Gjøre det umulige, skjære gjennom frykt | Dan Meyer | TEDxMaastricht

Har du noen gang ønsket å være en superhelt og gjøre det umulige? Dan Meyer tror at uansett hvor ekstrem vår frykt eller hvor ville våre drømmer, har vi alle potensial til å bli superhelter, gjøre det umulige og forandre verden. Dan er direktør for en humanitær organisasjon som hjelper foreldreløse i Kasakhstan, Han deler historien om hvordan han overvant en barndom av ekstrem frykt, sosial angstlidelse og mobbing for å gjøre overmenneskelige bragder, bli en av finalistene på America's Got Talent, vinne 2007 Ig-Nobelprisen i medisin ved Harvard , og bli en 39x verdensrekordholder og ledende ekspert i en av verdens eldste og farligste kunstarter - sverdsluking - og lidenskapelig opptatt av å inspirere folk til å gjøre det umulige i sitt liv.

I sin første TEDx-talk tar Dan publikum med på sin lange spasertur fra ekstrem frykt til ekstreme bragder. Dan avslører vitenskapen bak sverdsluking, og beskriver sin søken etter å utføre overmenneskelige bragder, overvinne svikt og overkomme grensene til menneskekroppen til å gjøre det umulige og forandre verden. Og han deler tips om hvordan du kan skjære gjennom frykt for å gjøre det umulige i livet ditt!

Dette foredraget ble holdt på en lokal TEDx hendelse, produsert uavhengig av TED Conferences.

Takk!

Det var en gang en konge
i India, en Maharaja.

Til bursdagen sin sendte han
ut en resolusjon

om at alle høvdingene
skulle bringe passende gaver.

Noen brakte fineste silke,
andre brakte flotte sverd,

noen brakte gull.

Sist i rekken kom en gammel,
liten, rynkete mann

som hadde gått i mange dager,
helt fra landsbyen sin ved havet.

Idet han gikk frem spurte kongens sønn:
“Hvilken gave bringer du kongen?”

Den gamle mannen åpnet hånda si
sakte og viste frem et praktfullt skjell

med lilla og gule virvler, og røde og blå.

Og kongens sønn sa,

“Det er ingen gave for kongen!
Hva slags gave er vel det?”

Den gamle mannen så sakte opp og sa:

"Lang tur - del av gaven".

(Latter)

Om litt vil jeg gi dere en gave,

en gave som jeg synes er verd å spre.

Men før jeg gjør det,

vil jeg ta dere med på min lange tur.

Som de fleste av dere

begynte jeg livet som lite barn.

Hvor mange av dere
begynte livet som et lite barn?

Født ung?

Cirka halvparten av dere…. OK.

(Latter)

Hva med dere andre?
Var dere født fullvoksen?

Du verden, jeg vil treffe mora deres!

Snakk om det umulige!

Som et lite barn var jeg alltid
fascinert av å gjøre det umulige.

Dagen idag har jeg sett
frem til i mange år.

Fordi idag skal jeg forsøke

å gjøre det umulige
rett foran øynene på dere,

rett her ved TEDxMaastricht.

Jeg skal begynne med

å avsløre slutten:

Jeg skal bevise for dere

at det umulige ikke er umulig.

Og jeg skal avslutte med
å gi dere en gave som er verd å gi videre:

Jeg skal vise dere at dere kan
gjøre det umulige i livet.

I min søken etter å gjøre det umulige
har jeg oppdaget

at det finnes to universelle ting
blant folk.

Alle har frykter, alle har drømmer

I min søken etter å gjøre det umulige,

har jeg oppdaget at det er tre ting

som jeg har gjort gjennom årene som har

på en måte fått meg
til å gjøre det umulige:

Kanonball, eller som dere sier
[på nederlandsk] "Trefbal",

Supermann

och mygg.

Det er mine tre nøkkelord.

Nå vet du hvorfor
jeg gjør det umulige i mitt liv.

Så jeg skal ta deg på
min reise, min lange tur

fra frykt til drømmer,

fra ord til sverd,

fra kanonball

til Supermann

til mygg.

Og jeg håper å kunne vise dere

hvordan dere kan gjøre
det umulige i deres liv.

Den 4. oktober 2007

raste hjertet mitt,
knærne mine skalv

idet jeg gikk på scenen

i Sanders Theatre

ved Universitetet i Harvard
for å motta

Ig-Nobelprisen i medisin

for en medisinsk avhandling
jeg var medforfatter av,

kalt “Sverdsluking...

...og dens bivirkninger.”

(Latter)

Det ble publisert i et lite tidsskrift
som jeg aldri før hadde lest:

“The British Medical Journal.”

For meg var dette en umulig
drøm som gikk i oppfyllelse,

Det var en uventet overraskelse
for en som meg,

Det var en ære jeg aldri
noensinne vil glemme.

Men det var ikke den mest
minneverdige delen av mitt liv.

Den 4. oktober 1967 led denne

redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen

av ekstrem frykt.

Idet han gjorde seg klar
til å gå på scenen

raste hjerte hans,

knærna skalv…

Han åpnet munnen for å snakke...

Ordene kom ganske enkelt ikke ut.

Han stod der skjelvende i tårer.

lammet av panikk,

frossen av frykt.

Denne redde, sjenerte, spinkle,
pysete guttungen

led av ekstrem angst:

Han var redd mørket,

høyder,

edderkopper og slanger.

Er noen av dere redde
edderkopper og slanger?

Ja, noen få av dere...

Han var redd vann og hai...

redd leger og
sykepleiere og tannleger,

og sprøyter og drill
og skarpe gjenstander.

Men mer enn noe annet
var han redd

mennesker.

Denne redde, sjenerte, spinkle,
pysete guttungen

var meg.

Jeg var redd for
å mislykkes og for å bli avvist,

lav selvtillit, mindreverdighetskompleks,

og noe som vi ikke engang visste
du kunne påberope deg dengang:

Sosial angstlidelse.

Fordi jeg var engstelig terget bøllene
meg, og de banket meg opp.

De pleide å le og skjelle meg ut,
jeg fikk aldri være med i deres

interne gruppeleker.

Bortsett fra ett spill
de lot meg delta i...

Kanonball -

og jeg var ikke flink til å dukke unna.

Bøllene ropte navnet mitt,

og idet jeg kikket opp
så jeg de røde kanonballene

suse mot ansiktet mitt med lynfart

bam, bam, bam!

Og jeg husker at mange ganger
på vei hjem fra skolen

var ansiktet mitt rødt og det svidde,
og det pep i de røde ørene mine.

Øynene mine svidde av tårer,

og ordene deres brant i ørene mine.

Og den som noengang sa,

"Kjepper og stein kan brekke beina mine,
Men ord kan aldri såre meg”...

det er løgn.

Ord kan skjære som kniv;

Ord kan bore som sverd,

Ord kan lage sår som er så dype

at de ikke synes.

Jeg hadde frykter.
Og ordene var min verste fiende.

Det er de fortsatt.

Men jeg hadde drømmer også.

Jeg gikk hjem og flyktet til
tegneseriene om Supermann

og jeg leste Supermann-tegneserier

og jeg drømte om å bli
en superhelt som Supermann.

Jeg ville slåss for
sannhet og rettferdighet,

jeg ville slåss mot
skurker og kryptonitt,

jeg ville fly rundt jordkloden og
gjøre overmenneskelig bragder og redde liv.

Jeg var også fascinert av ekte ting.

Jeg hadde lest Guinness rekordbok
og Ripleys Tro det eller ei-bok.

Har noen av dere noen gang lest
Guinness rekordbok eller Ripleys?

Jeg elsker de bøkene!

Jeg så ekte folk
gjøre virkelige bragder.

Og jeg sa, "Jeg vil gøre dette".

Hvis bøllene ikke vil la meg

delta i noen av sine spill,

ville jeg gjøre ordentlig magi,
ordentlige bragder;

Jeg ville gjøre noe bemerkelsesverdig
som bøllene ikke var i stand til.

Jeg ville finne min mening og mitt kall,

Jeg ville vite at mitt liv hadde mening,

Jeg ville gjøre noe utrolig
for å endre verden.

Jeg vil bevise
at det umulige ikke er umulig.

Spol frem 10 år...

Uken før min 21-årsdag;

to ting skjedde på en og samme dag
som ville forandre livet mitt for alltid.

Jeg bodde i Tamil Nadu i Sør-India

Jeg var missionær der,

og min mentor, min venn spurte meg,

“Har du Thromes, Daniel?”

Og jeg svarte “Thromes?
Hva er Thromes?”

Han sa, “Thromes er hovedmål i livet.

De er en kombinasjon av drømmer
og målsettinger, som om du kunne

gjøre hva som helst du ønsker å gjøre,

gå hvor som helst du ønsker,
være hvem som helst du ønsker,

Hvor ville du gå? Hva ville du gjøre?
Hvem ville du være?

Jeg sa, “Nei, jeg kan ikke det!
Jeg er for redd! Jeg har for mye angst”

Den natten tok jeg rismatten opp
på taket av bungalowen

la den ute under stjernene,

og betraktet flaggermusene
som stupte etter mygg.

Alt jeg kunne tenke på var thromes,
og drømmer og målsettinger

og bøllene med kanonball.

Noen få timer senere våknet jeg.

Hjertet mitt raste,
knærna mine skalv;.

Denne gangen var det ikke av frykt.

Hele kroppen min vrengte seg.

Og i de neste fem dagene

var jeg inn og ut av bevissthet,
på dødsleie, jeg kjempet for mitt liv.

Hjernen min glødde med
40 grader malariafeber.

De perioder jeg var bevisst,
var thromes alt jeg kunne tenke på.

Jeg tenkte,
“Hva vil jeg gjøre med livet mitt?”

Endelig, natten før min
21. bursdag,

i et øyeblikk av klarhet,

innså jeg noe:

Jeg ble klar over at en liten mygg,

Anopheles Stephensi,

denne lille myggen

som veide under 5 mikrogram,

mindre enn et saltkorn,

hvis denne myggen kunne felle en
mann på 80 kilo,

erkjente jeg at dette var min kryptonitt.

Så innså jeg,
“Nei, nei, det er ikke myggen,

Det er den lille parasitten
inni myggen

Plasmodium Falciparum, som dreper
over en million mennesker hvert år.”

Og så innså jeg, "Nei, nei,
Det er til og med mindre enn det,

men for meg virket det mye større.

Jeg ble klar over

at frykten var min kryptonitt,

min parasitt,

som hadde gjort meg til krøpling
og lammet meg hele livet.

Vet du, det er forskjell
mellom fare og frykt.

Fare er virkelig.

Frykt er et valg.

Og jeg ble klar over
at jeg hadde et valg:

Jeg kunne enten leve i frykt
og dø mislykket den natten,

eller jeg kunne avlive frykten,
og jeg kunne

strekke meg etter drømmene mine,
jeg kunne våge å leve livet.

Og vet du hva, det er noe ved
det å ligge på dødsleiet

og stirre døden i ansiktet, som virkelig
får deg til å ville leve livet.

Jeg skjønte at alle må dø,
men at ikke alle virkelig lever.

Det er når vi dør at vi lever.

Du vet, det er når du lærer å dø,

at du lærer å leve.

Så jeg bestemte meg for å endre

min livshistorie den natten.

Jeg ville ikke dø.

Så jeg bad en liten bønn:

"Gud, om du lar meg leve
til min 21. bursdag,

vil jeg ikke la frykt
styre livet mitt lenger.

Jeg skal ta livet av frykten min,

Jeg skal strekke meg etter drømmene mine,

Jeg vil endre min holdning.

Jeg vil gjøre noe utrolig med livet mitt.

Jeg vil finne min hensikt og mitt kall,

Jeg vil vite at det
umulige ikke er umulig.”

Jeg vil ikke fortelle om jeg overlevde;
Jeg vil la dere finne ut av det selv.

(Latter)

Men den natten skrev jeg ned
mine første 10 Thromes:

Jeg bestemte meg for å
besøke alle de viktigste kontinentene,

besøke jordens 7 underverker.

lære en haug med språk,

leve på en øde øy,

bo på et skip på havet,

leve sammen med en
indianerstamme i Amazonas,

klatre til toppen av
det høyeste fjellet i Sverige.

Jeg ville se Mount Everest i soloppgang,

jobbe i musikkbransjen i Nashville.

Jeg ville jobbe i sirkus,

og jeg ville hoppe ut av et fly.

Over de neste 20 år
oppfylte jeg de fleste av disse thromes.

Hver gang jeg krysset
en throme av listen min,

la jeg til 5-10 nye,
og listen forsatte å vokse.

De neste 7 årene bodde jeg på
en liten øy på Bahamas

i syv år...

i en palmehytte,

spiddet hai og piggrokker til mat,
den eneste på øya

i et lendeklede,

og jeg fikk lære å
svømme med haiene.

Og derifra flyttet jeg til Mexico,

og deretter flyttet jeg til
Amazonasbekkenet i Ecuador,

Pujo Pongo Ecuador,
levde sammen med en stamme der,

og litt etter litt begynte jeg
å få selvtillit bare ved mine thromes.

Jeg gikk videre til musikkbransjen
i Nashville, og så til Sverige,

flyttet til Stockholm
jobbet i musikkbransjen der,

jeg klatret til toppen av Kebnekaise
langt nord for polarsirkelen.

Jeg lærte klovnefaget,

og sjonglering,

og å gå på stylter,

enhjulssykling, flammesluking,
og glassspising.

I 1997 hørte jeg at det var mindre
enn et dusin sverdslukere igjen,

og jeg sa, “Jeg må gjøre dette!”

Jeg møtte en sverdsluker
og jeg spurte han til råds.

Han sa, “Ja, jeg vil gi deg to råd:

Nummer 1: Det er ekstremt farlig.

Folk har dødd mens de holdt på med dette.

Nummer 2:

Ikke prøv det!”

(Latter)

Så jeg la det til min liste av thromes.

Og jeg øvde 10-12 ganger om dagen,
hver dag

i fire år.

Når jeg legger det sammen...

4 x 365 [x 12]

Det var ca 13 000
mislykkede forsøk

før jeg fikk mitt første sverd
ned i halsen i 2001.

I løpet av den tiden
satte jeg en throme om

å bli verdens ledende ekspert
i sverdsluking.

Jeg søkte etter hver bok,
magasin, og avisartikkel,

hver medisinsk rapport,
jeg studerte fysiologi, anatomi,

Jeg snakket med leger og sykepleiere,

samlet alle sverdslukere i et nettverk,

Sword Swallowers Association International

og gjorde en to år lang
medisinsk forskningsstudie

om ”Sverdsluking
og dens bivirkninger”

som ble publisert i
The British Medical Journal.

(Latter)

Og... tusen takk

(Applaus)

Og jeg lærte noen fascinerende ting
om sverdsluking,

Ting som du aldri har tenkt på før,
men etter i kveld vil du det.

Neste gang du går hjem, og du
skjærer biffen med kniv

eller med et sverd, eller ditt bestikk,
vil du tenke på dette...

Jeg lærte at sverdsluking startet i India,

like ved der jeg for første gang
så det som en 20 år gammel gutt,

for ca 4000 år siden, circa 2000 år f.Kr.

De siste 150 årene
har sverdslukere blitt brukt

i medisin og vitenskap

til å utvikle det stive endoskopet i 1868

ved Dr. Adolf Kussmaul
i Freiburg i Tyskland.

I 1906, elektrokardiogrammet i Wales,

for å studere
svelg- og fordøyelseslidelser,

bronkoskoper, den slags ting.

Men i løpet av de siste 150 år

vet vi om hundrevis av skader
og dusinvis av dødsfall...

Her er det stive endoskopet
som ble utviklet av Dr. Adolf Kussmaul.

Men vi oppdaget at det var
29 dødsfall i løpet av de siste 150 år

innkludert denne sverdslukeren i London
som spiddet hjertet sitt med sverdet.

Vi vet at det er mellom 3 og 8

alvorlige sverdslukingsskader hvert år.

Jeg vet dette fordi
jeg blir ringt opp -

to ganger nylig,

en i Sverige, og en gang i Orlando
i løpet av de siste få ukene,

om sverdslukere som havnet
på sykehus med skader.

Så det er meget farlig.

Den andre tingen jeg lærte er at det tar

de fleste mennesker mellom
2 og 10 år med læring før de klarer

å svelge et sverd.

Men den mest fascinerende
oppdagelsen for meg var

hvordan sverdslukere lærer
å gjøre det umulige.

Og jeg skal avsløre en liten hemmelighet:

Ikke fokusér på
99.9% av det umulige.

Du må fokusere på 0.1% av det mulige,
og finne ut hvordan gjøre det mulig.

La meg nå ta dere på en liten reise
inn i sinnet til en sverdsluker.

For å sluke et sverd kreves det
"mind over matter"-meditasjon,

sylskarp konsentrasjon,
ekstrem nøyaktighet

for å isolere interne kroppsorganer og
overkomme automatiske kroppsreflekser

gjennom forsterket hjernesynopsis,
gjennom gjentatt muskelminne

ved tilsiktet øvelse,
over 10 000 ganger.

La meg nå ta dere med på en reise
inni kroppen til en sverdsluker.

For å kunne sluke et sverd,

må jeg la bladet gli over tungen min,

undertrykke spyrefleksen i spiserøret.

navigere en 90 graders sving
ned i strupelokket,

gå gjennom den øvre delen av spiserøret,

undertrykke peristalsisrefleksen,

skyve sverdbladet inn i brystkassa

mellom lungene.

På dette punktet

må jeg faktisk lirke hjertet til side.

Hvis du kikker veldig nøye

vil du se at sverdet
slår i takt med hjertet

fordi det lener inn mot hjertet

adskilt med knappe 3 mm,
tykkelsen av spiserøret.

Dette er ikke noe som du kan late som.

Deretter må jeg skyve det
forbi brystbeinet,

forbi nedre delen av spiserøret,
og ned i magesekken,

undertrykke spyrefleksen,
og så hele veien ned til tolvfingertarmen.

Enkelt som bare det!

(Latter)

Hvis jeg skulle gå lenger ned enn det,

helt ned til egglederne...

Gutter, dere kan spørre deres koner
om dette senere...

(Latter)

Folk spør meg, de sier,

“Det må kreve mye mot
å risikere livet sitt,

å skyve tilsides hjertet
og svelge et sverd.”

Nei, det som virkelig krever mot

for denne redde, sjenerte,
spinkle, pysete guttungen

er å risikere å mislykkes eller bli avvist,

å blotte sitt hjerte

og svelge stoltheten,

og stå her oppe foran en flokk
fullstendig fremmede

og fortelle dere sin historie
om sin frykt og sine drømmer,

å risikere å brette ut sitt indre,
både bokstavelig og billedlig.

Forstå meg... Tusen takk.

(Applaus)

Vet du, det virkelig enestående her er at

jeg alltid ønsket å gjøre
bemerkelsesverdige ting,

og nå gjør jeg det.

Det virkelig utrolige
er ikke at jeg kan svelge

21 sverd på én gang,

eller 6 meter under vann
i en tank med 88 haier og rokker

for Ripleys Tro det eller ei, eller

800 grader glodvarmt, rødglødende,
for Stan Lee’s Superhumans

som en “Mann av stål”

- og den rakkeren var skikkelig het!

Eller trekke en bil
med et sverd for Ripleys

eller Guinness,

eller komme til finalen i
America's Got Talent,

eller vinne Ig-Nobelprisen i medisin i 2007.

Nei, dét er ikke det mest utrolige.

Det er det folk tror.
Nei, nei, nei, det er ikke det.

Det mest utrolige

er at Gud kunne få denne redde,
sjenerte, spinkle, pysete guttungen

som var redd høyder,

som var redd vann og hai,

og leger og sykepleiere
og nåler og skarpe gjenstander,

til å snakke til folk,

og nå får han meg
til å fly jorda rundt

i høyder over 9000 meter,

svelge skarpe gjenstander
under vann i haitanker,

og snakke til leger og sykepleiere
og publikum som dere over hele verden.

Det er det mest utrolige for meg.

Jeg ønsket alltid å gjøre det umulige.

- Tusen takk -

(Applaus)

Tusen takk.

(Applaus)

Jeg ønsket alltid å gjøre det umulige,
og nå gjør jeg det.

Jeg ønsket å gjøre noe bemerkelsesverdig
med mitt liv og endre verden,

og nå gjør jeg det.

Jeg ønsket å fly jorda rundt
og gjøre supermann-bragder

og redde liv,
og nå gjør jeg det.

Og vet du hva?

Det er fortsatt en liten del
av den lille guttens store drømmer

dypt inne i meg.

(Latter) (Applaus)

Og vet du, jeg ønsket alltid å finne
min hensikt og mitt kall.

og nå har jeg funnet det.

Men vet du hva?

Det er ikke med sverdene,
ikke det du tror, ikke med mine styrker.

Det er faktisk med min svakhet,
med mine ord.

Min hensikt og mitt kall er
å forandre verden

ved å skjære gjennom frykten,

ett sverd av gangen, ett ord av gangen,

én kniv av gangen, ett liv av gangen,

å inspirere folk til å bli superhelter

og å gjøre det umulige i sine liv.

Min hensikt er å hjelpe andre finne sin.

Hva er din?

Hva er din hensikt?

Hva ble du satt på jord til å gjøre?

Jeg tror vi alle er
kalt til å bli superhelter.

Hva er din superkraft?

Av en verdensbefolkning
på over 7 milliarder mennesker,

er der færre enn
et par titalls sverdslukere

igjen i verden idag,

men det finnes kun én som deg.

Du er unik.

Hva er din historie?

Hva gjør deg annerledes?

Fortel din historie

selv om din stemme er tynn og skjelven.

Hva er dine thromes?

Hvis du kunne gjøre hva som helst,
bli hvem som helst, gå hvor som helst.

Hva ville du gjøre?
Hvor ville du gå?

Hva ville du gjøre?

Hva vil du gjøre med livet ditt?

Hva er dine store drømmer?

Hva var dine store drømmer som barn?
Tenk tilbake...

Det var ikke dette, eller?

Hva var dine villeste drømmer

som du tenkte var så rare, så fjerne?

Jeg vedder på at dine drømmer ikke ser så
merkelige ut tross alt, eller?

Hva er ditt sverd?

Hver og en av dere har et sverd,

et to-egget sverd av frykt og drømmer.

Svelg sverdet ditt,
hva enn det måtte være.

Følg drømmene deres,
mine damer og herrer.

Det er aldri for sent å bli
det du ønsker å bli.

Til bøllene med kanonball,
rampungene som tenkte

at jeg aldri ville gjøre det umulige,

har jeg kun én ting å si:

Tusen takk.

For om vi ikke hadde skurker,
ville vi ikke ha superhelter.

Jeg er her for å bevise
at det umulige ikke er umulig.

Dette er ekstremt farlig,
det kan drepe meg,

Jeg håper du liker det.

(Latter)

Jeg vil trenge hjelp med denne...

Publikum: ...to, tre.

Nei, nei, jeg trenger hjelp til å telle!
All sammen, OK?

(Latter)

Hvis du kan ordene, OK?
Tell med meg, klar?

En.

To.

Tre.

Nei, det er 2, men dere tok hintet.

Publikum: En.

To.

Tre.

(Gisp)

(Applaus)

DM: Jess!

(Applaus)

Tusen tusen takk.

Tusen takk, tusen takk
fra bunnen av mitt hjerte.

Faktisk, takk fra bunnen
av magesekken min!

Jeg sa jeg kom hit for å gjøre det
umulige, og nå har jeg gjort det.

Men dette var ikke det umulige.
Jeg gjør dette hver dag.

Det umulige for denne

redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen
var å stå ansikt til ansikt med sin frykt

å stå her på en [TEDx] scene,

og å forandre verden,
ett ord av gangen,

ett sverd av gangen, ett liv av gangen.

Hvis jeg har fått deg til
å tenke i nye baner,

hvis jeg har fått deg til å tro
at det umulige ikke er umulig,

hvis jeg har fått deg til å innse
at du kan gjøre det umulige i ditt liv,

da er jobben min gjort
og din har nettopp begynt.

Aldri slutt å drømme.
aldri slutt å tro.

Takk for at dere tror på meg,

og takk for at dere er en del av min drøm.

Og her er min gave til dere:

Det umulige er ikke...

Publikum: Umulig.

Lang tur... del av gaven.

(Applaus)

Tusen takk

(Applaus)

Vert: Tusen takk, Dan Meyer! Du verden!”