Hvis barnevernet skal reformeres, må hudfargeaspektet ut.

Jessica Pryce diskuterer effekten hudfarge og bosted har på barnevernets omsorgsoverdragelser og presenterer en metode som kan gjøre barnevernets vurderinger mer objektive. "La oss sammen skape et system som styrker familier istedenfor å rive dem fra hverandre" sier Pryce.

Forestill deg at du er
barnevernkonsulent

og du må undersøke
en bekymringsmelding.

Du kommer inn i et hjem, ikke varslet,
og i hvert fall ikke invitert.

Det første du ser er en madrass
midt i rommet, på gulvet.

Tre barn ligger der, de sover.

Like ved står et lite bord
med noen askebegere

og tomme ølflasker.

I hjørnet står store rottefeller

ikke langt fra der barna ligger og sover.

Dette noterer du deg.

En del av jobben er
å gå gjennom hele huset.

Du starter med kjøkkenet,
hvor det er veldig lite mat.

Du legger merke til en madrass til
på soverommet, på gulvet,

som moren deler
med spedbarnet sitt.

Det som skjer nå,
er typisk én av to ting.

Barna blir ansett for å være i faresonen,
blir tatt ut av hjemmet sitt

og plassert under offentlig omsorg
for en gitt periode.

Eller barna forblir hos familien

med hjelp og oppfølging
fra barnevernet.

Da jeg var
barnevernskonsulent

støtte jeg på dette
hele tiden.

Noen mye bedre,
noen mye verre.

Jeg ba deg forestille deg
det var du som var der

fordi jeg lurer på hva som falt deg inn.

Hva styrer dine avgjørelser?

Hva er det som påvirker
ditt inntrykk av denne familien?

Hvilken hudfarge, eller etnisitet
tror du denne familien hadde?

Jeg vil at du skal være klar over
at hvis disse barna var hvite,

er det større sannsynlighet for at
familien forblir intakt.

Forskning fra University of Pennsylvania

viser at hvite familier, i gjennomsnitt,
får mer hjelp og oppfølging

fra barnevernet

og det er mindre sannsynlig
at de blir gjenstand for undersøkelse.

Er barna svarte, derimot,

er det fire ganger større risiko
for at de blir hentet ut,

de forblir lenger
under barnevernets omsorg

og det er vanskeligere
å finne stabile fosterhjem til dem.

Fosterhjem skal være
en umiddelbar beskyttelse

for spesielt utsatte barn.

Men det er også et forvirrende
og traumatisk oppbrudd fra familien.

Forskning fra
University of Minnesota

viser at barn
som har vært i fosterhjem

hadde mer adferdsproblemer
og psykiske plager

enn barn som forblir i familien,
og mottar hjelp og oppfølging.

Det tidligere nevnte scenariet
er ikke uvanlig.

En alenemor
som bor i en kommunal bolig

med sine fire barn.

Rottene gjør det nesten umulig
å oppbevare mat,

særlig fersk mat.

Fortjener denne moren
å bli fratatt barna?

Emma Ketteringham,
en advokat i familiesaker,

sier at hvis du
lever i et fattig nabolag

bør du helst være en perfekt forelder.

Hun mener at vi har urettferdige
og uoppnåelige forventninger

til fattige foreldre som fostrer opp barn
med lite penger

og at strøket de bor i
og deres etnisitet

påvirker hvorvidt
barna deres blir fjernet.

I de to årene jeg var i
barnevernets førstelinjetjeneste

tok jeg
skjebnesvangre avgjørelser.

Jeg så selv hvordan mine egne holdninger
påvirket arbeidet mitt.

Nå, som ansatt ved institutt for sosialt arbeid
ved Florida State University,

leder jeg et institutt

som driver forskning på mest mulig
innovativ og effektivt barnevern.

Vi ser at det er dobbelt så mange
svarte barn i fosterhjem:

28%

som det er i befolkningen generelt:

14%

Det er
mange grunner til dette,

men vil jeg diskutere én av dem i dag:

implisitt bias

Vi starter med "implisitt".

Det er ubevisst,
noe du ikke er klar over.

Bias, stereotypene og holdningene

som vi alle har
om enkelte grupper

Så, implisitt bias
lurer i bakgrunnen

av enhver avgjørelse.

Hva kan vi
gjøre med det?

Jeg har en god løsning
som jeg vil dele med dere.

Nå, i nesten alle delstater

er det et høyt antall svarte barn
i fosterhjem.

Men det viser seg at Nassau County,

som er i New York,

har klart å redusere antallet
svarte unger som blir flyttet.

Og i 2016 dro jeg dit
med teamet mitt

for å gjennomføre en studie

på bruken av "blinde
omsorgsoverdragelser".

Sånn virker det:

En konsulent får inn
en bekymringsmelding.

Det foretas et besøk,

men før barna blir flyttet,

må konsulenten
tilbake på kontoret

og legge frem funnene.

Men det er én forskjell:

Når dette legges frem for komitéen

slettes navn, etnisitet,
boligstrøk, hudfarge,

all identifiserende informasjon.

De ser på den faktiske hendelsen,
familiens styrker, relevant bakgrunn

og foreldrenes evne
til å beskytte barnet.

Basert på denne informasjonen
utarbeider komitéen en anbefaling

uten å kjenne til familiens
hudfarge.

Blinde omsorgsoverdragesler
har hatt stor betydning i dette området.

I 2011 var 57% av
de omplasserte barna svarte.

Men etter fem år med blinde avgjørelser
er tallet nede på 21%.

(Klapping)

Dette fant vi ut
da vi snakket med konsulentene:

"Når en familie har
en forhistorie med etaten,

bruker vi denne ofte mot dem,

selv om de prøver
å endre seg"

"Når jeg får en sak fra en bestemt
boligblokk,

område eller bydel,

tenker jeg automatisk det verste."

"Barnevern er veldig subjektivt
fordi det er et følelsesladet tema.

Ingen er helt uten følelser
rundt dette.

Det er veldig vanskelig
å være uhildet

i dette arbeidet.

Så fjern de subjektive oppfatningene
om hudfarge og bydel

og resultatet
kan bli anderledes"

Blinde omsorgsoverdragelser ser ut til
å bringe oss nærmere

en løsning på problemet
med implisitt bias.

Mitt neste skritt
blir å finne ut

hvordan man kan bruke kunstig intelligens
og maskinlæring

for å utvide prosjektet

og gjøre det mer tilgjengelig
for andre.

Jeg vet at vi kan forandre
måten barnevernet arbeider.

Vi kan holde
de lokale enhetene ansvarlige

for å bevisstgjøre sine ansatte.

Vi kan holde oss selv ansvarlige

for å ta avgjørelser
som er tuftet på etikk og trygghet.

Forestill deg et barnevern
som er opptatt av å jobbe med foreldrene,

styrker familiene

og ikke ser på fattigdom som
et tegn på mislykkethet.

La oss sammen bygge et system

som søker å bygge familier opp
istedenfor å rive dem fra hverandre.

Takk.

(Applaus) (hoiing)