Kort fortalt om plastens historie

Se hele leksjonen: https://ed.ted.com/lessons/a-brief-history-of-plastic

I mange århunder var biljardkulene laget av elfenben fra støttennene til elefanter. Da intensiv jakt gjorde at elefantbestandene ble mindre, begynte man å lete etter alternativer. John Wesley Hyatt tok utfordringen. I løpet av fem år hadde han oppfunnet et nytt materiale kalt celluloid, kjent som den den første plasten. Følg historien til materialet som innledet "plastens århundre".

Regissert av Sharon Colman.

Nå for tiden er det plast over alt.

All denne plasten har sin opprinnelse
i en liten gjenstand —

som ikke engang er laget av plast.

I århundrer ble biljardkuler laget av
elefenben fra støttennene til elefanter.

Men, da intensiv jakt førte til
nedgang i elefantbestandene

på 1800-tallet,

begynte de som lagde biljardkuler å se etter
alternativer, og utlovte store belønninger.

I 1863 tok amerikaneren John
Wesley Hyatt utfordringen.

I løpet av de neste fem årene, fant
han opp et nytt materiale kalt celluloid,

laget av cellulose, som finnes i treverk
og plantestengler.

Hyatt oppdaget raskt at celluloid ikke
kunne løse problemet med biljardkulene —

materialet var ikke tung nok og hadde
ikke riktig "sprett".

Men, det kunne påføres farger og mønstre

slik at det lignet dyrere
materialer som koral

skilpaddeskall, rav og perlemor.

Han hadde laget det som skulle
bli kjent som den første plasten.

Ordet 'plast' brukes om et hvilket
som helst materiale som er en polymer,

store molekyler er bygget opp av den
samme repeterende enheten.

Dette gjelder all menneskeskapt plast,

i tillegg til mange forbindelser som
finnes i levende organismer.

Men, vanligvis tenker vi på syntetiske
materialer

når vi snakker om plast.

Et fellestrekk ved disse materialene, er
at de er myke og formbare i utgangspunktet

og at de kan formes slik at det får en
bestemt form.

Til tross for at celluloid var det
første offisielle plastmaterialet,

var det veldig brannfarlig,
noe som gjorde produksjonen risikabel.

Oppfinnere begynte å lete
etter alternativer.

I 1907 kombinerte en kjemiker fenol —

et biprodukt fra tjære fra kull —

med foraldehyd, og framstilte en
solid ny polymer som ble kalt bakelitt.

Bakelitt var mye mindre brannfarlig enn
celluloid og råmaterialene

som ble brukt i framstillingen
var lettere å få tak i.

Bakelitt var bare begynnelsen.

I 1920-årene, framstilte forsker først
polystyren (isopor),

en svampaktig plast som ble brukt
til isolasjon.

Like etter kom polyvinylklorid, eller
vinyl, som var bøyelig men allikevel solid.

Med akryl kunne man lage
gjennomsiktige,

uknuselige plater
som lignet på glass.

På 1930-tallet ble oppmerksomheten
rettet mot nylon —

en polymer som var laget for å etterligne
silke, men som var mange ganger sterkere.

Fra 1933 var polyetylen en av de mest
anvendelige plasttypene,

og brukes fortsatt i dag i alt fra
handleposer, til sjampoflasker,

til skuddsikre vester.

Nye produktsjonmetoder ga en eksplosjon
i antall nye materialer.

Oppdagelsen av teknikken sprøytestøping

gjorde det mulig å sprøte smeltet plast
i en hvilken som helt form,

for så å strøkne raskt.

Dette ga muligheter for produkter i nye
varianter og former —

og en måte å lage store volum med plast-
produkter, billig og raskt.

Forskerne håpet at dette
billige materialet

kunne gjøre produkter som tidligere hadde
vært dyre, tilgjengelige for flere.

Istedenfor ble plasten tatt i bruk i
krigføringen i 2. verdenskrig.

I løpet av krigen ble plastproduksjonen
i USA firedoblet.

Soldatene fikk hjelmfôr i plast og
vann-avstøtende regnjakker i vinyl.

Pilotene satt i cockpiter av pleksiglass,
uknuselig plast,

og var avhengige av fallskjermer
laget av solid nylon.

Senere begynte plastprodusentene

som hadde startet opp i løpet av krigen,
å fokusere på forbruksprodukter.

Plast erstattet etter hvert materialer som
tre, glass og tekstiler

i møbler, klær, sko,
tv-apparater og radioer.

Den allsidige plasten ga muligheter
for innpakning —

laget for å gi mat og andre produkter
bedre holdbarhet.

Med ett, fantes det søppelposer i plast,
tøyelig plastfolie,

plastflaske som kunne klemmes,
takeaway-emballasje,

og plastbeholdere for frukt,
grønnsaker og kjøtt.

I løpet av bare noen få tiår,
hadde dette anvendelige materialet

innledet det som ble kjent som
"Plastens århundre".

På samme tid som plastens århundre gjorde
mye lettvint og lønnsomt,

skapte det også svimlende
miljøproblemer.

Mange typer plast framstilles fra
ikke-fornybare ressurser.

Plastemballasjen var laget for å brukes
bare én gang,

men det tar århundrer før noen plasttyper
brytes ned,

noe som gjør at avfallet hoper seg opp.

Dette århundret må vi fokusere på opp-
dagelser som tar tak i disse problemene —

ved å redusere plastbruken,
utvikle biologisk nedbrytbar plast,

og å finne nye måter å
resirkulere plasten på.