Takk! Det var en gang en konge i India, en Maharaja. Til bursdagen sin sendte han ut en resolusjon om at alle høvdingene skulle bringe passende gaver. Noen brakte fineste silke, andre brakte flotte sverd, noen brakte gull. Sist i rekken kom en gammel, liten, rynkete mann som hadde gått i mange dager, helt fra landsbyen sin ved havet. Idet han gikk frem spurte kongens sønn: “Hvilken gave bringer du kongen?” Den gamle mannen åpnet hånda si sakte og viste frem et praktfullt skjell med lilla og gule virvler, og røde og blå. Og kongens sønn sa, “Det er ingen gave for kongen! Hva slags gave er vel det?” Den gamle mannen så sakte opp og sa: "Lang tur - del av gaven". (Latter) Om litt vil jeg gi dere en gave, en gave som jeg synes er verd å spre. Men før jeg gjør det, vil jeg ta dere med på min lange tur. Som de fleste av dere begynte jeg livet som lite barn. Hvor mange av dere begynte livet som et lite barn? Født ung? Cirka halvparten av dere…. OK. (Latter) Hva med dere andre? Var dere født fullvoksen? Du verden, jeg vil treffe mora deres! Snakk om det umulige! Som et lite barn var jeg alltid fascinert av å gjøre det umulige. Dagen idag har jeg sett frem til i mange år. Fordi idag skal jeg forsøke å gjøre det umulige rett foran øynene på dere, rett her ved TEDxMaastricht. Jeg skal begynne med å avsløre slutten: Jeg skal bevise for dere at det umulige ikke er umulig. Og jeg skal avslutte med å gi dere en gave som er verd å gi videre: Jeg skal vise dere at dere kan gjøre det umulige i livet. I min søken etter å gjøre det umulige har jeg oppdaget at det finnes to universelle ting blant folk. Alle har frykter, alle har drømmer I min søken etter å gjøre det umulige, har jeg oppdaget at det er tre ting som jeg har gjort gjennom årene som har på en måte fått meg til å gjøre det umulige: Kanonball, eller som dere sier [på nederlandsk] "Trefbal", Supermann och mygg. Det er mine tre nøkkelord. Nå vet du hvorfor jeg gjør det umulige i mitt liv. Så jeg skal ta deg på min reise, min lange tur fra frykt til drømmer, fra ord til sverd, fra kanonball til Supermann til mygg. Og jeg håper å kunne vise dere hvordan dere kan gjøre det umulige i deres liv. Den 4. oktober 2007 raste hjertet mitt, knærne mine skalv idet jeg gikk på scenen i Sanders Theatre ved Universitetet i Harvard for å motta Ig-Nobelprisen i medisin for en medisinsk avhandling jeg var medforfatter av, kalt “Sverdsluking... ...og dens bivirkninger.” (Latter) Det ble publisert i et lite tidsskrift som jeg aldri før hadde lest: “The British Medical Journal.” For meg var dette en umulig drøm som gikk i oppfyllelse, Det var en uventet overraskelse for en som meg, Det var en ære jeg aldri noensinne vil glemme. Men det var ikke den mest minneverdige delen av mitt liv. Den 4. oktober 1967 led denne redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen av ekstrem frykt. Idet han gjorde seg klar til å gå på scenen raste hjerte hans, knærna skalv… Han åpnet munnen for å snakke... Ordene kom ganske enkelt ikke ut. Han stod der skjelvende i tårer. lammet av panikk, frossen av frykt. Denne redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen led av ekstrem angst: Han var redd mørket, høyder, edderkopper og slanger. Er noen av dere redde edderkopper og slanger? Ja, noen få av dere... Han var redd vann og hai... redd leger og sykepleiere og tannleger, og sprøyter og drill og skarpe gjenstander. Men mer enn noe annet var han redd mennesker. Denne redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen var meg. Jeg var redd for å mislykkes og for å bli avvist, lav selvtillit, mindreverdighetskompleks, og noe som vi ikke engang visste du kunne påberope deg dengang: Sosial angstlidelse. Fordi jeg var engstelig terget bøllene meg, og de banket meg opp. De pleide å le og skjelle meg ut, jeg fikk aldri være med i deres interne gruppeleker. Bortsett fra ett spill de lot meg delta i... Kanonball - og jeg var ikke flink til å dukke unna. Bøllene ropte navnet mitt, og idet jeg kikket opp så jeg de røde kanonballene suse mot ansiktet mitt med lynfart bam, bam, bam! Og jeg husker at mange ganger på vei hjem fra skolen var ansiktet mitt rødt og det svidde, og det pep i de røde ørene mine. Øynene mine svidde av tårer, og ordene deres brant i ørene mine. Og den som noengang sa, "Kjepper og stein kan brekke beina mine, Men ord kan aldri såre meg”... det er løgn. Ord kan skjære som kniv; Ord kan bore som sverd, Ord kan lage sår som er så dype at de ikke synes. Jeg hadde frykter. Og ordene var min verste fiende. Det er de fortsatt. Men jeg hadde drømmer også. Jeg gikk hjem og flyktet til tegneseriene om Supermann og jeg leste Supermann-tegneserier og jeg drømte om å bli en superhelt som Supermann. Jeg ville slåss for sannhet og rettferdighet, jeg ville slåss mot skurker og kryptonitt, jeg ville fly rundt jordkloden og gjøre overmenneskelig bragder og redde liv. Jeg var også fascinert av ekte ting. Jeg hadde lest Guinness rekordbok og Ripleys Tro det eller ei-bok. Har noen av dere noen gang lest Guinness rekordbok eller Ripleys? Jeg elsker de bøkene! Jeg så ekte folk gjøre virkelige bragder. Og jeg sa, "Jeg vil gøre dette". Hvis bøllene ikke vil la meg delta i noen av sine spill, ville jeg gjøre ordentlig magi, ordentlige bragder; Jeg ville gjøre noe bemerkelsesverdig som bøllene ikke var i stand til. Jeg ville finne min mening og mitt kall, Jeg ville vite at mitt liv hadde mening, Jeg ville gjøre noe utrolig for å endre verden. Jeg vil bevise at det umulige ikke er umulig. Spol frem 10 år... Uken før min 21-årsdag; to ting skjedde på en og samme dag som ville forandre livet mitt for alltid. Jeg bodde i Tamil Nadu i Sør-India Jeg var missionær der, og min mentor, min venn spurte meg, “Har du Thromes, Daniel?” Og jeg svarte “Thromes? Hva er Thromes?” Han sa, “Thromes er hovedmål i livet. De er en kombinasjon av drømmer og målsettinger, som om du kunne gjøre hva som helst du ønsker å gjøre, gå hvor som helst du ønsker, være hvem som helst du ønsker, Hvor ville du gå? Hva ville du gjøre? Hvem ville du være? Jeg sa, “Nei, jeg kan ikke det! Jeg er for redd! Jeg har for mye angst” Den natten tok jeg rismatten opp på taket av bungalowen la den ute under stjernene, og betraktet flaggermusene som stupte etter mygg. Alt jeg kunne tenke på var thromes, og drømmer og målsettinger og bøllene med kanonball. Noen få timer senere våknet jeg. Hjertet mitt raste, knærna mine skalv;. Denne gangen var det ikke av frykt. Hele kroppen min vrengte seg. Og i de neste fem dagene var jeg inn og ut av bevissthet, på dødsleie, jeg kjempet for mitt liv. Hjernen min glødde med 40 grader malariafeber. De perioder jeg var bevisst, var thromes alt jeg kunne tenke på. Jeg tenkte, “Hva vil jeg gjøre med livet mitt?” Endelig, natten før min 21. bursdag, i et øyeblikk av klarhet, innså jeg noe: Jeg ble klar over at en liten mygg, Anopheles Stephensi, denne lille myggen som veide under 5 mikrogram, mindre enn et saltkorn, hvis denne myggen kunne felle en mann på 80 kilo, erkjente jeg at dette var min kryptonitt. Så innså jeg, “Nei, nei, det er ikke myggen, Det er den lille parasitten inni myggen Plasmodium Falciparum, som dreper over en million mennesker hvert år.” Og så innså jeg, "Nei, nei, Det er til og med mindre enn det, men for meg virket det mye større. Jeg ble klar over at frykten var min kryptonitt, min parasitt, som hadde gjort meg til krøpling og lammet meg hele livet. Vet du, det er forskjell mellom fare og frykt. Fare er virkelig. Frykt er et valg. Og jeg ble klar over at jeg hadde et valg: Jeg kunne enten leve i frykt og dø mislykket den natten, eller jeg kunne avlive frykten, og jeg kunne strekke meg etter drømmene mine, jeg kunne våge å leve livet. Og vet du hva, det er noe ved det å ligge på dødsleiet og stirre døden i ansiktet, som virkelig får deg til å ville leve livet. Jeg skjønte at alle må dø, men at ikke alle virkelig lever. Det er når vi dør at vi lever. Du vet, det er når du lærer å dø, at du lærer å leve. Så jeg bestemte meg for å endre min livshistorie den natten. Jeg ville ikke dø. Så jeg bad en liten bønn: "Gud, om du lar meg leve til min 21. bursdag, vil jeg ikke la frykt styre livet mitt lenger. Jeg skal ta livet av frykten min, Jeg skal strekke meg etter drømmene mine, Jeg vil endre min holdning. Jeg vil gjøre noe utrolig med livet mitt. Jeg vil finne min hensikt og mitt kall, Jeg vil vite at det umulige ikke er umulig.” Jeg vil ikke fortelle om jeg overlevde; Jeg vil la dere finne ut av det selv. (Latter) Men den natten skrev jeg ned mine første 10 Thromes: Jeg bestemte meg for å besøke alle de viktigste kontinentene, besøke jordens 7 underverker. lære en haug med språk, leve på en øde øy, bo på et skip på havet, leve sammen med en indianerstamme i Amazonas, klatre til toppen av det høyeste fjellet i Sverige. Jeg ville se Mount Everest i soloppgang, jobbe i musikkbransjen i Nashville. Jeg ville jobbe i sirkus, og jeg ville hoppe ut av et fly. Over de neste 20 år oppfylte jeg de fleste av disse thromes. Hver gang jeg krysset en throme av listen min, la jeg til 5-10 nye, og listen forsatte å vokse. De neste 7 årene bodde jeg på en liten øy på Bahamas i syv år... i en palmehytte, spiddet hai og piggrokker til mat, den eneste på øya i et lendeklede, og jeg fikk lære å svømme med haiene. Og derifra flyttet jeg til Mexico, og deretter flyttet jeg til Amazonasbekkenet i Ecuador, Pujo Pongo Ecuador, levde sammen med en stamme der, og litt etter litt begynte jeg å få selvtillit bare ved mine thromes. Jeg gikk videre til musikkbransjen i Nashville, og så til Sverige, flyttet til Stockholm jobbet i musikkbransjen der, jeg klatret til toppen av Kebnekaise langt nord for polarsirkelen. Jeg lærte klovnefaget, og sjonglering, og å gå på stylter, enhjulssykling, flammesluking, og glassspising. I 1997 hørte jeg at det var mindre enn et dusin sverdslukere igjen, og jeg sa, “Jeg må gjøre dette!” Jeg møtte en sverdsluker og jeg spurte han til råds. Han sa, “Ja, jeg vil gi deg to råd: Nummer 1: Det er ekstremt farlig. Folk har dødd mens de holdt på med dette. Nummer 2: Ikke prøv det!” (Latter) Så jeg la det til min liste av thromes. Og jeg øvde 10-12 ganger om dagen, hver dag i fire år. Når jeg legger det sammen... 4 x 365 [x 12] Det var ca 13 000 mislykkede forsøk før jeg fikk mitt første sverd ned i halsen i 2001. I løpet av den tiden satte jeg en throme om å bli verdens ledende ekspert i sverdsluking. Jeg søkte etter hver bok, magasin, og avisartikkel, hver medisinsk rapport, jeg studerte fysiologi, anatomi, Jeg snakket med leger og sykepleiere, samlet alle sverdslukere i et nettverk, Sword Swallowers Association International og gjorde en to år lang medisinsk forskningsstudie om ”Sverdsluking og dens bivirkninger” som ble publisert i The British Medical Journal. (Latter) Og... tusen takk (Applaus) Og jeg lærte noen fascinerende ting om sverdsluking, Ting som du aldri har tenkt på før, men etter i kveld vil du det. Neste gang du går hjem, og du skjærer biffen med kniv eller med et sverd, eller ditt bestikk, vil du tenke på dette... Jeg lærte at sverdsluking startet i India, like ved der jeg for første gang så det som en 20 år gammel gutt, for ca 4000 år siden, circa 2000 år f.Kr. De siste 150 årene har sverdslukere blitt brukt i medisin og vitenskap til å utvikle det stive endoskopet i 1868 ved Dr. Adolf Kussmaul i Freiburg i Tyskland. I 1906, elektrokardiogrammet i Wales, for å studere svelg- og fordøyelseslidelser, bronkoskoper, den slags ting. Men i løpet av de siste 150 år vet vi om hundrevis av skader og dusinvis av dødsfall... Her er det stive endoskopet som ble utviklet av Dr. Adolf Kussmaul. Men vi oppdaget at det var 29 dødsfall i løpet av de siste 150 år innkludert denne sverdslukeren i London som spiddet hjertet sitt med sverdet. Vi vet at det er mellom 3 og 8 alvorlige sverdslukingsskader hvert år. Jeg vet dette fordi jeg blir ringt opp - to ganger nylig, en i Sverige, og en gang i Orlando i løpet av de siste få ukene, om sverdslukere som havnet på sykehus med skader. Så det er meget farlig. Den andre tingen jeg lærte er at det tar de fleste mennesker mellom 2 og 10 år med læring før de klarer å svelge et sverd. Men den mest fascinerende oppdagelsen for meg var hvordan sverdslukere lærer å gjøre det umulige. Og jeg skal avsløre en liten hemmelighet: Ikke fokusér på 99.9% av det umulige. Du må fokusere på 0.1% av det mulige, og finne ut hvordan gjøre det mulig. La meg nå ta dere på en liten reise inn i sinnet til en sverdsluker. For å sluke et sverd kreves det "mind over matter"-meditasjon, sylskarp konsentrasjon, ekstrem nøyaktighet for å isolere interne kroppsorganer og overkomme automatiske kroppsreflekser gjennom forsterket hjernesynopsis, gjennom gjentatt muskelminne ved tilsiktet øvelse, over 10 000 ganger. La meg nå ta dere med på en reise inni kroppen til en sverdsluker. For å kunne sluke et sverd, må jeg la bladet gli over tungen min, undertrykke spyrefleksen i spiserøret. navigere en 90 graders sving ned i strupelokket, gå gjennom den øvre delen av spiserøret, undertrykke peristalsisrefleksen, skyve sverdbladet inn i brystkassa mellom lungene. På dette punktet må jeg faktisk lirke hjertet til side. Hvis du kikker veldig nøye vil du se at sverdet slår i takt med hjertet fordi det lener inn mot hjertet adskilt med knappe 3 mm, tykkelsen av spiserøret. Dette er ikke noe som du kan late som. Deretter må jeg skyve det forbi brystbeinet, forbi nedre delen av spiserøret, og ned i magesekken, undertrykke spyrefleksen, og så hele veien ned til tolvfingertarmen. Enkelt som bare det! (Latter) Hvis jeg skulle gå lenger ned enn det, helt ned til egglederne... Gutter, dere kan spørre deres koner om dette senere... (Latter) Folk spør meg, de sier, “Det må kreve mye mot å risikere livet sitt, å skyve tilsides hjertet og svelge et sverd.” Nei, det som virkelig krever mot for denne redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen er å risikere å mislykkes eller bli avvist, å blotte sitt hjerte og svelge stoltheten, og stå her oppe foran en flokk fullstendig fremmede og fortelle dere sin historie om sin frykt og sine drømmer, å risikere å brette ut sitt indre, både bokstavelig og billedlig. Forstå meg... Tusen takk. (Applaus) Vet du, det virkelig enestående her er at jeg alltid ønsket å gjøre bemerkelsesverdige ting, og nå gjør jeg det. Det virkelig utrolige er ikke at jeg kan svelge 21 sverd på én gang, eller 6 meter under vann i en tank med 88 haier og rokker for Ripleys Tro det eller ei, eller 800 grader glodvarmt, rødglødende, for Stan Lee’s Superhumans som en “Mann av stål” - og den rakkeren var skikkelig het! Eller trekke en bil med et sverd for Ripleys eller Guinness, eller komme til finalen i America's Got Talent, eller vinne Ig-Nobelprisen i medisin i 2007. Nei, dét er ikke det mest utrolige. Det er det folk tror. Nei, nei, nei, det er ikke det. Det mest utrolige er at Gud kunne få denne redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen som var redd høyder, som var redd vann og hai, og leger og sykepleiere og nåler og skarpe gjenstander, til å snakke til folk, og nå får han meg til å fly jorda rundt i høyder over 9000 meter, svelge skarpe gjenstander under vann i haitanker, og snakke til leger og sykepleiere og publikum som dere over hele verden. Det er det mest utrolige for meg. Jeg ønsket alltid å gjøre det umulige. - Tusen takk - (Applaus) Tusen takk. (Applaus) Jeg ønsket alltid å gjøre det umulige, og nå gjør jeg det. Jeg ønsket å gjøre noe bemerkelsesverdig med mitt liv og endre verden, og nå gjør jeg det. Jeg ønsket å fly jorda rundt og gjøre supermann-bragder og redde liv, og nå gjør jeg det. Og vet du hva? Det er fortsatt en liten del av den lille guttens store drømmer dypt inne i meg. (Latter) (Applaus) Og vet du, jeg ønsket alltid å finne min hensikt og mitt kall. og nå har jeg funnet det. Men vet du hva? Det er ikke med sverdene, ikke det du tror, ikke med mine styrker. Det er faktisk med min svakhet, med mine ord. Min hensikt og mitt kall er å forandre verden ved å skjære gjennom frykten, ett sverd av gangen, ett ord av gangen, én kniv av gangen, ett liv av gangen, å inspirere folk til å bli superhelter og å gjøre det umulige i sine liv. Min hensikt er å hjelpe andre finne sin. Hva er din? Hva er din hensikt? Hva ble du satt på jord til å gjøre? Jeg tror vi alle er kalt til å bli superhelter. Hva er din superkraft? Av en verdensbefolkning på over 7 milliarder mennesker, er der færre enn et par titalls sverdslukere igjen i verden idag, men det finnes kun én som deg. Du er unik. Hva er din historie? Hva gjør deg annerledes? Fortel din historie selv om din stemme er tynn og skjelven. Hva er dine thromes? Hvis du kunne gjøre hva som helst, bli hvem som helst, gå hvor som helst. Hva ville du gjøre? Hvor ville du gå? Hva ville du gjøre? Hva vil du gjøre med livet ditt? Hva er dine store drømmer? Hva var dine store drømmer som barn? Tenk tilbake... Det var ikke dette, eller? Hva var dine villeste drømmer som du tenkte var så rare, så fjerne? Jeg vedder på at dine drømmer ikke ser så merkelige ut tross alt, eller? Hva er ditt sverd? Hver og en av dere har et sverd, et to-egget sverd av frykt og drømmer. Svelg sverdet ditt, hva enn det måtte være. Følg drømmene deres, mine damer og herrer. Det er aldri for sent å bli det du ønsker å bli. Til bøllene med kanonball, rampungene som tenkte at jeg aldri ville gjøre det umulige, har jeg kun én ting å si: Tusen takk. For om vi ikke hadde skurker, ville vi ikke ha superhelter. Jeg er her for å bevise at det umulige ikke er umulig. Dette er ekstremt farlig, det kan drepe meg, Jeg håper du liker det. (Latter) Jeg vil trenge hjelp med denne... Publikum: ...to, tre. Nei, nei, jeg trenger hjelp til å telle! All sammen, OK? (Latter) Hvis du kan ordene, OK? Tell med meg, klar? En. To. Tre. Nei, det er 2, men dere tok hintet. Publikum: En. To. Tre. (Gisp) (Applaus) DM: Jess! (Applaus) Tusen tusen takk. Tusen takk, tusen takk fra bunnen av mitt hjerte. Faktisk, takk fra bunnen av magesekken min! Jeg sa jeg kom hit for å gjøre det umulige, og nå har jeg gjort det. Men dette var ikke det umulige. Jeg gjør dette hver dag. Det umulige for denne redde, sjenerte, spinkle, pysete guttungen var å stå ansikt til ansikt med sin frykt å stå her på en [TEDx] scene, og å forandre verden, ett ord av gangen, ett sverd av gangen, ett liv av gangen. Hvis jeg har fått deg til å tenke i nye baner, hvis jeg har fått deg til å tro at det umulige ikke er umulig, hvis jeg har fått deg til å innse at du kan gjøre det umulige i ditt liv, da er jobben min gjort og din har nettopp begynt. Aldri slutt å drømme. aldri slutt å tro. Takk for at dere tror på meg, og takk for at dere er en del av min drøm. Og her er min gave til dere: Det umulige er ikke... Publikum: Umulig. Lang tur... del av gaven. (Applaus) Tusen takk (Applaus) Vert: Tusen takk, Dan Meyer! Du verden!”