De jobbet til kl. 4 på morgenen.

En tid for ting som er enda uhyggeligere,

som i New Yorker bladet forrige April.

Denne novellen av Martin Amis begynner med,

”På 11. september, 2001, han åpnet øynene sine

kl. 4 på morgenen i Portland, Maine

og så begynte den siste dagen av livet til Mohamed Atta.”

For en klokke som jeg synes

er den roligste og kjedligste tid på dagen

så får kl. 4 en ganske dårlig rykte

(Latter)

fra mange slags uttrykksmiddel og fra mange velkjente navn.

Og det gjorde meg mistenksom.

Det er sikkert ikke sånn at de mest kreative og mest kunstneriske hjernene i verden

holder på med å komme tilbake til denne ene talemåten

som om de oppfant den, ikke sant?

Kan det være at det er noe større som pågår her?

Noe som er bevisst, noe hemmelig…

Og hvem var det forresten som begynte det hele?

Jo. Jeg mener at det var denne mannen, Alberto Giacometti,

som vises her med noen av skulpturene hans på den sveitsisk 100 franc lappen.

Han gjorde det med dette kjente verket

fra Samtidskunstmuseet i New York.

Det heter "Palasset kl. 4 på morgenen".

(Latter)

1932.

Og det er ikke bare den tidligste

kryptiske hentydning til kl. 4 på morgenen at jeg kan finne.

Jeg mener at denne såkalt først surrealistisk skulpturen

kanskje har svaret

til nesten alle de kunstneriske skildringene over kl. 4 på morgenen som kom etter.

Jeg kaller det Giacomettikoden. Eksklusivt til TED.

Neida, følg gjerne med på Blackberry-ene

eller iPhone-ene deres om dere vil.

Det går litt sånn. Her er en relativt nytt Googlesøk

for kl. 4 på morgenen.

Resultater er selvfølgelig litt variert. Det er ganske typisk.

I de første 10 resultatene

så er det fire for Faron Youngs sang "Det er kl. 4 på morgenen",

tre for Judi Denchs film "Kl. 4 på morgenen"

og en for Wislawa Szymborskas dikt "Kl. 4 på morgenen".

Men hva, spør du kanskje, har en Polsk poet, en Britisk Dame,

og en fra Country'ens Hall of Fame til felles

bortsett fra fantastiske Googlevurderinger?

La oss da begynne med Faron Young som tilfeldigvis ble født

i 1932.

(Latter)

I 1996 skøt han seg selv i hodet 9. desember

som tilfeldigvis er fødselsdagen til Judi Dench.

(Latter)

Men han døde ikke på Denchs fødselsdag.

Han holdt ut til den følgende ettermiddagen hvor han endelig bukket under

til et angivelig selvpåført skuddsår i en alder av 64 år –

som tilfeldigvis er hvor gammel Alberto Giacometti var da han døde.

Hvor var Wislawa Szymborska mens alt dette her skjedde?

Hun har verdens mest vanntett alibi.

På akkurat den dagen, 10. desember, 1996 mens Herr Kl. 4 om Morgenen,

Faron Young, skulle bite i gresset i Nashville, Tennessee,

var Fru Kl. 4 på Morgenen – i hvert fall den ene – Wislawa Szymborska

i Stockholm, Sverige for å ta imot Nobelprisen i litteratur.

Nøyaktig 100 år etter at Alfred Nobel selv døde.

Tilfeldig? Nei, det er nifs.

(Latter)

Jeg synes tilfeldighet har en mye enklere beregning.

Det er at jeg forteller noen,

”Du. Visste du at Nobelprisen ble etablerte i 1901

som tilfeldigvis er samme året som Alberto Giacometti ble født?”

Nei, alt passer ikke så ryddig inn i paradigmet

men det betyr ikke at det ikke er noe som skjer

høyt oppe i makteliten.

Det er til og med faktisk folk i dette rommet

som kanskje ikke vil at jeg viser dere klippet vi nå skal se på.

(Latter)

”Vi har en tennisbane, et svømmebasseng, en kinosal—

Mener du at hvis jeg vil ha svinekoteletter så vil kokken steke dem for meg

selv om det er midt på natten?”

”Ja. Det er jobben hans.

Men trenger dere håndklær, klesvask, tjenestepiker?”

”Vent, vent, vent, vent, vent—jeg må se om jeg har forstått helt riktig.

Det er første juledag kl. 4 på morgenen.

Magen min knurrer—”

“Homer, vær så snill…”

Vent, vent, vent, vent, vent.

Jeg må se om jeg har forstått helt riktig, Matt.

(Latter)

Da Homer Simpson må finne på

det fjernest mulig øyeblikket på ikke bare klokken

men i hele året så tenker han på kl. 4 om morgenen

på fødselsdagen til Jesus.

Jeg må si at jeg vet ikke

hvordan det passer inn i hele den forvirrende saken

men det er helt klart at jeg kjenner igjen en kode når jeg ser en.

(Latter)

Jeg sa at jeg kjenner igjen en kode når jeg ser en.

Og folkens, dere kan kjøpe en kopi av Bill Clintons "Mitt Liv"

fra bokhandel her på TED.

Analysere den fra perm til perm for alle mulige skjulte hentydninger.

Ellers kan man søke på "Random House" nettsiden der dette utdraget ligger.

Og hvor langt tror dere vi må bla

før vi kommer til prisen?

Vil dere tro at det er omtrent et dusin avsnitter?

Dette er side 474 på paperbackene deres hvis dere følger med:

”Det ble bedre og bedre men jeg var fortsatt ikke fornøyd

med åpningstalen.

Taleskriverne mine må ha revet seg i håret

for selv om vi jobbet mellom kl. 1 og 4 om morgenen

på Innsettelsesdagen, så fortsatte jeg å endre på den.

Åh, ja, selvfølgelig. Fordi du har forberedt deg for dette historisk fireårlig øyeblikket

som bare sniker seg innpå deg hele livet ditt.

Og

(Latter)

etter tre avsnitter til så står det:

”Vi dro tilbake til Blair House for å se på talen for siste gang.

Det hadde blitt mye bedre siden kl. 4.”

Hvordan da?

Som han selv sier, denne mannen var enten sovende,

i bønnemøte med Al og Tipper eller lærte hvordan man skyter ut

en atomrakett fra en koffert.

Hva skjer med amerikanske presidenter kl. 0400 på tiltredelsesdagen?

Hva er det som skjedde med William Jefferson Clinton?

Det får vi kanskje aldri vite.

Og jeg har oppdaget at han ikke er her i dag

for å svare på noen vanskelige spørsmål.

(Latter)

Det kunne blitt litt flaut, ikke sant?

Tross alt skjedde hele greia på hans vakt.

Men hvis han var her

(Latter)

så kunne han kanskje minnet oss på, som han gjør i avslutningen av den fine selvbiografien sin,

at på denne dagen så begynte han en reise –

en reise som tok ham til å bli

den først Demokratiske presidenten valgt

til to embetstider etter hverandre på noen tiår.

På noen generasjoner, faktisk.

Den første siden denne mannen, Franklin Delano Roosevelt,

som begynte sin egen reise uten presedens

helt tilbake til hans første valg,

helt tilbake til en enklere tid, helt tilbake til 1932,

(Latter)

året Alberto Giacometti

(Latter)

laget "Palasset kl. 4 om morgenen".

Året, husk, at denne stemmen som nå er borte

først kom inn til den store verdenen vår.

Det er en ganske bra vals, altså. Og det er mye å tenke på. Takk for meg.

(Applaus)