Jeg er en introvert... og elsker det.

Og jeg er ikke alene.

Introverter er overalt

og vår stille livsholdning,

vårt behov for alenetid, er ikke en feil.

Det er en gave.

Men som introvert er det ikke alltid lett 
å forstå hvor fantastisk du er.

Verden føles som et sted som belønner
ekstroverter.

Hvor det å være høylytt ses som et tegn på
selvsikkerhet og lykke.

Hvor alle har noe å si, men ingen lytter.

En verden av åpne kontorlandskap, 
nettverksfester, og store personligheter.

For de som snakker lavt, er det lett å
føle seg utenfor.

Som barn gikk jeg i ett med bakgrunnen.

Mange trodde jeg hadde lite å si, eller
at jeg ikke likte andre,

men det var ikke sant.

Folk tror ofte introverter er sjenerte 
eller asosiale,

men det er misoppfatninger.

Introverter, som andre, kan synes det er
gøy å sosialisere.

Men der fester gir ekstroverter energi, 
trenger introverter etter en stund

å "lade opp" uten andre rundt seg.

Det er en vitenskapelig teori for dette.

Det er to viktige stoffer i alles hjerner:

dopamin og acetylkolin.

Dopamin er som ... når vi tar risker eller 
møter nye mennesker,

og det får ekstroverter til å føle seg 
fantastisk.

Men introverter er mer følsomme for 
dopamin

og blir raskt overstimulert.

Derfor foretrekker vi den langsomme

når hjernen utskiller acetylkolin.

Det skjer når vi konsentrerer oss, leser,
eller fokuserer tankene våre.

Det får oss introverter til å føle oss
avslappet, årvåkne og fornøyde,

mens ekstroverter knapt kjenner det.

Det er så klart, som alt annet, en 
glidende skala.

Du kan være i den ene eller andre enden,
eller være litt av begge,

som kalles ambivert.

Nå forstår jeg meg selv bedre.

Jeg er dypt takknemlig for hvordan jeg er.

Istedenfor å ta plass med småprat,

lytter jeg tålmodig og får ordene mine 
til å telle.

Jeg har få venner, men våre bånd er 
sterke og dype.

Jeg elsker å tilbringe tid alene.

Det er der jeg finner roen etter en lang 
dag.

Jeg kan reflektere og lytte til tankene 
mine

og slik få kontakt med meg selv igjen.

Først etter det... er jeg klar for å dele 
med verden igjen.

Jeg har lært strategier for å finne trøst 
i vår bråkete verden,

fra å bruke musikk til å skape bobler
av fred

til å rømme til en stille park
i lunsjen.

Jeg elsker intensiteten og den 
kaotiske skjønnheten i verden,

men det er i stille rom jeg føler meg
mest hjemme.

Hvis introversjon var mer satt pris på av
samfunnet,

kunne det gjort en enorm forskjell på vår
felles fremtid.

Introvertenes unike attributter er 
virkelig en dyp, stille styrke.

Som Gandhi sier,
"På en rolig måte kan du ryste verden."