Nå for tiden er det plast over alt. All denne plasten har sin opprinnelse i en liten gjenstand — som ikke engang er laget av plast. I århundrer ble biljardkuler laget av elefenben fra støttennene til elefanter. Men, da intensiv jakt førte til nedgang i elefantbestandene på 1800-tallet, begynte de som lagde biljardkuler å se etter alternativer, og utlovte store belønninger. I 1863 tok amerikaneren John Wesley Hyatt utfordringen. I løpet av de neste fem årene, fant han opp et nytt materiale kalt celluloid, laget av cellulose, som finnes i treverk og plantestengler. Hyatt oppdaget raskt at celluloid ikke kunne løse problemet med biljardkulene — materialet var ikke tung nok og hadde ikke riktig "sprett". Men, det kunne påføres farger og mønstre slik at det lignet dyrere materialer som koral skilpaddeskall, rav og perlemor. Han hadde laget det som skulle bli kjent som den første plasten. Ordet 'plast' brukes om et hvilket som helst materiale som er en polymer, store molekyler er bygget opp av den samme repeterende enheten. Dette gjelder all menneskeskapt plast, i tillegg til mange forbindelser som finnes i levende organismer. Men, vanligvis tenker vi på syntetiske materialer når vi snakker om plast. Et fellestrekk ved disse materialene, er at de er myke og formbare i utgangspunktet og at de kan formes slik at det får en bestemt form. Til tross for at celluloid var det første offisielle plastmaterialet, var det veldig brannfarlig, noe som gjorde produksjonen risikabel. Oppfinnere begynte å lete etter alternativer. I 1907 kombinerte en kjemiker fenol — et biprodukt fra tjære fra kull — med foraldehyd, og framstilte en solid ny polymer som ble kalt bakelitt. Bakelitt var mye mindre brannfarlig enn celluloid og råmaterialene som ble brukt i framstillingen var lettere å få tak i. Bakelitt var bare begynnelsen. I 1920-årene, framstilte forsker først polystyren (isopor), en svampaktig plast som ble brukt til isolasjon. Like etter kom polyvinylklorid, eller vinyl, som var bøyelig men allikevel solid. Med akryl kunne man lage gjennomsiktige, uknuselige plater som lignet på glass. På 1930-tallet ble oppmerksomheten rettet mot nylon — en polymer som var laget for å etterligne silke, men som var mange ganger sterkere. Fra 1933 var polyetylen en av de mest anvendelige plasttypene, og brukes fortsatt i dag i alt fra handleposer, til sjampoflasker, til skuddsikre vester. Nye produktsjonmetoder ga en eksplosjon i antall nye materialer. Oppdagelsen av teknikken sprøytestøping gjorde det mulig å sprøte smeltet plast i en hvilken som helt form, for så å strøkne raskt. Dette ga muligheter for produkter i nye varianter og former — og en måte å lage store volum med plast- produkter, billig og raskt. Forskerne håpet at dette billige materialet kunne gjøre produkter som tidligere hadde vært dyre, tilgjengelige for flere. Istedenfor ble plasten tatt i bruk i krigføringen i 2. verdenskrig. I løpet av krigen ble plastproduksjonen i USA firedoblet. Soldatene fikk hjelmfôr i plast og vann-avstøtende regnjakker i vinyl. Pilotene satt i cockpiter av pleksiglass, uknuselig plast, og var avhengige av fallskjermer laget av solid nylon. Senere begynte plastprodusentene som hadde startet opp i løpet av krigen, å fokusere på forbruksprodukter. Plast erstattet etter hvert materialer som tre, glass og tekstiler i møbler, klær, sko, tv-apparater og radioer. Den allsidige plasten ga muligheter for innpakning — laget for å gi mat og andre produkter bedre holdbarhet. Med ett, fantes det søppelposer i plast, tøyelig plastfolie, plastflaske som kunne klemmes, takeaway-emballasje, og plastbeholdere for frukt, grønnsaker og kjøtt. I løpet av bare noen få tiår, hadde dette anvendelige materialet innledet det som ble kjent som "Plastens århundre". På samme tid som plastens århundre gjorde mye lettvint og lønnsomt, skapte det også svimlende miljøproblemer. Mange typer plast framstilles fra ikke-fornybare ressurser. Plastemballasjen var laget for å brukes bare én gang, men det tar århundrer før noen plasttyper brytes ned, noe som gjør at avfallet hoper seg opp. Dette århundret må vi fokusere på opp- dagelser som tar tak i disse problemene — ved å redusere plastbruken, utvikle biologisk nedbrytbar plast, og å finne nye måter å resirkulere plasten på.